Foto: Kari Bye
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Budskapet mitt er at vi alle har et valg, og jeg har valgt å bruke dette til noe positivt. Vi får ofte høre hva vi ikke skal og bør gjøre, men sjeldent hva og hvordan vi kan gjøre det.
Phung Hang er sangerinnen som fulgte drømmen. Bygdejenta som flyttet til storbyen. Innvandrerbarnet som ønsker å inspirere andre. Phung Hang er også jenta som gikk fra å være et mobbeoffer til et TV-fjes. Et levende bevis på at man ikke ha noe tjene på å leve i fortidens vonde minner.
– Jeg tilgir alle dem som gjorde meg og min familie vondt. For jeg ønsker ikke å leve et liv fylt med bitterhet. De som mobbet og trakasserte oss vil måtte leve med at de var rasister i sin ungdomstid. Jeg prøver å leve etter mammas visdomsord: bitterhet hjelper ingen. Den tjener ingen hensikt.
– Plutselig var vi overalt og folk ville ha en bit av oss.
I dag sitter hun komfortabelt plassert i en stol på Sagene samfunnshus. På kafeen som har blitt hennes favorittsted i hovedstaden. Foredragsholderen. “MOT”-ambassadøren. Programlederen og visse tider: musikeren. Betjeningen hilser tilbake. Spør hvordan det går. Hovedpersonen bestiller et glass med vann og en tacosalat. I en hektisk hverdag er det ikke ofte man husker å spise, forteller hun oss. Uforutsette ting kan skje når ungdommen hun jobber for trenger henne som mest.
– Det var en barnevernsak jeg måtte bruke litt tid på, sier hun unnskyldende før hun gafler i seg salatbladene.
Bygdejente med en uvanlig drøm
Men hvem er egentlig denne Phung Hang? Og hvordan havnet hun der hun er nå? For å få et tydelig svar på dette må vi tilbake i tid: til 2001 da bandet “Cape” ble etablert. Før dette skjedde hadde den da tenårige jenta reist til Oslo for å følge drømmen sin i TV3-storsatsningen “Popstars”. Et realityshow med mål om å velge fem artister som skulle danne et band blant tusenvis av kandidater.
– Brummundal er en by hvor idretten står sterkt. Ambisjonene hos mange av ungdommen var å hevde seg i sport. For meg var det annerledes: Jeg drømte om dans og musikk. Derfor syntes flere det var rart at jeg heller ville satse på det enn idretten. Dessuten var ikke familien særlig glad for at jeg ikke hadde ambisjoner om å studere, sier hun.
Til tross for dette, og familiens skepsis til ungjentas pop-drømmer var det ironisk nok hennes mor og søster som ble med til Oslo på de innledende audition-rundene. Det var som om de innså at Phung ikke ønsket å gå med på familiens krav om utdanning og en “vanlig” jobb.
– Mamma kjørte meg dit og støttet meg hele veien. Selv om hun var en av dem som mente at musikklivet ikke var noe jeg burde satse på. At hun ble med til Oslo var spesielt. Det vil jeg aldri glemme, erindrer hun.
Fra 0 til 100 til 0 igjen
Tenåringsjenta deltok. Resultatet: gull og platina for singlene «Tic Tac» og «Capability». Oppmerksomhet av en annen verden. Turneliv og og spellemann-nominasjoner. Kontrasten fra det enkle, rolige livet i hjembygda kunne ikke vært større.
– Det snudde livet mitt totalt, og det var veldig spesielt å være så ung og kjent som jeg var. Plutselig var vi overalt og folk ville ha en bit av oss, forteller hun.
31-åringen beskriver det hele som en kort og intens periode. Med autografskriving og konsertvirksomhet landet over. Men det ungjenta ikke visste, var at det også fantes et liv etter popeventyret.
– Det var rart og vanskelig å plutselig være på bar bakke og leve et vanlig liv igjen. Jeg identifiserte meg så mye med “Cape” at jeg gikk inn i en slags krise da det hele var over. Samtidig var det også bra å komme tilbake til det vanlige livet. Jeg lærte meg selv å kjenne bedre, innrømmer norsk-vietnameseren.
– Ungdomsarbeiderlivet mer givende
Hang gikk fra å være bygdejenta til å bli popstjerne. Fra en anonym tilværelse til et liv fylt med fans og mediedekning. Livet etter stjernelivet: Kafejobbing. Barnehageassistent. Festing. Norsk-vietnameseren beskriver det som en tid hvor rastløsheten tok overhånd. Helt til hun møtte noen spesielle mennesker som forandret livet hennes totalt.
– Da jeg møtte representantene i organisasjonen “MOT” gikk det opp et lys for meg. Jeg ble spurt om å være ambassadør og jobbe i organisasjonen, sier hun.
Hun holdt foredrag for ungdommen. Drev med ungdomsrettet arbeid og ønsket å inspirere så mange som mulig. Nå, over ti år senere, er hun fortsatt tilknyttet “MOT”.
– Det er jeg kjempeglad for. Jeg kan si at selv om musikkdrømmen ga meg mye, var det arbeidet for organisasjonen jeg lærte aller mest av. Denne jobben har utviklet meg som medmenneske, mye mer enn “Cape” gjorde. Dessuten gir den meg mer. Fordi jeg føler at jeg kan påvirke positivt i mye større grad, smiler hun.
Inspirert av sin mor
31-åringen forteller oss om tiden da familien flyttet til Brummundal. Om det rolige livet i bygda, men også om trakasseringen de opplevde fordi de var annerledes. Steinkasting. Vonde ord. Flere familier flyttet ut av derfra på grunn av rasismen. Men det ville ikke familien Hang.
– Å flytte ut av Brummundal ville vært som å gi mobberne våre rett. Vi er brummundøler, og stolte av det. Vi ville vise at vi ikke ville la oss knekke. Jeg bruker rasismehistorien min til å fortelle andre hva jeg har opplevd, men viktigst av alt: å vise hva jeg har fått til og hvordan jeg er som person i dag, sier hun alvorlig.
Nå har mye av det forandret seg til det bedre, beroliger hun oss. Hun er stolt av å være brummundøl og besøker hjemtraktene så ofte hun kan. Musikk-karrieren har hun foreløpig lagt på hylla, men Hang utelukker ikke at hun vil gjøre comeback en dag. Det er ingen tvil om at vi sitter overfor en dame som brenner for det hun gjør.
– Men mye av dette har jeg lært av mamma. Selv om vi opplevde mye rasisme, var hun opptatt av gi noe til folket, sier hun og trekker frem familiens gode vennskap med flyktningungdommen som viktig.
– Folk fra nesten hele bygda tok ofte turen til oss for å spise middag. Spesielt flyktningungdommer. Det hendte at vi hadde et titalls av dem hos oss. Det er viktig ting jeg har lært av mine foreldres kultur: vi må være gjestfri og åpne, men fremfor alt: vi må kunne inkludere.
Fakta om Phung Hang
Født: 12.11.81
Yrke: Foredragsholder, programleder og MOT- ambassadør
Siste kulturopplevelse: Møtet med min venninne Marit Strømøy for noen uker siden. Hun er 72 år, veldig flink kunster og drømmer om å åpne et eget galleri. At hun drømmer til tross for sin alder er inspirerede, synes jeg.
Plate på en øde øy: Da ville jeg brent en CD med mange forskjellige låter fra forskjellige artister som Madonna, Michael Jackson, India Arie, Lenny Kravitz og alle de som bringer gode minner fra barne og ungdomsårene.
Hvilke tre personer ville jeg invitert på middag: Min mor, Lenny Kravitz og Michael Jackson.
Hva jeg ville laget: En treretters bestående av dampede blåskjell til forrett. Ferske våruller med masse godt å velge i som hovedrett og en rabarbara-pai til dessert. Jeg ville invitert dem på gården min i Skarnes for å spise.
