Foto: Privat
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
Kiwanuka kom til Norge i slutten av 1995 som enslig mindreårig flyktning. For Kiwanuka ble overgangen til et liv i Norge brå og belastende.
– En ting var klimaet. Noe annet, og kanskje enda verre, var det å prøve å komme i kontakt med folk. I afrikanske land er det vanlig å hilse eller komme i samtale med ukjente. Her er normene helt annerledes.
Livet på asylmottak frem til han fikk opphold var heller ingen dans på roser.
Vi må innse at tankegangen fra opprinnelseslandet gir utfordringer for mange.
– Vi fikk nesten ikke psykologhjelp eller tilbud som kunne forberede oss på et normalt liv.
Boksing hjalp
Ved en tilfeldighet fikk Kiwanuka vite om en bokseklubb ikke langt fra mottaket. Hjemme i Uganda hadde han drevet med idrett på amatørnivå, for det meste fotball.
– I boksemiljøet følte jeg for første gang i Norge ble tatt imot med åpne armer. Hvor jeg kom fra og om jeg var flyktning, betydde ingenting. Idretten ble både en slags terapi og hjelp til å komme i kontakt med storsamfunnet.
Vil hjelpe andre
Og slik han selv ble hjulpet ut i det norske samfunnet, vil 33-åringen gjennom sitt frivillige arbeid i organisasjonen Way Forward at andre skal som har flyktet til Norge også skal oppleve det samme. Organisasjonen har særlig unge som målgruppe.
– Her møter jeg ungdommer i ulike sammenhenger, i hjemmet, på skolen og på mottaket, og fungerer som gatemotivator. Jeg informerer om valgmulighetene og rettighetene de har i samfunnet.
Et av prosjektene han jobber med, og som var grunnlaget for kommunens likestillingspris, er et svømmetilbud for muslimske jenter.
– Jeg startet med en forholdsvis liten gruppe på tre-fire stykker. Nå er det to grupper, med 22 og 24 deltakere, som skal fungere som mentorer for de nye gruppene med mindre jenter.
Ligger etter på likestilling
For ham var det en spesiell følelse å vinne likestillingsprisen.
– Det er ekstra hyggelig at kommunen anerkjenner det organisasjonen vår gjør. Det er generelt svært viktig at man fra offentlig hold setter pris på innvandrerpersoners innsats for nærmiljøet.
Samtidig vitner behovet for arbeidet om at det er mye å ta igjen i enkelte miljøer.
– Vi må innse at tankegangen fra opprinnelseslandet gir utfordringer for mange flerkulturelle i møte med den kjønnslikestilte norske kulturen. Vi må jobbe for ikke å henge så langt bak.
Klare fremtidsplaner
I årene fremover satser Kiwanuka å utvide frivilligprosjektet til andre kommuner, i tillegg til å gjøre mer for jenter og unge kvinner i hjemlandet.
– Gjennom kontaktene mine i bokseverdenen, blant annet verdensmesteren Cecilia Brækhus, håper jeg også å få etablert et prosjekt for idrett og likestilling blant jenter i Uganda.
Samtidig erkjenner han at tiden ofte ikke rekker til alt og alle.
– Jeg må leve mitt liv, med en jobb i ungdomspsykiatrien, kone, unger og de vanlige hverdagsbekymringene. Selv om viljen til å hjelpe alltid er tilstede, sier han.
