Foto: Peter-Andreas Hassiepen
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Historien handler om den irakiske flyktningen Karim og hans kamp for en ny og verdig tilværelse. Etter tre års venting i ulike asylmottak får Karim vite at asylsøknaden hans er endelig avslått. I et anfall av frustrasjon og håpløshet konfronterer han saksbehandleren sin og tvinger henne til å lytte til historien hans.
Tysk presse har gitt romanen gode kritikker. Blant annet har Abendzeitung skrevet:
Khider beskriver en absurd og sørgelig situasjon med et vidd på et språk som er like konsist som det er poetisk og elegant, og treffer oss rett i hjertet.
Khider regnes som en av Tysklands viktigste samtidsforfattere. Han har gitt ut fem romaner og mottatt flere utmerkelser og priser for sitt forfatterskap som er preget av eksilerfaring og livet som flyktning.
Så på skrivekunst som «luksus»
Hovedpersonens historie likner på forfatterens. Khider vokste opp i Bagdad, og ble som 19-åring arrestert for aktivisme. Han flyktet til Europa og levde lenge som illegal flyktning, før han fikk opphold i Tyskland.
Som unggutt husker han at familiehjemmet i Baghdad hadde få bøker, bortsett fra gratiseksemplarer av Koranen og regjeringens årsrapport.
– Som barn samlet jeg på magasiner. Og jeg tegnet tegneserier. Men jeg tenkte aldri noen gang på å bli forfatter. Jeg kjente ingen forfattere, og vi hadde så å si ingen bøker hjemme. Foreldrene mine var analfabeter, og vi bodde i et slumområde. Skrivekunst ble i mitt nærmiljø ansett som noe luksuriøst, som ikke ga smør på brødet.
– Fengselet gjorde meg til politisk aktivist
Etter hvert som Khider ble eldre tok han høyere utdanning. Likevel var det et fengselsopphold under Saddam Husseins regime som gjorde ham politisk oppvakt.
– Å være politisk aktiv under et diktatur betyr selvmord. Samtidig var alt soleklart: enten var man for eller imot diktatoren. Jeg kan si at jeg ble politisk og intellektuell i fengselet. Jeg var en ung mann, som satt sammen med Iraks fremste aktivister i et hull under hovedstaden.
– Hvordan vil du sammenlikne situasjonen der nå sammenliknet med tiden under Saddam?
– Lite har endret seg. På den tiden hersket voldskulturen under regimet til Saddam Hussein. I dag hersker en annen type voldskultur, støttet av ulike grupper og politikere. En sann kultur, og med dette mener jeg en livskultur, tilbedelse av livet, er noe irakerne fortsatt mangler.
Frykt og hjelpeløshet
I boken prøver Khider å fremme det menneskelige aspektet rundt det å flykte. Noe han selv gjorde som 23-åring, da han flyktet fra sted til sted.
– Jeg var da en ung mann, og dette var i 1995. Flukten var lang. Noen ganger føltes det som en sti i tomrommet. Frykt og hjelpeløshet er de eneste karakteristikkene til en flyktning.
– Siden du bodde i flere land før du kom til Tyskland; hvordan vil du sammenligne opplevelsene dine fra de forskjellige landene?
– Jeg kunne skrive en bok om opplevelsene. I et land er det forskjellige byer, og i hver by opplever du noe annerledes. For eksempel er øst og vest i Tyskland to forskjellige planeter. Hvis jeg spurte en innvandrer nå om han vil bo i et palass i en landsby i det gamle Øst-Tyskland, kunne jeg ikke forestille meg at han ville godta det.
Ufordrende start på nytt liv
Ved ankomst føltes særlig den første tiden i Tyskland som utfordrende.
– Å leve som asylsøker, enten i Tyskland eller andre europeiske land, er alltid det samme. Man lever i konstant frykt. Det er ingen sikkerhet, og du har ingen anelse om fremtiden. Du kan bli deportert når som helst. Jeg hadde selvfølgelig disse opplevelsene, og jeg har skildret dem i romanene mine.
– Vil du at din seneste bok er en pekefinger til den nåværende migrasjonspolitikken?
– Nei, dette er en historie om mennesker på kanten av samfunnet, som sjelden skildres i litteraturen. Intet mer, intet mindre.
Imponert av Nietzsche og Arendt
Khiders stil beskrives ofte som “selvbiografisk”, for det er mye empiri som ligger bak skrivingen hans. Som ung mann var Khiders forfatterforbilder T.C. Eliot, Joseph Brodsky og Rassul Gamsatov.
– Når man skriver, er det alltid viktig for meg å gjøre noe nytt, enten det er i innhold eller form. I livet mitt har ulike forfattere påvirket meg og jeg lærte noe av dem. Å liste opp alle navn er ikke fornuftig nå. Men det er en bok som jeg alltid lærer noe nytt av, språklig, innholdsmessig eller til og med menneskelig og det er Bibelen.
Litteratur er ikke forfatterens eneste felt, for Khider har også studert filosofi. Flere store tenkere har påvirket ham.
– I begynnelsen var jeg selvfølgelig veldig imponert over Nietzsche. Senere syntes jeg Feuerbach var veldig interessant, og var også opptatt med filosofien hans i lang tid. I de siste årene har jeg lest verkene til Hannah Arendt om og om igjen.
Samfunnsdebatt som skremmer
Samtidig er Khider også svært opptatt av den tyske offentligheten, som han mener har gått i mer fremmedfiendtlig retning.
– Tyskland var sammen med Sverige de to landene som sto for åpen dør-politikken under migrasjonskrisen i 2015. Hvordan har dette endret seg?
– Hat har blitt ganske vanlig. Rasistiske uttrykk er nesten blitt en trend. Likevel kjemper noen mennesker mot det. Håpet er det siste som blir borte.
– Vil du i fremtiden skrive historier som tar for seg andre temaer enn flukt- og migrasjonsrelaterte?
– Jeg er ingen fremmed, jeg tilhører denne jorden og skriver om ting som beveger meg, som er viktige for meg. Jeg tror at temaer søker forfattere, og ikke omvendt. Inntil nå har temaene mine vært eksil, fremmede, byråkrati og diktatur. Jeg vet ikke hva livet vil by på, men en ting er sikkert: Jeg vil aldri skrive en roman om biler fordi jeg fremdeles ikke har førerkort og hater å kjøre.
