Foto: Alejandro Decap
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Filmens tema er sterkt inspirert av egne erfaringer som alenemor, men det er også en god del fiksjon. Jeg prøver å vise hvordan det er å være en ensom kvinne, forteller den filmaktuelle regissøren til Utrop.
Det er en henrykt regissør vi møter på Cafe Havana på Grunnerløkka denne ettermiddagen. 37-åringens film ble nylig plukket ut som et av bidragene på den internasjonale filmfestivalen i Toronto (TIFF). TIFF er en av verdens største publikumsfestivaler for filminteresserte. Hun ser på festivalen som en gyllen mulighet til å vise fram filmen for et større publikum.
– Jeg ser på det som en enorm ære at filmen ble plukket ut i TIFF. I tillegg gir det filmen en sjanse til å bli eksponert internasjonalt, smiler hun.
– Du har fra før av regissert kortfilmen Skylappjenta. Hva er den største forskjellen mellom det å jobbe med kortfilm sammenlignet med en langfilm som Jeg er Din?
– I “Jeg er Din” får jeg større muligheter til å gå dypere i historien. Jeg kan skildre flere sider av hovedpersonen mer detaljert. Men generelt sett elsker jeg å jobbe med film. At jeg kan bruke lyd og visuelle uttrykk på uante måter, gjør det til et spennende format å uttrykke seg gjennom.
– Når visste du at det var film du ville jobbe med?
– Filminteressen er noe som har vokst gradvis gjennom årene, men jeg visste fra tidlig alder at jeg ville jobbe med kunst. Allerede som 13-åring prøvde jeg å skrive en roman, så interessen for å jobbe kreativt har nok alltid vært tilstede, smiler hun.
– Hvordan er utvalget av skuespillere med flerkulturell bakgrunn i Norge?
– Det har bedret seg betraktelig siden jeg begynte med dette for over ti år siden. Jeg har sittet i juryen på den Multinorske Skolen, som er en skuespillerutdanning for skuespillere med flerkulturell bakgrunn i regi av Det Norske Teateret, og blitt veldig overrasket over det store antallet talenter som finnes der ute nå sammenlignet med før. Jeg tilhører den generasjonen som var blant de første med tokulturell bakgrunn, og som på mange måter måtte bryte en del barrierer. Så det er gledelig å se at ting utvikler seg i riktig retning.
– Dersom det ikke var film du jobbet med, hva ville du gjort da?
– Da ville jeg nok ha jobbet med ungdom. Jeg har jo en tenåringssønn, og har blant annet ledet en del workshops som en del av Agenda-X i mitt arbeid innenfor Antirasistisk senter. I den jobben brukte jeg mye av tiden på å fortelle ungdom hvilke muligheter som finnes der ute dersom en ønsker å leve ut kunstnerdrømmen. Men aller viktigst: jeg ønsker å inspirere ungdom til å gå egne veier, og ikke bare gjøre som foreldrene ønsker. Det viktigste er å følge sine egne drømmer.
