- Ny, kald vinter i flyktningleiren - 03.01.2022
- Ny arena for kunnskap om flukt - 22.10.2021
- KIRA på flere språk - 21.09.2021
Den urovekkende, stille og kalde våren, som vi aldri vil glemme, føles litt fjern i dag. Vi møtes i en frodig og solbadet park i slutten av mai. Oslofolk i alle aldre spaserer, sykler og jogger i Frogerparken. På plenen sitter små grupper på pledd med nistekurv. Det er en lett og optimistisk stemning i parken der jeg møter de tre kvinnene bak Nasjonal dugnad, med en «fothilsen». Vi finner en benk, med forskriftsmessig avstand mellom oss.
Starten
Norskkurdiske Helene F. Sarayli hadde fulgt med i internasjonale medier en stund og mente det var på tide at Norge også tok affære og stengte skoler og barnehager, som i en rekke andre land. Hun opprettet en gruppe på facebook, der norskkurdiske Seyran Khalili og norskindiske Sangita Diedrichsen Shukla raskt kom med i administrasjonen. Gruppa ble populær. Etter kort tid hadde de 30 000 medlemmer.
De tre er enige om at det var riktig med føre-var prinsippet i mars. Responsen på Facebook-gruppa viste at mange delte dette synet. Og få dager etter, skjedde det som de krevde, da de folkevalgte stengte skoler og barnehager over hele landet den 13. mars.
– Vi mente det var best med sikre forhåndsregler. I ettertid kan man si at det kanskje ikke hadde vært nødvendig å stenge, men utfra det vi visste da og hva som skjedde i andre land, var det riktig, sier Sarayli til Utrop.
– Vi vet også at det tar tre uker å endre adferd. Barn ville ikke ha klart å følge smittevernreglene fra en dag til neste, legger Sangita til.
Utviklingen
Facebook-gruppen de dannet i mars har gradvis endret funksjon og innhold.
– I første fase var fokus på stenging av skoler og barnehager, deretter ble det informasjon, så til hvordan det er for folk å være i karantene og isolasjon, forteller Sangita.
Initiativtakerne skiftet navn på gruppa til Nasjonal dugnad- nærhet på avstand. Facebook-siden ble en mangfoldig arena for frivillighet. Det ble viktig å kople de som trenger noe, med de som tilbyr å hjelpe.
De tre kvinnene forteller om noe av det gruppen har bidratt med:
– Noen fikk hjelp til innkjøp mens de satt i karantene. Andre trengte transport. Noen var strandet i utlandet og trengte informasjon. Andre fikk hjelp til flytting. En bedrift kjørte ut mat gratis. Lærere gav leksehjelp. Folk satt ensomme, så Mental helse kom på banen. Vi har hatt matlagningsprogram, fulgt ulike nettarrangement, som konserter og aktiviteter for barn. Vi har hatt quiz og delt treningsprogrammer live. Det har vært mye fokus på aktiviteter man kunne gjøre hjemme. Vi har hatt hyllest av rengjørere, yrkessjåfører og helsepersonell, forteller Sayran.
– Og vi har delt mange innlegg med barn som har hatt bursdag, tegninger og lignende. Vi har også hatt noen watch party og planlegger flere, der vi inviterer inn fagfolk til å snakke om ulike tema. Det blir en slags facebook-podkast, forklarer Sangita og Helene. Det har også vært noen kjente politikere og kulturpersonligheter innom gruppa, legger Seyran til.
Mye av det som er lagt ut, er informasjon som administrasjonen har brukt tid på å finne og kvalitetssikre.
–Nå er vi over i en ny fase. Vi følger utviklingen i samfunnet og tilpasser siden til nye utfordringer og behov. Vi ser nå mer på situasjonen og rettighetene for permitterte og arbeidssøkere, og små bedrifter og deres økonomiske utvikling, forklarer Helene.
–Vi jobber også med et mentorprogram, der man kan melde seg som samtalepartner, for noen som trenger å snakke. Dette kan være et tilbud for mennesker som er enslige, eller sliter psykisk og har behov for støtte, forklarer Seyran.
1,7 millioner kommentarer
Helene, Sangita og Seyran prater engasjert om erfaringene de har gjort og hva gruppen har betydd, for dem, og for de over 72 000 medlemmene. De tre har selv har drevet omfattende dugnad for fellesskapet de to siste månedene. Det ble mye å gjøre når oppslutningen om facebook-gruppen ble så stor. Alle som har skrevet innlegg har fått tilbakemelding fra noen i administrasjonen.
Med i dette arbeidet var også Ismail Acar, Abdurrahim Günaydin og Vedat Sevincer. Alle innlegg skulle sjekkes og godkjennes før publisering. Noen innlegg trengte å modereres på språk, andre på innhold. Noen innlegg ble avvist. Det var, og er, klare regler for gruppen. Det skal ikke forekomme hatmeldinger, falske nyheter eller konspirasjonsteorier. Nettroll ble kontant avvist, eller fikk karantene.
Nasjonal dugnad åpner for debatt, men det skal være saklig. De vil at gruppen skal virke samlende og motvirke polarisering. Administratorene er opptatt av nettvett.
– Vi har på en måte lagt til rette for debatt fra dag en. Det er gitt rom for frustrasjon, men vi har styrt debatten, forklarer Seyran.
– Vi har hatt en del nettroll, men vi har fulgt opp tett, med å slette kommentarer, sier Helene.
– Medlemmer sier også i fra. Vi har enten moderert, eller fjernet kommentarer. Eventuelt har vi gitt de karantene! Vi følger covid-19 reglene og setter nettroll i karantene, sier Sangita og ler varmt.
– Det har blitt en del humor i måten vi har håndtert folk som ikke oppførte seg på, sier Helene.
Noen religiøse grupper tok kontakt og tilbød hjelp. Helene var tydelig på at de var velkomne, men måtte utelate misjonering. Vi har en tommelfinger-regel på at det å nevne gudstro er bare greit hvis det er for å si at gud kan være en hjelp for deg, men det er ikke greit med ytringer om at min gud er bedre enn din gud. Det samme gjelder politikk.
– Misjonering og politisk rekruttering er ikke greit, sier Sangita.
Det ble så mange innlegg og kommentarer at de måtte opprette vaktordning, med ansvar for gjennomlesing nesten hele døgnet, vi innførte raskt døgnrytme ved å stenge veggen på natta, informerer Seyran. – Det har vært som en fulltidsjobb! Slår Helene fast.
Minoriteter og informasjon
Om lag 30% av medlemmene er fra Oslo-området, resten er spredd over hele landet. Det er 60 % kvinner, og flest mellom 25 og 55 år. Ett av tiltakene administratorene har sørget for, er å finne og dele informasjon om korona på ulike språk. En stor andel av gruppens medlemmer representerer minoriteter.
– Informasjonen fra myndigheter helt i starten kunne være vanskelig for mange å forstå, og etter hvert erkjente de også at det ikke ble kommunisert godt nok. Da ble det brukt mer penger på informasjon til minoritetsspråklige, sier Seyran.
– Det med at somaliske miljø har vært utsatt, har jo blant annet sammenheng med yrkene de er i, som taxisjåfører, ansatte i helse- og i servicebransjen. Vi ville skape en informasjonskanal for folk flest, der alle kunne forstå hva som foregår. Det var det viktigste, supplerer Sangita.
– Vi tror at en av grunnene til den store oppslutningen er at siden blir opplevd å være for alle, legger Seyran til.
Utover å tilrettelegge informasjon på flere språk, er ikke minoritetsbakgrunn fokus for de tre kvinnene.
– Vi har aldri tenkt på at vi har flerkulturell bakgrunn, sier Sangita, og får støtte fra de andre to. Det er heller det vi har felles i Norge, som er fokus på Nasjonal dugnad, enn ulikheter.
De ler godt når jeg spør om dugnad er typisk norsk, slik mange nordmenn tror. Sangita legger vekt på at det er mange måter man i ulike land organiserer frivillig arbeid på, men de har andre ord og forklaringer på det. Dugnad kan også være noe annet enn fysisk tilstedeværelse, som å gi mental støtte, presiserer de.
– Hva har gjort mest inntrykk på dere i denne tida?
– Hjertevarme, kommer det kontant fra Sangita.
– Engasjementet, supplerer Seyran.
– At folk kan endre atferd så fort, til det positive, legger Helene til.
Selv om den kritiske fasen er over, har de tre ingen planer om å trappe ned aktiviteten på Nasjonal dugnad- nærhet på avstand. Tvert imot har de mange planer videre og vil følge med på utviklingen i samfunnet og tilpasse innholdet deretter. Møteplassen består og dugnaden fortsetter.
