Foto: Anne-Claire Bihan-Poudec
I fjor ga han ut poesiboken The Four Colors. Diktene er delt opp i fire seksjoner hvor grønt står for begynnelsen, gult for illusjoner som brister, lilla for gjenfødelse og rødt for oppvåkning og selvrealisering. Nå er han i ferd med å skrive en roman hvor en tenåringsjente er hovedpersonen.
– Jeg blander hennes verden inn i en science fiction-aktig setting, sier forfatteren selv.
Ankur sier at det vil ta noe tid før han er ferdig med boka.
– Å skrive betyr mye for meg, det engasjerer meg og gir meg masse energi, sier han.
Flyttet til Paris
Ankur har fått publisert flere dikt og noveller i internasjonale magasiner, også da han for ti år siden jobbet som assistentlærer i engelsk ved en skole i Limoges. Senere flyttet Ankur til Paris hvor han tok en master i interkulturell kommunikasjon. Han husker den tiden med stor glede:
– Vi var en liten klasse på tolv studenter, halvparten av dem franske, de andre fra ulike land i Europa og Asia. Alle snakket flere språk inkludert fransk, så den største interkulturelle utvekslingen foregikk faktisk innad i gruppen. Vi har god kontakt den dag i dag, selv om vi alle nå jobber med forskjellige ting.
22. juli
Ankur har tidligere anmeldt filmer for den India-baserte plattformen Dear Cinema som nå er nedlagt. I 2018 var han statist i NRK-serien 22.juli.
Det ble en god serie, synes han:
– I stedet for å fokusere på hendelsene denne fryktelige dagen, viste 22. juli hvordan grusomhetene påvirket forskjellige menneskers liv. Det er en veldig spennende og flott vinkling, synes jeg. Mange mennesker forstår ikke at de selv er en del av historien, at historien påvirker dem og at de selv også påvirker historien. Alle mennesker etterlater seg et fotavtrykk.
Familiegjenforening
Ankur synes livet er godt i Norge. Men han savner familien sin:
– Det er hardt for folk som meg å måtte velge mellom en meningsfull tilværelse og et liv med familien. For meg er det en fremmed tankegang at familiekonseptet hos myndighetene ikke inkluderer foreldrene til den som ønsker familiegjenforening, bare hvis søkeren er mindreårig. Men slik er det også i andre europeiske land som jeg vet om. Foreldrene mine kan besøkte meg i et par måneder, men de kan ikke bli værende her. I Asia er det vanlig å ha et svært nært forhold til foreldrene sine og leve sammen med dem eller i nærheten av dem. Men antageligvis er Norge som en velferdsstat opptatt av at det ikke må komme for mange inn til landet.
Ankur frykter at koronapandemien vil drive mange land til en stadig strengere innvandringspolitikk.
– Jeg håper ikke det skjer i Norge, sier han.
Må lære mer norsk
Han og kona Xin trives godt i Norge.
– Hun har tilbrakt store deler av livet sitt i Norge. Xin har alltid vært begeistret for Norge og nå er jeg blitt glad i landet også.
Xin har studert økonomi på Bedriftsøkonomisk Institutt og jobber nå som analytiker i en bank.
– Vi klarer oss bra her i Norge, men jeg er nødt til å lære meg mer norsk! Jeg forstår mye, men noen ganger gjør manglende norskkunnskaper det vanskelig å ha de dype samtalene. Det å snakke språket i landet man bor i, er veldig viktig. Jeg synes nordmenn er flinke til å snakke norsk med meg selv om det sikkert mange ganger er lettere å slå over til engelsk. Målet fremover er å beherske norsk bedre, sier Ankur Agarwal.
