Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
– Slik kan vi faktisk være med å prege kampen mot strukturell rasisme i norsk idrett. Hvis flere foreldre deltar aktivt i styrene får vi også bukt med det sterke narrativet om at “innvandrerforeldre ikke bryr seg”, sier hun til Utrop.
Bustos, som er født i Chile, har nylig vært i mediene i TV 2 og VG i lys av rasismedebatten i Norge. Hun mener mye av den strukturelle rasismen innad i idretten kan virke ekskluderende på innvandrerforeldre.
– I Chile er barne- og breddeidretten organisert på en helt annen måte, gjennom skolene. For min mor var det helt ukjent at idretten skulle være organisert som en frivillig aktivitet, og det er også tilfelle for mange foreldre med innvandrerbakgrunn. Ingen ber deg om å delta, og dette oppleves også som en “sperre”.
– For det andre er også idretten her i Norge kostbart. Barn som vokser opp i innvandrerfamilier er også overrepresentert i fattigdomsstatistikken, legger hun til.
Livslidenskap gjennom basket
Bustos var rundt 14 år da hun startet selv med organisert idrett. For henne ble basketball et livslang lidenskap, og hun jobber frivillig som trener på en basketskole på Kjelsås.
Fra sin tid i NIF-styret var det spesielt et syn som hun følte hun måtte nærmest kjempe mot fra dag én:
– Om at innvandrerforeldre blir sett på som late og lite villige til å delta i barnas idrettsdugnad. Her tenker jeg igjen at det handler om strukturer. Jeg vet om en far i Bergen som ble med i styret til basketklubben nettopp fordi han ble spurt.
– Ligger det et ansvar på flerkulturelle som allerede sitter i styrer om å være mer oppfordrende overfor minoritetsforeldre, slik at man får opp representasjon?
– Jeg mener at det er majoritetens ansvar å inkludere de som står utenfor. Selvsagt har de som står utenfor et ansvar om å bidra når de selv inkluderes, men igjen, det er vanskelig når man ikke kjenner til strukturene. Jeg ser dette som en stor utfordring for norsk idrett, ettersom rekruttering skjer som det alltid har skjedd, gjennom selvrekrutterende nettverk. For de som står utenfor er det vanskelig å få en fot inn.
Kjønn og mangfold
Marcela vil også ta med et kjønnsperspektiv inn i diskusjonen, og viser til undersøkelser, som påpeker at minoritetsgutter er nesten like mye aktive i organisert idrett som majoritetsgutter.
– Hos jenter er det underrepresentasjon som på en måte blir sterkere i ungdomsårene. Vi ser jo også frafall blant enkelte utøvere med innvandrerbakgrunn som nesten er på toppnivå. Vi må kunne ta opp spørsmålet på hvorfor man slutten som jente, eller gutt.
Her er idretten nødt til å ta et ettertenksomt blikk på seg selv, mener Bustos
– Et viktig spørsmål man bør stille seg er: hva er det med vår organisasjon, kultur og struktur som gjør at så få blir med videre? At så få foreldre med annen bakgrunn er med i styre og stell?
Et paradoks
– Er det ikke et paradoks at idretten har fortsatt ekskluderende strukturer, samtidig som man fremhever seg selv som sterkt anti-rasistiske?
– Jeg tenker det du peker på viser til en krevende situasjon for norsk idrett, som på den ene siden har et selvbilde som går ut på at man er veldig god på inkludering, mens på den andre er virkeligheten for utøvere med minoritetsbakgrunn ofte en annen. Hvor unge fotballspillere opplever å bli kalt for “aper som burde sitte i bur”, hvor foreldre på motstanderlaget krever at de viser passet fordi de ikke tror på alderen. Idretten må erkjenne at det finnes et rasisme-problem. Uten å anerkjenne problemstilligen kan vi ikke løse problemet.
Gode signaler
Innad i organisasjonen ser Bustos på signalene som gode.
– Idrettspresident Berit Kjøll har påpekt at det finnes et tydelig problem, og hun har uttrykt ønske om at hun vil måles på hvordan hun løser dette problemet. Jeg har tro på at idretten vil kunne nå langt med å komme med løsninger, men det vil kreve mye selvransakelse og selvrefleksjon.
Norsk-chileneren sitter i en tiltaksgruppe for arbeidet mot rasisme i idretten, igangsatt av kulturminister Abid Q. Raja.
– Her vil vi kunne samle erfaringskompetanse som vi kan videreføre til konkrete tiltak. Selv tror jeg også at idretten må selv i større grad ansette folk med erfaring i anti-rasistisk arbeid, og ikke minst folk med minoritetsbakgrunn som har selvopplevde erfaringer. Her har vi ofte store forskjeller mellom kretser og idrettsorganisasjoner lengre opp i systemet.
En stadig kamp
For Bustos (42) har det å sitte i ulike styrer og verv i organisert idrett siden 17-årsalderen vært for det meste en positiv opplevelse.
– Samtidig har det også vært krevende og vondt å stå midt i enkelte diskusjoner, spesielt om minoritetsrekruttering. I slike diskusjoner ender man enten opp med å bli usynliggjort eller avfeid med argumenter som “vi er jo for alles idrettsglede”, eller andre reaksjoner hvor man ikke blitt tatt på alvor.
Bustos forteller at man blir veldig var, og opplever at man maser om noe “uvesentlig”,
– Samtidig tenker jeg at dette er så viktige ting å fremme. At det er viktig å gi idrettsledere som hevder innvandrerforeldre er late et solid tilsvar. At for hver innvandrerforelder som du forteller om ikke stiller opp, kan jeg fortelle om en annen som stiller opp.
Hun bruker sin egen familie som eksempel:
– Hverken moren eller søsteren min var interessert i basket, men når den lokale klubben skulle rekruttere folk til styret stilte moren min velvillig opp. Nå deler vi alle tre den samme lidenskapen, takket være at vi ble inkludert.
