– Vi må være klar over hva nyhetsdekningen i Norge gjør med innvandrerbefolkningen. Medieomtalen minner konstant de med innvandrerbakgrunn om at de ikke hører hjemme her. Og når en femtedel av innbyggerne ikke føler tilhørighet, er det alvorlig, sier Cristina Archetti til Utrop.
Archetti er professor i journalistikk og politisk kommunikasjon ved UiO. Hun har sammen med Banafsheh Ranji, som er postdoktor i sosiologi ved NTNU, forsket på hvordan innvandrere opplevde mediedekningen i Norge under pandemien.
Dette er en del av en større studie. Tidligere har forskerne blant annet analysert 220 artikler i Aftenposten, Klassekampen og VG under Covid-19 pandemien.
Les artikkelen her.
De fant da at mediedekningen i Norge ikke bare var negativ, men også rasistisk.
Nå har de også sett på dette fra innvandreres perspektiv.
Forskerne intervjuet 21 deltakere bosatt i Norge med ulik etnisitet, alder, utdanning, yrke, kjønn og seksuell legning.
Målet med intervjuene var å undersøke hvordan medienes fremstilling av innvandrere under pandemien påvirket livet til personer med innvandrerbakgrunn.
Tilhørighet – ikke bare subjektivt
Deltakerne ble bedt om å skumme gjennom seks nyhetsartikler som hadde elementer av skjult rasisme.
Noen av overskriftene var: «Sammen for å bekjempe smitte blant innvandrere» (Aftenposten), «Flere utenlandsfødte dør av Covid-19» (Klassekampen) og «Når en får det, får alle det» (VG).
– Vi ser at nyhetsdekningen hadde en svært negativ påvirkning på deltakerne, sier Ranji.
Vi ser at nyhetsdekningen hadde en svært negativ påvirkning på deltakerne
Hun understreker at tilhørighet ikke bare er en subjektiv følelse, men også noe materielt.
– I artikkelen tar vi konkret for oss hvordan det påvirket selvbildet, mental helse, velvære, økonomisk sikkerhet, fremtidsplaner, og følelse av trygghet i tilfelle fremtidige kriser, sier hun.
Reaksjonene var sinne, tristhet og resignasjon over å alltid få skylden. Noen følte seg opprørt over «urettferdigheten» i fremstillingen av sårbare grupper. «Here we go again», kommenterte en kvinnelig deltaker med somalisk bakgrunn en av artiklene.
En annen deltaker som er født i Irak og vokste opp i Norge uttalte:
«Jeg kjenner det i kroppen min, i sjelen min, i sinnet mitt. Det fikk meg til å føle meg verdiløs. Det fikk meg til å føle meg som den slemme. Det fikk meg til å føle meg som ingen. Det har forandret meg totalt.»
En deltaker, opprinnelig fra Iran, nevnte også flere ganger følelsen av å være «skitten». Dette var direkte knyttet til fremstillingen av innvandrere som smittebærere.
Det var også deltakere fra vestlige land i studien, blant annet fra USA, Nederland, Italia og Hellas.
– De følte seg også svært diskriminerte. En amerikansk kvinne sa hun ikke ville ha norsk pass fordi diskrimineringen hun opplevde ikke ville forsvinne ved å få et dokument sier Archetti.
En nederlender var bekymret for at det ville komme en ny krise med samme dobbeltmoral, der det var et sett av regler for majoriteten og et strengere regelsett for minoritetene.
«Integrering» måler ikke tilhørighet
Ranji vil også understreke hvilken effekt nyhetsdekningen har på majoritetsbefolkningen.
– Media bidrar til å skape mistanke overfor innvandrere i samfunnet. Den rasistiske fremstillingen påvirker dermed hvordan innvandrere blir behandlet i boligmarkedet, jobbmarkedet, og i ulike institusjoner, sier hun.
Ranji sier også at selv om dette ble mer synlig under pandemien, er det gjennomgående til enhver tid.
– Det er et overordnet mønster som går igjen i norske medier når det gjelder dekning av minoriteter og innvandrere. De fleste av deltakerne i studien hadde også allerede opplevd rasisme i hverdagen, sier Ranji.
Archetti påpeker at det i Norge er mye fokus på integrering, noe som ikke måler hvor stor tilknytning innvandrere føler til Norge.
– Integrering er en byråkratisk kategori eller en slags sjekkliste. Men du kan være helt integrert i henhold til dette, og fortsatt føler du at du ikke hører til. Du føler deg ikke velkommen, respektert eller forstått. Og du føler deg stigmatisert når du ser på nyhetene, sier hun.
Begge forskerne sier det er et veletablert narrativ at Norge er et nesten perfekt land, og derfor er mange blinde for rasisme.
– Forskjellen mellom Norge og andre land, er at du i Norge først må bevise at rasisme finnes før du kan gjøre noe med det, sier Archetti.
Ranji mener også at ordet rasisme er forbundet med tabu.
– I debatter om minoriteter blir rasisme ofte ikke nevnt. Men erstattet med begreper som diskriminering, mangfold og inkludering. Ordet rasisme er tilsynelatende for stygt, sier hun.
Forskerne oppfordrer journalister til å gå i seg selv og tenke på hvordan de virkelig kan være mer inkluderende. Blant annet i forhold til bruk av ordet «innvandrer » og hvem som betegnes som det.
– Vi er jo alle borgere i samme land, vi er alle like, sier Archetti. Og legger til:
– Journalister og media har ikke hele ansvaret for å inkludere alle. Media er en del av et bredere samfunn. Det er nødvendig med en felles endring av tankesett, sier hun avslutningsvis.
