Foto: Ola Gjethammer
Hjemme i Norge på «ferie» påtar hun seg fire-fem jobber for å tjene opp til neste feltperiode. I juli skal hun ned til Moria-leiren igjen.
– Folk sier jeg er heldig som får dra ned og jobbe i sola, sier hun og må le litt:
– Som om jeg drar til Moria for å bli brun!
På Levsos jobber hun med informasjon om hva som skjer i Moria flyktningeleir og med praktisk feltarbeid. 20.000 flyktninger i en leir dimensjonert for 3500 betyr lange arbeidsdager, Shirin er på jobb hele tiden og sover lite.
Familie og venner savner henne
I slutten av mai kom hun hjem for å fullføre en oppgave i utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo og for å jobbe for å tjene opp til neste Moria-oppdrag. For i juli vender hun tilbake til det mange sier er et helvete på jord.
– De andre feltarbeiderne ringer og ber meg komme ned igjen, sier hun fornøyd.
Shirin skriver artikler og pressemeldinger om hva som skjer i Moria mens hun er hjemme i Stavanger også.
Like fornøyd er kanskje ikke hennes familie og venner. Shirin medgir at de synes hun er litt mye borte. Det er også et understatement: de siste fem årene har hun nesten ikke vært i Norge. For noen år tilbake var hun i slummen i Bangladesh, i fjor i Ghana og fra mars til juni jobbet hun for flyktningene i Moria-leiren.
– Jeg må ut! Hun tegner en firkant med hendene for å vise at hun ikke kan være i en boks.
– Jeg reiser helst til steder hvor andre ikke reiser, og da gjerne litt trøblete steder, det er der jeg trives best, konstaterer hun.
– Det er der jeg kan gjøre en forskjell.
Lokalbefolkning lei av leiren
Tidlig i mars i år dro Stavanger-jenta til Moria. Hun hadde ingen avtaler om jobb, men fikk leid seg et rom hos en lokal dame i byen Mytilini utenfor leiren. Utleieren syntes det var helt storartet at Shirin ønsket å hjelpe flyktningene i Moria.
Ikke alle i byen synes det.
– Lokalbefolkningen er lei av flyktningeleiren og jeg skjønner dem godt. Den er bygget for 3500 mennesker og vokst til 20.000. Grekerne tok imot båtene med åpne armer i 2015. De trodde de bare skulle være der noen uker før de dro videre. Det trodde flyktningene også.
Ukene er blitt til år og flere og flere har kommet. Lokalbefolkningen har stilt opp med alt de kan, helsepersonell og politi, de har stått på for å gjøre det levelig i leiren. Men problemene tårner seg opp i det overbefolkede leirsamfunnet og oppgaven er blitt for stor for øya. Lokalbefolkningen er lei, lei, lei og det er flyktningene også. Situasjonen er uholdbar.
– Europa må komme Hellas til unnsetning. Alle burde hentes ut! Hvis ikke det er mulig, må man bedre forholdene i leiren betraktelig og hjelpe dem der de er, mener Shirin.
Nettdebatterte med FN-kommisær
Feltarbeideren fra Ullandhaug i Stavanger er blitt lagt merke til. Nylig ble hun invitert til paneldebatt om forholdene i Moria og løsningen på flyktningproblemet. Til stede sammen med henne på den digitale plattformen Zoom var Philippe Leclerc, gresk representant for FNs Høykommisær for flyktninger og Jan-Christoph Oetjen, medlem i EU-parlamentet.
– Jeg var ganske nervøs før debatten, medgir Shirin.
Hun var imidlertid ikke mer nervøs enn at hun sa begge de to høye herrer midt imot da de hevdet at det nå gikk mye bedre på Levsos fordi flyktningene ikke lenger strømmer til øya og Moria.
– De snakket som om de nå var vitne til en suksess fordi det kommer færre båter. Men de er fremdeles altfor mange. Moria-leiren er en transitt-leir, en gjennomgangsleir hvor folk bare skal være i tre uker før de drar videre. Mange av dem har vært der i mange år!
Umenneskelige forhold i leiren
Vi treffer den mørke skjønnheten ved tigerstatuen utenfor Oslo S. Shirin ankommer presis via sparkesykkel i sorte bukser og sort, kort magetopp under en lang jakke. Hun kunngjør at hun heller vil gå de 20 minuttene opp til fotograferingen i Botanisk hage enn å ta trikken. Det er sol og sommer og vi rusler oppover.
Shirin har bodd på Grünerløkka mens hun gikk til forelesninger på universitetet. Hun er godt kjent og leder an mens skravla går. Mest om Moria, det er leiren og livet der nede som opptar henne og hun har mye på hjertet. Vi får høre at fødslene ofte foregår med keisersnitt fordi det er mest effektivt for sykehuset og at mor og den nyfødte blir sendt tilbake til teltet eller containeren tre dager etterpå. Vi får høre om små jenter og gutter som blir voldtatt, om folk som blir ranet for månedsbeløpet sitt på 90 euro, om rekruttering til kriminelle miljøer.
Men vi hører også om latter og glede, om god mat etter solnedgang under ramadan, om mennesker som finner hverandre igjen i leiren etter å ha rømt fra Syria, om unge som henter mat til de eldre og funksjonshemmede, om dugnaden mot koronaviruset som ble kronet med at hittil er ingen av Moria-beboerne smittet. En bragd i en overbefolket leir hvor sosial distanse er en utopi og sanitærforholdene elendige.
Snart er vi fremme og fotograferingen i en av Oslos grønne lunger kan begynne. Shirin småprater med fotografen og ler av morsomhetene hans. Ber ikke om å se bildene han tar slik nesten alle andre intervjuobjekter gjør. Hun har mange hundre bilder fra leiren, nesten ingen av seg selv.
– Jeg er ikke så ivrig på sånne selfies, kunngjør hun. Forfengelig er Shirin ikke.
– Kall dem heller “mennesker”
Over en kaffe og is etterpå slipper heller ikke fotografen unna lange utredninger om flyktningesituasjonen, eller menneskesituasjonen på Levsos. Shirin vil ikke kalle dem asylsøkere eller flyktninger. Når man gjør det tar man fra dem deres egenverdi som mennesker, mener hun.
– De er ikke en gruppe, de er 20.000 enkeltindivider med forskjellige egenskaper og behov, akkurat som i alle andre samfunn. De umenneskelige forholdene bringer frem det verste hos noen, det beste hos andre. Jeg vil heller kalle dem venner, kolleger eller ved navn, sier hun.
Den første tiden jobbet Shirin med informasjon utenfor leiren sammen med noen andre feltarbeidere.
– Det tok noen uker før jeg gikk inn i Moria. Jeg ville ha en konkret oppgave, bli invitert inn, ikke bare gå inn der for å glo på folk i nød. Det handler om verdighet og respekt, sier hun.
Syklet fra Nordkapp til Lindesnes
Shirin er vant til å omgås mange nasjonaliteter. Hennes kurdiske far jobbet i Internasjonalt Hus i Stavanger. Under oppveksten var Shirin stadig med på internasjonale sammenkomster. Slik opplevde hun andre kulturer og nasjonaliteter, andre matretter og musikk enn det typisk norske. Begge foreldrene var aktive i SOS Rasisme.
– Jeg visste det allerede som liten at jeg skulle ut og se verden. Se Norge også!
23 år gammel syklet hun Nordkapp-Lindesnes. Turen var en hyllest til morfaren hennes som også drømte om å se Norge. Den siste tiden han levde planla de to sykkelturen hennes sammen. Når han ikke kunne dra, skulle datterdatteren gjøre det.
– Det var den ultimate friheten. Tenk deg, bare meg og sykkelen med alt jeg trengte på meg og på bagasjebrettet. En sikkert sær ting å gjøre, men jeg fikk se og oppleve mye, sier Shirin, og forteller om hyggelige møter med mennesker hele veien nedover kyststripen. Hun fikk til og med være med på en hvalsafari.
Tre måneder og tre tusen mil senere var hun i Lindesnes. Sterkere både fysisk og psykisk, men dønn sliten både i kroppen og hodet. Egentlig mest i hodet.
– Det tar på å være så mye alene, men jeg ville ikke være turen foruten. Jeg lærte mye om meg selv som menneske, ble gladere i hvem jeg er og bedre kjent med meg selv. Og landet vårt!
– Heldige som bor i Norge
Hun vet hun er heldig som er født i Norge.
– Jeg har det privilegiet at jeg kan velge. Jeg kan velge hva slags liv jeg vil leve, hvem jeg vil omgås, hva jeg vil fylle tiden min med. De fleste i verden har ikke det valget. Jeg kan ikke redde verden, men jeg håper jeg kan bidra til å hjelpe noen til å få en litt bedre tilværelse, et bedre liv med flere valgmuligheter, sier hun beskjedent.
– Vi behøver ikke dra lengre enn til England for å skjønne at det er vi som er unntakene i verden, ikke dem. Bare et mindretall har det sånn som oss.
Vi rusler nedover mot Oslo S igjen. Shirin skal besøke noen venner. Om noen dager skal hun tilbake til familien i Stavanger før hun igjen reiser ned til Moria.
KORT FORTALT:
Navn: Shirin Tinnesand
Yrke: Stand By Me Lesvos og Wadi
Alder: 27
Utdanning: Utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo
