Foto: Kari Bye
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Jeg var ikke så gammel da jeg innså hvor mange som blir forskjellsbehandlet, og som ikke kan si ifra. Og jeg husker selv i min barndom hvordan jeg selv ble utsatt for dette. Derfor bestemte jeg meg for å hjelpe dem som ikke kan si ifra eller forsvare seg. Jeg visste ikke helt hvordan det skulle skje. Jeg visste bare at jeg skulle gjøre det gjennom en meningsfull jobb.
Ajsa Dzafic blir alvorlig i blikket når hun snakker om sitt yrke. 28-åringen er utdannet jurist, og jobber som prosjektleder for Kreftforeningens rettshjelp. Fra møterommet øverst i lokalene til landets største organisasjon for frivillig kreftarbeid i Norge, forteller hun om opplevelsene som startet det hele. Norsk-bosnieren betegner seg som idealist, med sterkt følelsesmessig engasjement for dem som trenger hjelp.
– Ikke det at det er så ille å jobbe med selskapsrett altså, ler hun.
Jeg ønsker å jobbe med dem som virkelig trenger det og som er i en sårbar situasjon.
– Men jeg har aldri vært interessert i å bruke mitt yrke for å gjøre andre rikere. Jeg ønsker å jobbe med dem som virkelig trenger det og som er i en sårbar situasjon. Derfor var det heller ikke vanskelig å takke ja til denne jobben da jeg fikk tilbudet, fortsetter hun og tar seg en slurk av kaffen.
Takknemlig jobb
Dzafic ønsker ikke å bli for teknisk når hun forteller om hva jobben hennes går ut på. Hun røper at den handler mye om menneskekontakt. Ofte sitter hun i telefonen for å veilede og opplyse pasienter og pårørende om deres rettigheter i mylderet av lover og regler som finnes der ute. Hun behandler også søknader om økonomisk støtte som deles ut til kreftsyke fra hele landet.
– Dette er snakk om fem millioner kroner som deles ut årlig til både pasienter og pårørende. Det går til kreftsyke som har en vanskelig økonomi på grunn av kreften. I tillegg er jeg prosjektleder for Kreftforeningens rettshjelp, et tilbud der 50 jurister gir rådgivning på sykehusenes vardesenter i Oslo, Trondheim og Tromsø. Vardesenter er en arena og møteplass for kreftrammede og pårørende. Så jobben består også av litt reising, forklarer hun.
– Hvordan får du tid til alt dette?
– Det går fint. Jeg gjør en takknemlig jobb som utgjør en stor forskjell for mange. Ingenting er bedre enn å komme hjem etter en lang dag på jobb, sette seg ned på sofaen og føle at jeg har gjort noe bra for andre. Det er menneskekontakten som gjør dette spennende. Så selv om det kan bli litt hektisk til tider, føles det ikke slitsomt i det hele tatt. Jeg får energi av å hjelpe andre, smiler hun.
Viktig å dyrke sine røtter
Menneskekontakt. Energi. To sider hun daglig bruker i Kreftforeningen. Ajsa vet ikke hvor hun har disse sidene fra, men tror hennes bakgrunn har hatt mye å si. 28-åringen forteller hvor viktig det er å dyrke sin identitet. Til tross for at det snart er 20 år siden hun flyttet derfra. Hun ser tankefullt ut av vinduet.
– Jeg betegner meg som superbosnisk, og er glad i åpenheten i hjemlandet mitt. Men hver gang jeg drar tilbake, blir jeg overrasket over hvor norsk jeg har blitt. Derfor er disse turene viktige for meg, for da klarer jeg å se begge kulturene i nytt lys. Jeg er nok mer reservert og tilbakeholden enn jeg liker å tro. Ihvertfall i forhold til bosniere flest, ler hun.
– Hva er den største forskjellen mellom nordmenn og bosniere, tror du?
– Det er vel åpenheten deres. I hjembyen min kan to mennesker skrike til hverandre mens de står på hver sin side av gata. De kan ha hele samtaler, som alle kan høre og som i mine øyne kan være litt personlige, uten å bry seg om det. Så er de veldig familiekjære, da. Det setter jeg veldig stor pris på.
Stolt sandefjording
28-åringen elsker sine bosniske sider. Men hun identifiserer seg også som norsk. Hun var åtte år da hun flyktet til Norge med familien sin. De var i livsfare på grunn av krigen i Balkan. Men at de havnet i Norge var mer eller mindre tilfeldig.
– Vi ønsket egentlig å reise til Australia, men billettene var altfor dyre. Så var grensene til Sverige stengt. Da ble det Norge, erindrer hun.
28-åringen forteller om en utfordrende start i det nye landet. Hvor de måtte flytte flere ganger den første tiden.
– Først bodde vi på Tanum asylmottak i Bærum før det bar av sted til Lillehammer. Jeg husker godt tiden der for da var det under vinterlekene i 1994. Etter en tid der ble vi overført til Sørreisa i Troms, der bodde vi i tre år, minnes hun.
Men Ajsa betegner seg som en sandefjording. Byen i Vestfold, med sine 40 000 innbyggere, har vært familiens tilholdssted siden 1998. Dit har også flere av de bosniske familiene de ble kjent med flyttet.
– Vi ble kjent med mange flyktningfamilier fra Bosnia, mens vi bodde på de forskjellige asylmottakene. Disse ble vi gode venner med, så da de valgte å bosette seg i Sandefjord var det enkelt for oss å slå oss ned i samme by. Så selv om jeg er oppvokst flere steder, er Sandefjord hjembyen min. Jeg er stolt av å være derfra.
Musikk, mat og familie
Når Ajsa ikke er på jobben, tilbringer hun mye tid sammen med sine nærmeste. 28-åringen har også en brennende interesse for søreuropeisk mat.
– Jeg elsker tradisjonelle retter fra Balkan. Så er jeg veldig glad i franske og italienske retter. Jeg har en våt drøm om å reise til Italia en dag. Da skal jeg begynne i nord og bare spise meg nedover til sør gjennom hele landet, sier hun lattermildt.
– Ellers er jeg veldig glad i musikk, og elsker Led Zeppelin. Uten mat og musikk er livet kjedelig, og når man kan dele disse opplevelsene med familie og venner, har man alt man trenger, sier hun.
Ajsa Dzafic
Født: 24. desember 1984
Aktuell som: Prosjektleder for Kreftforeningens rettshjelp og juridisk rådgiver.
Sivilstatus: Forlovet. Ingen barn.
3 personer, levende eller døde jeg ville invitert på middag: Bill Clinton, han var en nøkkelfigur under fredsforhandlingene under krigen i Balkan. Jeg vil gjerne vite hvordan det foregikk og hva hans rolle var under de. Så ville jeg invitert Robert Plant, vokalisten i Led Zeppelin og den norske komikeren Espen Eckbo.
Hva jeg ville servert: Hjemmelaget lasagne med kjøtt. Bill Clinton er veganer, så da ville jeg også laget couscous med grønnsaker til ham.
Siste kulturopplevelse: Paris-turen i desember ifjor. En heftig tur i en by med mye kunst, og mange kulturopplevelser.
Fakta om Kreftforeningen:
Er en landsdekkende organisasjon for frivillig kreftarbeid i Norge. Etablert i 1938 og fyller 75 år i år. Har over 111 000 medlemmer og 17 000 frivillige.
Organisasjonen tilbyr gratis rettshjelp for kreftrammede og pårørende. De har også en informasjons- og støttetjeneste hvor man kan snakke med spesialsykepleiere, sosionomer og jurister, gjennom Kreftlinjen på telefon. Kreftlinjen tilbyr hjelp på både norsk og engelsk. Fra 1. september 2013 utvides tilbudet til polsk og somali.
31. mai er verdens tobakkfrie dag. Samme dag har Kreftforeningen landsamling. Dagen etter, 1. juni, feirer Kreftforeningen 75 års jubileum. Feiringen foregår i Oslo Konserthus med artister og gjester som kronprins Haakon.
