Norgesvenn og billedkunstner

Farhad har vært kunstner i årevis. Som ung mann og politisk aktiv flyktet han fra fødelandet Iran.

– Jeg ble født i Tabriz og vokste opp i den aserbajdsjanske delen av Iran, og tok høgskole i Teheran. Kort tid etter, i en alder av 19, ble jeg tvunget til å forlate landet og søke politisk asyl. En kald vinternatt halvveis på hest og halvparten av veien til fots krysset jeg grensen.

Han tilbrakte et år i Tyrkia på vei til Europa og lærte tyrkisk. Så fan han veien til Frankrike og lærte fransk i en flyktningleir.

– Så fant jeg en måte å migrere til USA på, der jeg begynte å lære engelsk. I 1984 begynte jeg å studere på Truman College i Chicago, og fortsatte i Laney College i Oakland. Så studerte jeg medier på San Francisco State University, og senere filmproduksjon ved San Francisco Art Institute.

London før Norge

Farhad flyttet etterhvert til London og jobbet med egne filmer og offentlige kunstprosjekter, mens han vikarierte i byggebransjen.

– Heldigvis fikk jeg noen stipend også. Etter et år i London foreslo min norske partner
at vi skulle flytte til Norge.

Farhad og partneren bodde kort tid i Oslo før de flyttet til Trondheim.

– Jeg var vant til å skifte leiligheter og byer, men rastløsheten endte for meg i Norge. Jeg ble forelsket i landet og naturen, med sine hvite netter og kalde vintre.

Laget eget galleri

I de 25 årene Farhad har bodd i Norge har han jobbet med eksperimentell film og videokunst, som kunstner og kurator, og som forsker og arrangør.

– Jeg jobbet med hundrevis av nasjonale og internasjonale kunstnere og kunstinstitusjoner i flere prosjekter og utstillinger. Flesteparten av disse prosjektene fikk økonomisk støtte fra norske institusjoner. Imidlertid har jeg også møtt lukkede dører på grunn av min bakgrunn.

Han husker at en av de første tingene han gjorde etter å ha flyttet til Oslo var å avtale møter med hvert eneste galleri i byen.

– Ingen “ville gi” meg en utstilling, og en hyggelig dame som drev et av de kommersielle galleriene på den tiden forklarte meg hvorfor. Hun sa: “Jeg liker virkelig arbeidet ditt, men jeg kan ikke selge arbeidet ditt fordi du er utenlandsk og det ikke er noe marked for artister som deg her ”. Jeg satte pris på ærligheten hennes, sluttet å gå til gallerier og laget i stedet mitt eget.

Sterke organinsasjonstradisjoner

Noe av det som skiller norsk kunst fra de andre landene Farhad kjenner er hvordan kunstnere er organisert.

– Vi har mange sterke kunstnerforeninger, som Norske billedkunstnere. Organisasjonene er forpliktet til demokratiets regler og fungerer for alle kunstnere i landet. Takket være organisasjonene har vi et unikt system som støtter kunstnere i Norge, og gir muligheter for alle i stedet for noen få utvalgte.

Stolt over medlemsverv

Flere minoriteter inn i kulturfeltet er en utvikling han merker seg

– For noen år tilbake ble Hadia Tajik kulturminister, og nå har Abid Q. Raja samme post. Begge er viktige inspirasjoner, som kan oppmuntre minoriteter til å involvere seg på kulturfeltet. Jeg var en av få aktive artister med ikke-vestlig bakgrunn i landet for 25 år siden. I dag har tallene eksplodert. Endringene har gått sakte, men jevnt. Jeg tror dette er en økende trend og vår kunstscene er mer imøtekommende for unge kunstnere fra minoritetsgrupper.

Selv føler han seg privilegert som utnevnt styremedlem i Fond for lyd og bilde.

– Jeg ser frem til å jobbe sammen med en gruppe andre fagpersoner. Som billedkunstner som representerer Norske billedkunstnere, er min rolle å støtte like muligheter, kunstnerisk kvalitet og nasjonalt mangfold, sier han.