Når Europa flytter grensen til Afrika, kan det ramme dem som aldri ville migrere

For en handelsmann som krysser en grense for å selge varer, en sjåfør som frakter passasjerer mellom Gambia og Senegal eller en arbeider på vei til en jobb i et naboland, kan europeisk migrasjonspolitikk virke langt unna.

Men grensetiltak finansiert eller påvirket av Europa kan få konsekvenser nettopp for slike mennesker.

Forsker Veronica Øverlid og Ousman Saine peker i en kronikk i Dagsavisen på hvordan Europas forsøk på å flytte migrasjonskontrollen sørover påvirker samfunn i Vest-Afrika.

Poenget deres er at politikken ikke bare berører mennesker som ønsker å komme seg til Europa.

Når europeiske myndigheter samarbeider med afrikanske land om grensekontroll, retur og tiltak mot irregulær migrasjon, kan dette samtidig påvirke den helt ordinære mobiliteten som lokal handel og arbeidsliv er avhengig av.

Europas grense stopper ikke ved Middelhavet

Fenomenet omtales gjerne som eksternalisering av migrasjonspolitikken.

I praksis betyr det at europeiske land forsøker å hindre irregulær migrasjon før mennesker når selve Europas yttergrense.

Det kan skje gjennom økonomisk støtte, opplæring av myndigheter, grensekontroll, returavtaler og samarbeid med land langs migrasjonsrutene.

På et arrangement under Arendalsuka 12. august beskrev Chr. Michelsens Institutt denne utviklingen som en stadig tettere kobling mellom bistand, migrasjon og sikkerhetspolitikk. CMI viste til forskning som tyder på at slike tiltak kan få konsekvenser for både lokal mobilitet, styresett og utvikling i landene Europa samarbeider med.

– Når Europa forsøker å stanse migrasjon før den når Middelhavet, kan kontrollen også ramme mennesker som bare skal til nabobyen, markedet eller en jobb på den andre siden av en regional grense.

Forskerne understreker samtidig at det er usikkert hvor effektiv eksternaliseringen faktisk er dersom målet er å redusere migrasjonen til Europa.

Ifølge CMIs presentasjon kan tiltakene i stedet føre til at migrasjonsrutene endres, samtidig som lokal mobilitet svekkes.

Gambia er tett knyttet til nabolandene

Gambia illustrerer problemstillingen særlig tydelig.

Landet er nesten fullstendig omgitt av Senegal, med unntak av den korte kyststripen mot Atlanterhavet. Bevegelse over landegrenser er derfor en naturlig del av hverdagen for mange.

Handel, familieforbindelser og arbeid går på tvers av den gambisk-senegalesiske grensen.

For mennesker i regionen er grensekryssing dermed ikke nødvendigvis starten på en reise mot Europa. Den kan være en ordinær del av arbeid og familieliv.

Det er denne forskjellen som lett forsvinner når europeisk politikk deler mobilitet inn i kategorier som «migrasjonsruter» og «transittland».

Et kontrolltiltak som fra Brussel eller en europeisk hovedstad skal hindre migrasjon nordover, kan lokalt også møte mennesker som bare beveger seg innenfor Vest-Afrika.

EU og Gambia samarbeider om retur

Samarbeidet mellom EU og Gambia handler ikke bare om grensekontroll.

Gambiske myndigheter opplyste til FNs komité for migrantarbeidere tidligere i år at landet har styrket samarbeidet med europeiske partnere om retur, tilbaketakelse og beskyttelse av migranter.

En ikke-bindende ordning mellom EU og Gambia om identifikasjon og retur har vært i bruk siden 2018. Etter en periode med stans ble samarbeidet gjenopptatt i mars 2022.

Samtidig forsøker Gambia å bygge ut lovlige migrasjonsmuligheter.

Landet har blant annet samarbeid om arbeidsmigrasjon med Spania, og gambiske myndigheter opplyser at de arbeider med både en nasjonal migrasjonspolitikk, en strategi for arbeidsmigrasjon og en egen strategi for retur og reintegrering.

Det viser at forholdet mellom Gambia og Europa ikke bare handler om å stanse migrasjon, men om en kombinasjon av kontroll, retur og forsøk på å etablere lovlige migrasjonskanaler.

Europa vil ha flere returer

Utviklingen skjer samtidig som EU gjør returpolitikken strengere.

I juni ble EU-landene og Europaparlamentet enige om et nytt felles europeisk retursystem. Målet er raskere og mer effektive returer av personer som ikke har lovlig opphold i EU.

Reglene gjør også samarbeid med tredjeland til en stadig viktigere del av europeisk returpolitikk.

EU-kommisjonen beskriver selv retur og tilbaketakelse som sentrale deler av unionens samlede migrasjonspolitikk, og viser til at blant annet finansiering, visumpolitikk og handel kan brukes som virkemidler i samarbeidet med tredjeland.

Det er denne koblingen forskere mener bør undersøkes nærmere.

For når økonomisk støtte og utviklingssamarbeid kobles til europeiske ønsker om mindre migrasjon, kan målene komme i konflikt.

Hva skjer med bistanden?

CMI peker på at migrasjonspolitikk og utviklingspolitikk i Europa blir stadig tettere knyttet sammen.

Det reiser spørsmålet om penger som opprinnelig skal brukes til fattigdomsreduksjon og utvikling i større grad blir styrt mot tiltak som også tjener europeiske migrasjonspolitiske interesser.

Under Arendalsuka stilte forskningsinstituttet nettopp spørsmålet om hvor grensen går mellom legitimt samarbeid og problematisk bruk av bistand til migrasjonskontroll.

Norge står heller ikke utenfor denne utviklingen.

I norske bistandsbudsjetter blir støtte til migrasjonshåndtering blant annet begrunnet med at migrasjon skal foregå i ordnede former, at returnerte migranter skal reintegreres og at færre skal legge ut på risikable reiser mot Europa.

Det betyr at også norsk bistand inngår i et politisk landskap der utvikling, retur og migrasjonskontroll møtes.

Kan kontroll endre lokal økonomi?

For å forstå konsekvensene er det imidlertid ikke nok å telle hvor mange migranter som kommer til Europa.

Man må også undersøke hva som skjer lokalt.

Hvis kontroll langs regionale transportårer øker, kan det påvirke hvor raskt og billig varer kan fraktes.

Hvis reisende oftere må legitimere seg eller passere kontrollposter, kan arbeidsreiser og handel ta lengre tid.

Og dersom bestemte grupper unge menn blir assosiert med irregulær migrasjon, kan kontrolltiltak også endre forholdet mellom innbyggere og politi eller andre myndigheter.

Dette er mulige konsekvenser forskningen på eksternalisering forsøker å kartlegge. De må samtidig dokumenteres konkret før de kan slås fast for Gambia.

Det er derfor nødvendig å snakke med sjåfører, handelsfolk, grenseboere, arbeidere og lokale organisasjoner – ikke bare europeiske og gambiske myndigheter.

De fleste bevegelser skjer ikke mot Europa

Debatten om afrikansk migrasjon i Europa handler ofte om mennesker som forsøker å krysse Middelhavet.

Det kan gi inntrykk av at mobiliteten i Vest-Afrika først og fremst peker nordover.

I virkeligheten er regional mobilitet en sentral del av økonomien og samfunnslivet i Vest-Afrika. Folk beveger seg mellom land for arbeid, handel, utdanning og familie.

Derfor kan tiltak designet for å stanse én type migrasjon få konsekvenser for helt andre former for bevegelse.

CMI advarer om nettopp risikoen for at eksternalisering svekker lokal mobilitet, samtidig som effekten på migrasjonen til Europa kan være usikker.

Et spørsmål om hvem som betaler prisen

For europeiske politikere kan eksternalisering framstå som en måte å få bedre kontroll over irregulær migrasjon.

For innbyggere i land som Gambia kan den samme politikken få et helt annet uttrykk.

Den kan dukke opp som en kontrollpost på veien, en endring i transportsystemet, en returordning eller nye prioriteringer for penger som ellers kunne gått til lokale utviklingsprosjekter.

Det er derfor forskerne mener virkningen av europeisk migrasjonspolitikk må vurderes langt utenfor Europas egne grenser.

Det avgjørende spørsmålet er ikke bare om færre mennesker kommer til Europa.

Det er også hva kontrollpolitikken gjør med hverdagen til dem som aldri hadde tenkt å reise dit.