Foto: Maru Sanchez Lopez
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Kosovo i Jugoslavia, sommeren 1989: En purung Sylo Taraku ut i gaten sammen med flere tusen andre. På plakatene står slagord om demokrati. Jugoslavias president Slobodan Milosevic hadde oppløst selvstyret i den majoritetsalbanske provinsen og innført segregering i alle offentlige institusjoner.
Et kontorlandskap Oslo sensommeren 2019: 30 år senere står Taraku foran oss og ser tilbake på hva som ble og hva som kunne ha blitt hvis han ikke hadde reist fra fødelandet.
– Sommeren for 30 år siden ble et vannskille i livet. I flere tiår hadde albanere, serbere og andre folkeslag bodd sammen i fredelig samkvem under sosialismen. Nå var plutselig nasjonalismen, som i så mange århundre hadde skapt uro og krig på Balkan, tilbake. Skolen jeg gikk i i hjembyen Peja ble segregert. Folk som hadde vært naboer og venner begynte plutselig å tro på nasjonalistiske politikere, og begynt å se på hverandre som fiender. Det føltes som et nederlag og en fallitterklæring at etnonasjonalistiske krefter tok tilbake makten, og det skulle bli bare verre i årene fremover.
Ser på seg selv som heldig
45-åringen forteller han hadde et godt barndom og ungdomstid under broderskapets Jugoslavia.
– Jeg hadde foreldre som kom fra urbane strøk og fra landet. Moren kom fra bondeslekt, og vi hadde ofte ferier på landet. Kriminalitet var uhørt og det var trygt og fredelig.
For store deler av den gamle østblokken fikk murens fall 1989 positive konsekvenser. Men for Jugoslavia førte det til etnopolitisk oppløsning.
– Ofte tenker jeg på hvordan ting hadde endt hvis jeg ikke hadde flyktet to år senere, da situasjonen ble for farlig, og borgerkrigen begynte for fullt. Jeg kunne blitt vervet til den jugoslaviske hæren, og endt opp med å måtte skyte på mine egne landsmenn. Jeg kunne endt opp i fangeleir. Livet tok en ny, men positiv vending, ved at jeg valgte å flykte til Norge.
For ingen liker egentlig å flykte, legger han til.
– Flukt endrer liv. Man mister land, familie, venner. Jeg husker spesielt en episode på Sandnessjøen mottak, hvor det kom flere nyankomne fra et borgerkrigsherjet vest-afrikansk land. Jeg tenkte at for kun noen år siden ville jeg fra mitt hjem i Peja sett på disse som “stakkars folk”. Nå var jeg en av disse. Flukt gjør deg vár og ydmyk overfor andres situasjon.
Integrert gjennom jobb
Etterhvert gjorde Taraku drammenser av seg. Han bestemte seg tidlig for å bli et produktiv medlem av det nye samfunnet han skulle bli en del av.
– Alle vi som flykter har gått gjennom “midlertidighetsstadiet”, hvor vi ser an muligheten for å reise tilbake til hjemlandet, og særlig når vi ser et lite håp om at ting blir bedre. Men så henter realiteten oss tilbake igjen. Og realiteten er at Norge blir vårt nye hjem, og stedet hvor man skal tilbringe resten av livet.
Taraku stiftet familie i Norge, tok videreutdanning, kontaktet ulike organisasjoner og jobbet seg gjennom integreringsprosessen.
– Forskjellen dengang var at det var lettere som flyktning å få jobb. Men du var oftere overlatt til deg selv, for det fantes ingen introduksjonsprogram eller språkopplæring. Norsk lærte jeg gjennom jobb og frivillig arbeid i organisasjonslivet. Jeg søkte også aktivt etter norske venner.
Særlig det sistnevnte mener han er viktig for at nyankomne skal lykkes med å bli integrert i det norske samfunnet.
– En skal ikke slutte å pleie tilhørigheten til miljøer fra opprinnelseslandet, for de er ofte viktige å ha i den første orienteringsfasen. Men for å lykkes optimalt, og spesielt yrkesmessig, er det viktig med norske venner og kontakter. Gode jobber i Norge skaffes som regel gjennom kjennskap og nettverksbygging.
Norge som hjem
Krigen i opprinnelseslandet Kosovo fikk ødeleggende konsekvenser, selv om landet ble selvstendig. Men for Taraku er det for lengst blitt klart at det er Norge som er hjemme nå.
– Når vi er i Kosovo hender det noen ganger at familien min og jeg lengter tilbake til Norge og Drammen.
Som profilert samfunnsdebattant har også Taraku fått sin dose av hets på nettet.
– Enkelte sier at jeg må “reise hjem”. Men da må jeg skuffe disse og fortelle at hjemme, det er Norge. Flertallet av nordmenn jeg har møtt i de snart 30 år jeg har bodd i landet godtar at jeg er her, og gir aksept. Trollene er fremdeles i mindretall.
Vár på ekskluderende nasjonalisme
Taraku legger spesielt trykk på “fremdeles”, av god grunn. For mye av tankegodset som han så og opplevde på Balkan har gjort sitt inntog i norske nettdebatter.
– Faren er at dette også kan bli en del av mainstream politisk retorikk. Begrepsbruk som tidligere var forbeholdt marginale politiske krefter overtas av flere. I de siste årene har vi hatt en oppblomstring i nasjonalt rettede populistiske partier i Vest-Europa, kombinert med Brexit og valget av Trump som president i USA. Dette har igjen gitt mer ytterliggående krefter enda mer drahjelp.
– Hvorfor overbevises stadig flere av nasjonalisme og populisme?
– Globalisering har hatt gode, men også negative effekter. En av disse er økende ulikheter i vestlige land. En annen er at de gamle industrijobbene har forsvunnet til lavkostland, noe som har hatt negative konsekvenser for den tradisjonelle arbeiderklassen. Noen opplever også kulturelt mangfold som forvitrende, som noe som gjør samfunnet mer fragmentert og ustabilt. Mange opplever også superanasjonale institusjoner som negativt, som noe som svekker nasjonalstaten, og som fører til at mange mister kontrollen over sine egne liv.
Fokus på tilhørighet
Taraku ser en utvikling med styrking av identitetspolitikk på yttersidene av det politiske spekteret. Han mener løsningen ligger i å erstatte etnonasjonalisme med inkluderende patriotisme.
– Vi må beholde nasjonalstatene, spesielt med tanke på at det er nasjonalstatene som er fremste garantist for folks velferd, men øker det internasjonale samarbeidet. Temaer som flukt og klima løses ikke ved at man vender blikket innover.
I en norsk kontekst er tilhørighet viktig, hevder han.
– Som innvandrere er det viktig å søke tilhørighet til Norge og det norske, for å unngå avstand mellom folk, og for å skape mer tillit. Et samfunn med høy tillit står bedre rustet til å håndtere mulige spenninger og konflikter. Samtidig må også storsamfunnet møte oss med aksept når vi trer inn i “det norske”.
Evig optimist
Sylo ser på seg selv som evig optimist. Ifølge ham er utviklingen i Norge generelt sett positiv, til tross for økende polarisering.
– Siste Fafo-undersøkelse viser at holdningene til innvandrere er blitt mer positive, selv om mange med innvandrerbakgrunn har vansker med å føle seg norske. Norskhetsbegrepet må utvides og bli enda mer inkluderende.
– Vi har også fått inn flere minoritetsrepresentanter i samfunnsviktige områder som næringsliv og politikk, noe som bidrar mer enn offentlige handlingsplaner. Jeg ser det som et bevis på at ting går fremover, selv om enkelte kan ha inntrykk av det motsatte. Her har vi noe som vil bidra til å skape mer tillit, mer inkludering og et bedre samfunn.
Navn: Sylo Taraku
Alder: 45
Stilling: Rådgiver i tenketanken Agenda. Har tidligere også jobbet som rådgiver i Den norske Helsingforskomiteen, og vært generalsekretær i NOAS, underdirektør i UDI og generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold).
Annet: Har sittet i Brochmann II-utvalget, i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og i Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg.
Utdanning: Statsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Sivilstatus: Gift, to barn.
Forfatterskap: Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid (2016); Balkanisering av Europa – hvordan populisme og innvandring splitter oss (2018).
