Foto: Kari Bye
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
En vanlig oppfatning i Norge, både blant vanlige folk og i hjelpeapparatet, er at mange flyktninger er “traumatiserte” når de kommer til Norge. Internasjonale oversikter viser imidlertid at det gjennomsnittlig er kun 15 prosent av overlevende etter potensielt traumatiske hendelser som får varige men. Fokuset bør derfor flyttes fra lidelse til motstandsevne, mener forsker Gwynyth Øverland.
I sin doktorgradsavhandling har hun studert hvorfor noen krigsflyktninger klarer seg bedre enn andre. Hun ønsker at funnene hennes skal kunne forbedre møtet mellom krigsflyktningene og hjelpeapparatet, gjennom å lære mer om motstandskraften hos dem som klarer seg bra, skriver forskning.no.
Flyktet fra borgerkrig
En som selv har opplevd å bli sett på som et offer da han kom til Norge, er Goran Jorganovich. Han flyktet med sin kone og deres to barn til Norge i september 1992. De kom som en av de første gruppene med europeiske krigsflyktninger til landet, som følge av borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia.
Vi ble behandlet som om vi var analfabeter, og apparatet vi møtte var veldig firkantet.
– Vi kom til Norge på grunn av borgerkrigen. Vårt første inntrykk av Norge og nordmenn var at de var høflige, men vi la fort merke til at hjelpeapparatet ikke var tilpasset flyktninger fra Europa, sier Jorganovich til Utrop.
Gipsfigurer og biljardbord
Han ble sjokkert over at de som tok imot dem, var mennesker som ikke hadde noen forutsetninger for å kunne gi dem den hjelpen og støtten de trengte.
– De hadde null kunnskap og ingen erfaring med hvordan de skulle ta i mot oss. Vi ble behandlet som om vi var analfabeter, og apparatet vi møtte var veldig firkantet. I stedet for å tilby oss norskkurs og hjelpe oss ut i arbeidslivet, fikk vi et biljardbord og ble sendt på kurs for å lage gipsfigurer av Donald Duck, sier han og legger til at biljardbordet ble ødelagt kort tid etter at det ankom mottaket.
Jorganovich forteller at flere av de han flyktet sammen med var høyt utdannede mennesker, tannleger, ingeniører, leger og statsvitere. Han selv er utdannet som journalist.
– Vi oppsøkte rådmannen i Ås kommune og uttrykte et ønske om å bli sett og få brukt de ressursene vi besitter, da vi visste at det ville ta år før konflikten i hjemlandet ville roe seg.
Ønsket om å starte et nytt liv i Norge motiverte Jorganovich til å ta saken i egne hender. Allerede året etter at han kom til Norge begynte han å jobbe i det han selv omtaler som et av Norges første lokal-TV, Ski lokal-TV. De siste 10 årene har han jobbet som kameramann for TV 2 og har fått muligheten til å reise rundt i hele verden med kameraet på skulderen.
– Hva er et traume?
Overfor forskning.no presiserer forsker Gwynyth Øverland viktigheten av å ikke anta at alle krigsflyktninger er traumatiserte.
– Hva er et traume? Det er et sår. Det er påfallende at når det gjelder krigsflyktninger, er det blitt vanlig å snakke om traumatiserte flyktninger, som om alle krigsflyktninger bærer det såret. Men slik er det ikke, sier Øverland til forskning.no.
Ifølge Øverland oppfyller en person som har blitt utsatt for en traumatisk hendelse det første kriteriet for en posttraumatisk stresslidelse. Men for å få diagnosen, må personen også plages av symptomer som gjenopplevelse, mareritt eller flashback, samt unngåelse av situasjoner som kan minne om det som skjedde. I tillegg må symptomene ha vart i over en måned. Dette indikerer at også traumatiserte flyktninger kan klare seg bra, ettersom ikke alle krigsflyktninger bærer det såret et traume er. Derfor er det viktig å skille mellom traumatiske erfaringer og det å være traumatisert.
– Når man har å gjøre med en krigsflyktning som trenger omsorg, er det både mulig og viktig å flytte fokus fra lidelsen over til motstandsevnen. Da kan man avdekke styrker hos den det gjelder, i stedet for problemer, sier Øverland til forskning.no
Rømte fra Colombia
Nesten 20 år etter at Jorganovich kom til Norge, søkte Diego Marin asyl som politisk flyktning fra Colombia, 16. oktober 2008. Han hadde da allerede vært i Norge flere ganger i forbindelse med sin stilling som leder av studentorganisasjonen ACEU. Colombia har siden begynnelsen av 60-tallet vært preget av en intern voldelig konflikt, hvor venstreorienterte og medlemmer av fagbevegelsen er i faresonen om de stikker seg frem. Til Utrop forteller han at han flyktet for en kortere periode til Argentina i 2008, men at situasjonen ikke hadde blitt tryggere da han vendte tilbake til Colombia.
– Derfor søkte jeg asyl i Norge. Hele ACEUs ledelse støttet meg, ettersom det var på grunn av mitt engasjement at noen ønsket å drepe meg, forteller Marin.
– Ting er ikke hjelp
Marins erfaring med hjelpeapparatet er ikke noe særlig bedre enn Jorganovich sin, til tross for at nesten 20 år har gått. Da Marin ankom Norge, var hans første møte med hjelpeapparatet politiet og en lang byråkratisk prosess. Han forteller at fra første stund prøvde de å avvise asylsøknaden hans, både på en formell og uformell måte. For eksempel fikk han ofte et ”gratis” tips om at det er vanskelig å få asyl i Norge og at det derfor var bedre om han returnerte frivillig.
– Når du endelig er tatt imot, er ting det eneste du får: Et par vintersko, en dyne, en seng i et asylmottak, en joggebukse – ting, ting og mer ting. Ting er ikke et hjelpeapparat. Fremfor å få ting trengte vi en psykolog som snakket ditt språk eller en sosialarbeider som kunne høre på deg og være en person som du kunne snakke med, sier Marin og legger til at dette er noe han fortsatt savner.
– Jeg føler hver dag de negative konsekvensene av å ikke ha fått en slik hjelp i det hele tatt.
I dag er Marin student ved Universitetet i Oslo, fordi ikke hele utdannelsen fra Colombia ble godkjent i Norge. Ved siden av studiene jobber han som togvert på Flytoget.
Motstandsevne
Forsker Gwynyth Øverland mener at helse- og sosialarbeidere bør forsøke å få tilgang til flyktningens egne ressurser når tilliten er etablert, og flyktningen er åpen for å ta i mot hjelp: Hvilke egenskaper, tankesett og innstillinger har gjort at han eller hun har overlevd og kommet så langt som de har. Hun mener dette kan være til stor hjelp både for hjelperen og for flyktningen selv. Det er viktig å anerkjenne de traumatiske hendelsene, men like viktig er det å stille åpne spørsmål som oppmuntrer flyktningen til å fortelle om egen motstandsevne. Dette er noe både Jorganovich og Marin savnet da de kom til Norge for henholdsvis 20 og tre år siden.
Gipsfigurene lages fortsatt
Trygve Augestad, enhetsleder for flyktninger og integrering i Norsk Folkehjelp, kan fortelle Utrop at noe av problemet er at asylmottakene faller under innvandringspolitikken. Dette fører til at flyktninger på mottak får et begrenset norsk opplæringstilbud og hjelp til å komme seg ut i arbeidslivet. Han sier og at Jorganovich erfaring for 20 år siden, med biljardbord og gipsfigurer er noe som man fortsatt i dag kan møte på.
– Tilbudet man får på et mottak, er ikke et tilbud som lærer deg hvordan du kan lykkes i Norge i dag. Derimot blir tilbudet mye bedre så fort man får opphold, sier Augestad.
