Foto: Privat
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Tahir (35) jobber som kommunikasjonsleder for klima og miljø i Norsk olje og gass, er spaltist i Aftenposten og styremedlem i Amnesty International Norge. Fra før har hun vært seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet, journalist i Dagsavisen og har i tillegg en master i retorikk og språklig kommunikasjon.
Hun er født i Oslo og oppvokst på Holmlia, i en familie på fem søsken.
– Jeg er barn av innvandrerforeldre fra Pakistan, og har bodd mesteparten av livet mitt på Holmlia, med folk fra alle land og kulturer. Det har vært med på å forme meg. Det er først etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen, at jeg skjønte at min mangfoldige oppvekst ikke var normalen.
– Hvordan har du rukket å jobbe med så ulike områder i løpet av ditt yrkesliv?
– Det har jeg ikke tenkt over. For meg har det handlet om å gjøre ting som jeg synes er spennende og som jeg vil lære mer av. Men jeg er nok inspirert av mamma, som pleide å si at ingenting var umulig, og at jeg kunne få til det jeg ville.
Høye og lave forventninger
Tahir mener det er viktig å ha noen som tror på deg.
– Når du vokser opp på et sted som det jeg gjorde, har folk lave forventninger til deg gjennom oppveksten. Derfor er jeg glad for at det var høye forventninger hjemme. Det er viktig at noen korrigerer fortellingen du blir fortalt som ung, om hva du kan og ikke kan få til på grunn av hvordan du ser ut, hvor du har vokst opp eller hvem foreldrene dine er. For det er lett å tro på det, og miste troen.
Hun gir moren mye av æren for det hun har fått til.
– Men mamma var sta og ga seg ikke. Hun ga meg motstand når jeg sa at jeg ikke ville få til ting, fordi jeg fikk utdelt andre kort i livet enn andre. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hadde ikke vært der jeg er uten henne.
Hun påpeker at det ikke bare er barn med minoritetsbakgrunn som opplever å bli undervurdert.
– Det opplever også etnisk norske barn som ikke vokser opp i ressurssterke familier. De kommer litt i skyggen.
Foreldre som inspirasjon
35-åringen ser på foreldrene sine og søsknene som en av sine fremste inspirasjonskilder.
– Jeg er imponert over foreldrene mine som forlot alt de hadde i Pakistan og startet et nytt liv i Norge. De begynte på scratch, og jeg har aldri hørt dem klage en eneste dag.
Tahir mener førstegenerasjonen norsk-pakistanere ofte ikke får nok “kred” for at de har banet vei for etterkommerne.
– Majoritetssamfunnet er flinke til å peke på innvandrerforeldre når ting går galt, men den generasjonen fortjener kred for det positive de har bidratt til. Man må gjerne le av at mange med minoritetsbakgrunn velger ALI-yrker, men er det egentlig noen som skjønner hvor spesielt det er å komme fra landsbygda i Pakistan og klare å oppdra unger til å bli advokater, leger og ingeniører? Hvis du tenker på utdannelsesnivået til den generasjonen, er det en stor bragd. Foreldrene mine har vært opptatt av viktigheten av utdannelse. Jeg tror det henger sammen med at de kommer fra et land hvor det ikke er en selvfølge at alle utdanner seg, og ikke minst at det er gratis.
Engasjert samfunnsdebattant
En vanlig jobbdag for Tahir starter med avislesing og kaffe latte.
– Det er flaut å si det høyt, for da faller jeg i den typiske klisjeen med byjenta som drikker latte og bor innenfor ring 3. Men ja, det er meg. Jeg heter Maryam og kjøper meg en latte nesten hver morgen. Sånt synes jeg alle skal unne seg, spesielt under korona.
Siden mars har hun stort sett hatt hjemmekontor.
– Jeg savner å være på kontoret og treffe kollegaene mine. Det er ikke det samme over Teams. Men for å få avbrekk fra skjermen går jeg gjerne tur hver morgen. Jeg håper vi etter hvert kan gå tilbake til normalen.
– Hvordan pleier du å fylle fritiden, når du er utenom jobbmodus?
– Leser bøker, går turer, strikker, ser på TV og tilbringer tid med venner og familie . Innimellom skriver jeg kronikker om ting som engasjerer meg. Det er alt fra feminisme til dagsaktuelle saker. Nylig sendte jeg en spalte om partnerdrapsutvalgets utredning.
– La folk selv definere seg
Temaer som kultur og identitet har hatt sitt preg på samfunnsdebatten i Norge. Tahir sier selv at hun har et veldig avslappet forhold til dette.
– Jeg ser jo først og fremst på meg selv som norsk, men er også stolt av mitt pakistanske opphav. Det fine med å være tokulturell er at man kan “switche”. I noen sammenhenger kan du være norsk, andre sammenhenger pakistansk og noen ganger begge deler. Jeg snakker både urdu og punjabi, men ikke like flytende som norsk. For å bli bedre kjøpte jeg for noen år siden Harry Potter på urdu.
Ellers fremhever hun at identitet er noe folk må definere selv.
– Jeg kan ikke snakke for andre med bakgrunn lik min. Selv om det finnes noen like opplevelser ved å tilhøre samme etnisk gruppe, har vi alle ulike livsløp som former oss og gjør oss til de vi er. Jeg er glad for at mangfoldet i minoritetsmiljøene blir mer synlig, for vi er ikke én identisk gruppe som deler alt av meninger og tanker. Noen ganger kan det fremstå slik. Men vi er forskjellige, og det er fint at det ulike stemmer kommer til uttrykk.
Klima som den viktigste kampen
Selv om 35-åringen jobber i Norsk olje og gass, ser hun på seg selv som klimaforkjemper.
– Hvor ser du deg selv i de kommende årene?
– Jeg tenker ikke ut femårs- eller tiårsplaner, for da tror jeg du går glipp av mange muligheter på veien. Jeg håper at fortsatt er i en spennende jobb der jeg utvikler meg faglig, hvor jeg trives og hvor jeg forhåpentligvis utgjør en forskjell.
