Foto: Flickr
Under Covid-19 pandemien viste det seg tidlig at noen innvandrergrupper var overrepresentert i smittestatistikken.
Dette fikk mye oppmerksomhet i media.
Overskrifter som dominerte nyhetsbildet var for eksempel «Ni ganger så høy smitte blant pakistanere. Hvorfor?» og «Flere utenlandsfødte dør av Covid-19»
Myndighetene forsto etter hvert at mye av den offentlige informasjonen ikke kom frem til enkelte innvandrergrupper, og satte inn ressurser for å nå ut til disse.
Men hvordan oppfattet innvandrere selv informasjonen som ble gitt under pandemien?
Det finnes det lite forskning på, ifølge Seila Mahic.
Mahic er utdannet sykepleier og nå doktorgradsstipendiat ved VID vitenskapelige høgskole. Hun forsker på informasjonsformidling og kommunikasjon med innvandrere under helsekriser, slik som koronapandemien.
I studien har hun intervjuet 27 førstegenerasjonsinnvandrere fra Somalia og Pakistan.
– Jeg har tatt utgangspunkt i disse to gruppene, fordi de hadde høyest smitte og lengst sykdomsforløp, sier Mahic.
Troen forpliktet til lovlydighet
Hun sier at i begynnelsen av pandemien syntes informantene det var vanskelig å få med seg all informasjonen og å holde seg oppdatert.
– Det gjaldt jo oss alle, men mye var ikke språklig tilpasset innvandrerbefolkningen, sier Mahic.
I tillegg etterlyste de mer praktisk informasjon. Som hvor man kunne få tak i munnbind og om apotek og matbutikker skulle stenges.
Informantene var også opptatt av å være lovlydige mot myndighetene.
Flere sa at dette skyldes deres muslimske tro, og en av informantene påpekte: «å være tro mot landet du bor i, er en betingelse for å være muslim».
Mahic sier at dette er en del av det grunnleggende menneskesynet i islam.
– Troen er at om du skader et menneske, skader det hele menneskeheten, sier hun.
Etter hvert som pandemien utviklet seg, følte flere seg imidlertid uthengt i media. Og det ga mindre motivasjon til å følge tiltakene.
– De sier at de følte seg som skurker. Det var særlig de fra Somalia som påpekte det, sier Mahic.
Medieforskere Utrop intervjuet tidligere, underbygger det informantene sier om å føle seg uthengt. Forskerne konkluderte med at norske mediers fremstilling av minoriteter under pandemien ikke bare var negativ, men også rasistisk.
Stigmatiseringen de opplevde, mente noen var ganske urettferdig.
– En av informantene påpekte at det ikke var somaliere som fikk Covid-19 til Norge, men derimot de som dro på fine skiferier til Østerrike, sier Mahic.
Hun understreker at en slik fremstilling av grupper er svært viktig å unngå i en fremtidig krise.
– Min forskning viser at når noen grupper blir hengt ut og stigmatisert, tar det på motivasjonen. En stoler også mindre på hverandre og det skaper et skille mellom gruppene og majoritetsbefolkningen, sier Mahic.
Stoler på de med samme religion og kultur
Når det gjelder myndighetenes kommunikasjonsstrategi, mener Mahic det er mye å lære.
Hun tror ikke informasjonskampanjene trolig nådde ut til alle.
– Jeg sier ikke at myndighetene ikke satte inn ressurser. Men informasjonen må være enda mer synlig og tilgjengelig, sier Mahic.
Det som imidlertid fungerte bra, var når trossamfunnene etter hvert ble involvert i informasjonsarbeidet.
– De syntes det var betryggende å få informasjon av imamer og andre autoriteter innen moskeene. Det er fordi det er lettere å stole på noen med samme kultur og religion, sier Mahic.
Ved en fremtidig krise i helsevesenet må religiøse ressurspersoner brukes enda mer, og så tidlig som mulig
Da mener hun det også er viktig at myndighetene opprettholder kontakten med trossamfunnet også utenfor krisetider.
– De må også gjøre seg kjent med hvordan alle grupper foretrekker å få informasjon og holde seg kontinuerlig oppdatert om dette. Og dette må med i en beredskapsplan, sier Mahic.
Hun påpeker også at noen av informantene i studien selv snakket om at enkelte somaliere fremdeles er analfabeter og forstår ikke skriftlig informasjon. De fikk informasjon om covid-19 i moskeen og på kafeen.
– Mange foretrekker jo muntlig informasjon. Og spesielt eldre innvandrere er heller ikke så flinke med teknologi, sier Mahic.
Flerspråklig helsepersonell viktig i kriser
Mahic har også studert hvordan sykepleiere i kommunehelsetjenesten erfarte og vurderte egen kommunikasjon med innvandrere under pandemien.
Flere av informantene jobbet i de flerspråklige smittesporingsteamene i Oslo. Noen hadde også minoritetsbakgrunn selv.
Hun påpeker at disse teamene var noe som fungerte veldig bra under pandemien, og at det er sett på som en suksesshistorie.
Og den flerspråklige tilnærmingen til pasientene, var noe sykepleierne selv løftet frem som en årsak til dette.
– De la vekt på hvor stor betydning det hadde for pasientene å kunne kommunisere på sitt eget språk i en slik krise, sier Mahic.
Sykepleierne var også fleksible i å imøtekomme pasientenes behov for språklig trygghet.
– Hadde de ingen i teamet som kunne et språk, nevnte noen at de forsøkte å få tak i helsepersonell som behersket språket. Og da kunne de ringe opp vedkommende igjen, sier Mahic.
Informantene påpekte også at innvandreres helsekompetanse og tillit til myndighetene hadde stor betydning for om de fikk med seg informasjon.
Reaksjonen på telefonoppringningene varierte også mye ifølge smittesporingsteamet.
– Særlig for mange eldre var det en var en stor påkjenning å bli oppringt. Og flere måtte støtte seg på yngre slektninger, sier Mahic.
– Har sykepleierne noen andre anbefalinger til myndighetene?
– De understreket at helsepersonell bør informeres om endringer i krisesituasjonen i forkant av befolkningen ellers. Dette fordi de da kunne svare på spørsmål eller uklarheter som pasienter kan ha rett etter at myndighetene har gitt informasjon, sier Mahic.
I tillegg påpekte flere at teknisk utstyr bør være på plass i forhold til digitale konsultasjoner.
–Nå måtte de ofte være IT-medarbeidere og sykepleiere, sier Mahic avslutningsvis.
Helsedirektoratet: – lært mye av pandemien
Kommunikasjonsdirektør Stine Camilla Bjerkestrand i Helsedirektoratet, opplyser til Utrop i en e-post at direktoratet for tiden jobber med innspill til ny nasjonal helseberedskapsplan og ny nasjonal pandemiplan.
– Hvilken lærdom har myndighetene gjort seg når det gjelder kommunikasjon til innvandrerbefolkningen under pandemien?
– Helsedirektoratet lærte svært mye om dette under pandemien, både når det gjelder oversetting av innhold, kanalvalg og utforming av budskap, sier Bjerkestrand.
Hun viser til at direktoratet hadde mange dialogmøter med ulike deler av innvandrerbefolkningen i løpet av pandemien.
– De var viktige for å få kunnskap om hvordan vi burde nå ulike innvandrergrupper i Norge, sier hun.
Bjerkestrand påpeker videre at mest mulig kunnskap om ulike grupper i samfunnet er viktig som en del av beredskapen.
– Da må vi ha tett og systematisk kontakt med målgruppen, i tillegg dialog med etablerte arbeidsgrupper, mikropåvirkere og ressurspersoner, frivillige organisasjoner og trossamfunn, sier hun.
I tillegg er det viktig å holde seg oppdatert om ulike gruppers medievaner.
– Hvilke kanaler bruker målgruppene? Hvor henter de informasjon? Hvor møter vi dem vi ønsker å nå?
Helsedirektoratet har også arbeidet med å utvikle kunnskap om språk og oversettelse.
– Vi har oppsummert erfaringer, underviser for studenter om oversettelse for offentlig sektor, og prøver å bidra til bedre strukturer og profesjonalisering i resten av forvaltningen, sier Bjerkestrand.
Hun viser videre til at direktoratet har jobbet med oversetting av grunnleggende informasjon om helsevesenet og helserettigheter for ulike grupper. Informasjonen finnes på 15 ulike språk.
– Vi har i snart 20 år hatt et eget fagråd for innvandrerhelse som skal gi råd som kan bidra til god helse og likeverdige helse- og omsorgstjenester til innvandrerbefolkningen, sier Bjerkestrand.
Folkehelseinstituttet (FHI) forsket også på et målrettet informasjonstiltak på Facebook. Forskningen viste at dette fungerte godt.
– I år har vi overtatt FHIs migrasjonshelsenettverk for personer som arbeider med innvandrere i kommune, sykehus og frivillighet. Vi er i gang med å se hva vi kan forbedre og å inkludere flere av de organisasjonene vi samarbeidet med under pandemien, sier Bjerkestrand videre.
– I hvilken grad opprettholder helsemyndighetene et samarbeid med trossamfunn som en del av beredskapen?
– Helsedirektoratet har for tiden ikke et systematisk samarbeid med for eksempel Islamsk råd eller muslimsk dialognettverk, slik vi hadde under pandemien, sier Bjerkestrand.
Hun påpeker imidlertid at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er representert i direktoratets fagråd for innvandrerhelse.
– Når det er aktuelt, tar også direktoratet initiativ til samarbeid med spesifikke trossamfunn.
Utrop viser til forskningen til Mahic der informantene opplevde en stor grad av stigmatisering.
– Er det noe å ta lærdom av her?
– Slik forskning gir oss et viktig kunnskapsgrunnlag for å dokumentere opplevelsen av stigma i det norske samfunnet, sier Bjerkestrand.
Hun sier videre at direktoratet fikk mange ulike signaler under pandemien om i hvilken grad ulike deler av befolkningen følte seg stigmatisert og hva som var bakgrunnen for det.
– Noen pekte på at vi målte smittetall basert på landbakgrunn. Andre var takknemlige for at vi gjorde dette, slik at vi kunne sette inn virksomme tiltak rettet mot de gruppene der smitten var høyest, sier hun.
Direktoratet hadde også egne tiltak sammen med IMDI og FHI under pandemien for å motvirke stigmatisering.
Bjerkestrand påpeker avslutningsvis at innvandrerbefolkningen er sammensatt og i konstant endring.
– Her må vi kjenne hele mangfoldet i befolkningen. Å definere «innvandrere» i seg selv som en risikogruppe er litt forenklet, kanskje litt stigmatiserende? spør Bjerkestrand retorisk.
