Foto: Sunniva Tellesbø
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Forfatteren kaller boken for “en tidskapsel”, og ser den som selvbiografisk.
– Utgivelsen handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet på George Floyd.
Utgivelsen er Yohans første, men i boken ligger tanker og betraktninger som han har gjort i flere tiår.
– “Vi puster fortsatt” må sees som en langvarig refleksjon. En slags ryddejobb i egen, og kanskje andres, forvirring rundt identitet, rasisme og tilhørighet.
Trekulturell familie
Trekulturelle Shanmugaratnam har jobbet som journalist i Klassekampen siden 2004, og er utdannet samfunnsgeograf fra Universitetet i Oslo. Faren hans er fra Sri Lanka, der Yohan selv ble født, og moren er fra Japan.
– Vi bodde inntil jeg ble tre på Sri Lanka, så flyttet vi de neste tre årene til Chiba, utenfor Tokyo, hvor vi bodde de neste tre igjen. Så fikk faren min jobb på det som dengang het Landsbrukshøgskolen (nå UMB) på Ås, og så ble vi med flyttelasset igjen.
Oppholdet hadde Yohans far tenkt skulle være kortvarig. Så måtte planene endres.
– Etter noen år i Norge skulle vi egentlig flytte tilbake til Sri Lanka, må så ble situasjonen i landet langt forverret etter at borgerkrigen startet i 1983.
Rasisme og sosial kontroll
Forfatteren er svært engansjert om temaer som identitet og fordommer. Kanskje kan mye av engasjementet spores tilbake til egen livshistorie.
– Foreldrene mine hadde en svært stri tørn med sine egne familier. I Japan var det svært sjeldent på den tiden at folk giftet seg med ikke-japanere. Heller ikke fars tamilske familie var noe glad over at han giftet seg utenfor “sine egne”. Vi kan si at foreldrene mine ble nærmest utsatt for en form for negativ sosial kontroll på bakgrunn av internaliserte rasistiske fordommer. Ekteskapet deres møtte på enorm mostand, og det tok lang tid før de fikk aksept.
Her ligger det en viktig poeng, som fremmes i boken.
– Jeg retter pekefingeren fordi alle kan utføre rasisme fordi det ligger så dypt forankret, og hvordan den finnes både i norsk og andre kulturers praksis. Et av formålene med utgivelsen, er å vise at rasisme finnes overalt i verden, ikke bare i en majoritetshvit norsk kontekst, og at det går an å gjøre med det.
Forvirringens tid
– Lever vi i en epoke hvor det er mye forvirring rundt identitet?
– Jeg ser for meg at verdispørsmålene vi har i dag blir lett antennelige. Når det gjelder rasismedebatten tas ofte oppmerksomheten bort fra rasismen som utspilles i praksis, og ofte handler om andre ting.
Han utdyper blant annet med hvordan rasismedebatten, særlig i Norge, ofte blandes med andre ting.
– Vi ser ofte at rasismedebatten ofte glir i retning av ytringsfrihetsdebatten, og at mange misbrukes ytringsfriheten for å fremme fordommer og rasisme.
Aldri hel
Yohan trekker frem i boken den svensk-amerikanske rapperen Timbuktu, og hans livslange opplevelse av å aldri “føle seg hel” i en bestemt kultursetting.
– Jeg har selv opplevd dette. Flere lesere som har liknende bakgrunn kommenterer det samme. Spørsmålet man stiller seg er: er jeg halv eller dobbel? Hvorfor blir jeg aldri et “helt” medlem i den ene eller andre gruppen?
Når Yohan får “hvor kommer du fra-spørsmålet” velger han oftest å dra frem hele livshistorien.
– I Japan var jeg tamil, i Norge har jeg mange identiteter. Jeg snakket tamil når vi ankom Japan, men senere mistet jeg språket. Japansken har jeg klart å beholde fordi det er et felles familiespråk. Her og nå vil jeg si at jeg føler meg mest norsk. Her har jeg bodd lengst, her har jeg min jobb, mine venner og nettverk. Jeg har nok ikke det samme eierskapet til Japan og Sri Lanka, og kan ofte ikke nok om landene til at jeg kan ha en mening om tingene som foregår der.
Identitets-reaksjon
Noe annet han påpeker er hvordan folk reagerer på utenforskap når man tilhører en gruppe som ofte defineres som “andre”.
– Når man blir utsatt for rasisme, fordommer og opplevelser av utenforskap går det ofte to veier. Noen gir etter for det man har internalisert og prøver å bli mest mulig lik majoriteten. Andre går tilbake til foreldrenes og familiens opprinnelig kulturidentitet, og prøver å fjerne seg mest mulig fra majoriteter.
Yohan mener reaksjonene er forståelig, men på en måte også uheldige.
– Folk som assimilerer seg inn i majoritetskulturen mister opprinnelseskulturen i den prosessen, mens de som tviholder på opprinnelseskulturen og fjerner seg vekk fra majoriteten Jeg forstår det sistnenvte, og at folk kan ha behov for det. Likevel kan det fort ende opp med å gå for langt i selvsegregering, at man ikke blir en del av samfunnet, og at man i for stor grad dyrker annerledeshet.
– Flesteparten tenker ikke sivilisasjonskamp
Temaene forfatteren tar opp i boken er alvorlige, men det er også plass til humor og håp.
– Håpet ligger i de eksemplene jeg viser frem som bevis på positive tegn og på at et flerkulturelt prosjekt i Norge fungerer. Både min og mange andres historie er en historie som faktisk handler om innenforskap, og om lokalsamfunn som tar imot folk med åpne armer.
Ofte er dette noe som blir borte i nyhetsstrøm og sosiale medier, som ofte nærer seg på motsetninger, mener Yohan.
– Sivilisasjonskamp-retorikken vi ofte ser i offentligheten gjør at den gode innsatsen mot rasisme og for inkludering ikke nevnes, og at aktører som skaper splittelse, både i og utenfor politikken, får mer definisjonsmakt.
– Er det et problem at man på flerkultur- og rasismedebatten har så sprikende virkelighetsoppfatninger?
– Helt klart. Går man på lokalplan i det norske samfunnet er det andre tilstander sammenliknet med den offentlige prateklassen. Vanlige folk i Norge går ikke rundt og leser Huntington og tenker sivilisasjonskonflikt.
Avgjørende tiår
Forfatteren se for seg at de kommende tiårene kan bli avgjørende om et norsk og europeisk mangfoldsprosjekt kan lykkes.
– Under overflaten er prosessen seige. Forandringer gleder enkelte, men bidrar til frykt hos andre. Vi er midt i en store paradigmeskifter, og ting kan gå begge veier. At vi enten går i mer inkluderende retning, eller at kreftene som skaper mer splittelse lykkes, og at vi får mer segregerte eller ensrettede samfunn.
Utgivelsen er grunnet dette også i stor grad tilegnet de yngre, mener Yohan.
– Håpet mitt er at de yngre generasjonene, som kommer til å bli mer vant til det mangfoldige på mange plan, viser vei, og at splittelseskreftene blir mindre relevante.
Navn: Yohan Shanmugaratnam.
Født: 1979 på Jaffna, Sri Lanka.
Stilling: Forfatter, journalist og utdannet samfunnsgeograf ved Universitetet i Oslo. Aktuell med utgivelsen “Vi puster fortsatt”.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Litt feig, litt lat og litt sjenert.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Snill, morsom og god på “small-talk”.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Hvitmannsshuffle av Paul Beatty.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Selda Ekiz fra NRKs Newton og Anno, forfatteren Paul Beatty (har møtt ham en gang) og rapperen M.I.A, som er britisk-tamilsk. Faren hennes og min kjenner hverandre.
