Foto: Privat
Yalcin skal sammen med Spkrbx teater sette opp stykket “Blikk”, som hun mener tar for seg en stadig mer kjent utfordring i ungdomsmiljøer.
– Stykket skal handle om jenter, blikking og slåssing. Vi ser at mediene i stadig større grad tar dette opp som et tema.
Fra før av har mobbeombud Kjerstin Owren snakket om fenomenet som “skjult mobbing” og henvist til at blikking har vært grunnen til flere slåsskamper mellom jenter på skoler i Oslo.
– Hva slags reaksjon tror du at dere kan få fra publikum?
– Litt vanskelig å si, men vi skal lage spennende og tøff forestilling som tar for seg et reelt sosialt problem. Her skal vi gi et nytt blikk på blikking.
Veitvet og Tønsberg
Sceneregissøren, som har sin utdanning fra Nordic Black Theatre i 2007, har i sin oppvekst bodd både på mangfoldige Veitvet og langt mindre mangfoldige Tønsberg.
– Husker Veitvet som veldig åpent og inkluderende. Familien min og jeg bodde i blokk. Da vi flyttet til Tønsberg merket jeg forskjellen med en gang. Vi bodde også i enebolig. Men på en måte er det også spennende å få input fra ulike sider av samfunnet.
– Er teater for deg et sted hvor din uttrykker din flerkulturelle bakgrunn?
– Scenen er for et sted hvor jeg kan ta opp kampen mot rasisme og stigmatisering og for like muligheter. Et sted hvor vi kan tenke mer globalt og flerkulturelt , og hvor vi kan få gode impulser fra hverandre.
Jobbet med unge og jobbsøkere
Yrkesmessig har Yalcin også en mangfoldig bakgrunn, og har blant annet jobbet med ungdomsteater, jobber for NAV for å guide jobbsøkere med et dramaprosjekt, og tatt en mastergrad i gateteater, som er en av hennes store lidenskaper.
– Neste år er planen å gjøre masterprosjektet mitt sammen med Nordic Black Express på Grønland. Nordic Black Theatre har jeg jobbet med i mange år og det vil alltid være hjemmet mitt. For meg har arbeidet med skuespillerne vært sårt savnet.
– Hvor viktig ser du på gateteater som grasrotinitiativ?
– Kultur til folket har stor betydning. Når vi gjør gateteater eller liknende, er vi med på å skape nye møteplasser og kulturplattformer, hvor mennesker med ulik bakgrunn kan møtes. For meg handler det om samhold og klasse, og jeg har alltid ment at folk har krav på kultur. Folk skal ikke betale flere hundre eller tusen kroner for å få et godt kulturtilbud i et land som vårt. Så handler det også om at tiltak som gateteater er demokratiserende, hvor skuespillerne ikke er så bundet av teaterets konvensjoner, hvor publikum føler seg friere og mer deltakende, og hvor alle føler at de har mer definisjonsmakt, ikke kun skuespillerne.
Spent i kulturlivet
For henne som for andre i kulturfeltet har pandemien gjort 2020 til et spesielt år.
– Selv har jeg måttet gjøre om en del prosjekter om til digitale forestillinger, og legge mye på is inntil videre. Året har vært preget av utfordringer, men også vekst. Selv tenker jeg også at omstendighetene har bidratt til å sette kulturen i lys av sin tid, og ikke minst fått mange til å gjøre sterke refleksjoner i sin rolle som aktør på feltet.
Hun tenker at den viktigste refleksjonen for kulturfeltet er hvordan ting kommer til å se ut når man etterhvert begynner å vende tilbake til et mer normalt samfunnsliv.
– Mange kulturarbeidere har hatt et vanskelig år, ikke alle har fått like mye støtte under pandemien. Så det handler mye også om hva slags kulturtilbud vi kommer til å stå igjen med. Kommer vi til å se digitale forestillinger og konserter? Kommer vi til å vende tilbake til scenen med fulle hus? I kulturlivet er det spent nå, for det er uvisst hvordan ting vil gå. Forhåpentligvis er folk mer sugne på kultur etter dette lange oppholdet.
