Slik forteller barnepsykolog Katrin Glatz-Brubakk fra Leger Uten Grenser Utrop om de uverdige forhold i den overfylte flyktningleiren.
Hun er nettopp kommet hjem fra sitt åttende oppdrag på Lesvos. Katrin husker godt den første gangen i august 2015:
– Vi stod på stranda og tok imot båter, ga folk tørre klær og mat, viste vei og hilste dem velkommen. Noen sa at vi var de første vennlige ansiktene de hadde sett på måneder.
Trodde det skulle bli bedre
Andre ganger de var der nede var været dårlig og båtene kantret. Katrin og kollegene hentet barn ut av sjøen, varmet babyer hud mot hud når de var nedkjølte, hjalp gamle i rullestol i land. De delte ut tepper til barn som sov på gata og tilbød psykologisk førstehjelp for de som var traumatiserte eller i sjokk.
Forholdene på den greske øya var kaotiske.
– Vi tenkte at bare vi fikk organisert oss skikkelig og flere land kom på banen med hjelp, ville det bli bedre, sier hjelpearbeideren fra Leger Uten Grenser.
Det ble verre.
Helvete på jord
I dag er flyktningeleiren som et helvete på jord. Barn dør av diaré, barn blir voldtatt, bare i januar døde fire mennesker i leiren og nå har altså et barn mistet livet i brann.
Barn dør av diaré, barn blir voldtatt
Hver gang noen dør, noen blir voldtatt, tenker Katrin og kollegene at nå vil verden våkne opp. Men hun registrerer at rekken av tragedier blir møtt med en «overdøvende stillhet». Hun tør knapt tenke på hva som vil skje dersom korona-viruset kommer til Moria-leiren.
– Folk bor som sild i tønne og sanitærforholdene er forferdelige. Immunforsvaret til de som har vært her lenge er svært dårlig.
Ingen politisk vilje
Vi har sett videoer av henne på Facebook hvor hun forteller oss om flyktningene i Moria. Hvordan de må sove på papplater i små sommertelt det regner inn i mens rottene piler i den rennende kloakken utenfor, og hvordan de våkner opp til endeløse dager uten innhold.
– Hvordan orker du å dra ned dit gang etter gang?
– Hvor henter jeg krefter fra? Jeg tror at alle som har vært i Moria kjenner at man ikke kan la være å bli aksjonist. Forholdene er helt jævlige, folk går til grunne, og vi kunne gjort noe med det om det var politisk vilje. Når politikerne ikke vil, må vi andre prøve. Derfor kan jeg ikke la være å dra dit. Man kan bare ikke vite om det som skjer i Moria og ikke gjøre noe.
..vi kunne gjort noe med det om det var politisk vilje.
Barnesko foran Stortinget
– Er det ingen lyspunkter?
– Jo, den enorme solidariteten og hjelpeviljen som folk viser landet rundt. I desember startet jeg kampanjen Evakuer barna fra Moria nå! Nå har vi samlet inn 7500 par barnesko fra Mandal til Kirkenes ved hjelp av helt vanlige mennesker, og det på under to uker. Skoene representerer de 7500 barna som er tvunget til å bo i leiren. Ett barn i hvert par sko. Men de representerer også håpet om å kunne gå videre med livene sine.
Tanken var at de små skoene skulle settes opp foran Stortinget med masse folk til stede for å minne politikerne om hvor mange barn det er som lider og at de har et ansvar.
– Nå under koronaen må vi jo justere aksjonene litt. Men 7499 par sko skal fortsatt settes ut der. Det siste paret trengs ikke lenger, gutten som skulle få dem døde i brannen.
Folk handler, politikerne nøler
Evakuer barna fra Moria nå! skal imidlertid arrangere Norges første virtuelle demo, der folk kan delta fra karantenene sine over det ganske land. Artister er med og spiller, folk sender bilder av sko plassert ut i alle landets kommuner, og det blir appeller og forhåpentligvis også en hilsen fra noen av dem som bor i Moria.
– Folket handler der politikerne nøler.
Da Katrin Glatz-Brubakk startet kampanjen var det i frustrasjon over at ingenting skjedde.
– Barn lider hver dag. Barn får sin fremtid ødelagt litt mer hver dag. Og ingen snakker om det.
Oppropet er så langt støttet av flere kommuner, Psykologforeningen, Sykepleierforbundet, Fellesorganisasjonen og Utdanningsforbundet.
Bevisst politikk
– Å få disse små seirene, å se folks engasjement, å merke at det nytter selv om det går sakte, gir krefter. Men det som kanskje betyr aller mest er at jeg kan fortelle flyktningvenner i Moria at vi jobber hardt for å få til en endring. De får tårer i øynene fordi noen bryr seg om dem og gir dem verdi som mennesker.
Som psykolog synes Glatz-Brubakk det verste er å se hvordan folk mister håpet.
– Øynene slukner og de taper den evnen til å håndtere stress og katastrofer som tidligere holdt dem oppe. Og barna… I leiren er det små barn som selvskader, unger som er så redde at de ikke har snakket på fem år, ti-åringer som forsøker å begå selvmord. Over hundre barn har kroniske, potensielt livstruende sykdommer uten å få den helsehjelpen de trenger. Det er en strafferamme på tre år for å etterlate mennesker i hjelpeløs tilstand. Det er det Europa gjør nå. Hvem skal vi straffeforfølge? Det er en bevisst politikk å la folk bo under slike betingelser. Det gjør meg rasende.
Hvem skal vi straffeforfølge?
Når reiser du ned igjen?
– Det er smertefullt ikke å være der. Det er det eneste jeg vil. Men akkurat nå er det viktig at man ikke reiser. Man kan være koronasmittet. Det siste jeg vil er å være den som tar med smitte til leiren. Men jeg skal ned igjen. Jeg kan ikke la være. Hjertet mitt kan ikke la være.
