Foto: Universitetet i Oslo
Ingen universiteter er fornøyde med sin egen innsats for etnisk mangfold.
Det kommer fram av rapporten Visjon til praksis som stipendiat Sabina Tica har skrevet på oppdrag fra Kif-komiteen ( Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning).
Rapporten er en kartlegging av hvordan forskningsinstitutter, høyskoler og universiteter jobber med likestilling og mangfold. 18 forskningsinstitutter, 17 høyskoler og 10 universiteter besvarte spørreundersøkelsen.
– Ingen av respondentene ved universitetene vurderer arbeidet for etnisk mangfold som bra, sier Tica til Kif-invo som omtaler rapporten.
Mangfold må være en rød tråd
Respondentene er opptatt av at likestillingskompetanse må inn i lederutvikling for å sikre kjønnsbalanse og mangfold ved institusjonene. En av respondentene ved en høyskole sier:
– Dette fokuset (på likestilling og mangfoldskompetanse) må være en rød tråd i alt vi gjør. Det er ikke noe som bare kan løftes av og til, for eksempel gjennom årlig rapportering. Dette må hensyntas allerede fra når vi lyser ut en stilling. Hvordan lyser vi ut, hva vektlegger vi, hvordan sikre et mangfold i enhetene og gjennom undervisningen vi foretar oss.
Handlingsplan viktig verktøy
Rapporten fremhever handlingsplaner som et viktig verktøy i arbeidet med likestilling og mangfold ved forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner. Funnene viser at 38 prosent av forskningsinstituttene, 76 prosent av høyskolene og 80 prosent av universitetene hadde en sentral handlingsplan.
Ressurser
Flere av universitetene setter ifølge rapporten av over to millioner kroner til arbeidet med kjønnsbalanse og mangfold, mens omlag halvparten av forskningsinstituttene avsetter mindre enn 20 000 kroner til dette arbeidet. Likevel omtaler instituttene, i motsetning til universitetene, satsningen på likestilling og mangfold som «bra».
– Det er spesielt interessant at universitetene, som bruker mest ressurser på arbeidet for kjønnsbalanse og mangfold, er tilbakeholdne med å vurdere arbeidet som bra, sier Tica til Kif-info.
Forskningsinstituttene fornøyde
– Kartleggingen viser jo at forskningsinstituttene er veldig fornøyde med arbeidet sitt, sier forskningssjef Palm Helland ved Norsk institutt for naturforskning og medlem i Kif-komiteen.
– Det kan jo være at vi tror vi gjør det bedre enn vi gjør, men det kan også være at vi har en tradisjon for å arbeide med dette integrert i annet arbeid, for eksempel fordi instituttene ofte har en bedre personaloppfølging enn universitets- og høyskolesektoren..
Få med innvandrerbakgrunn
Tica er opptatt av at det er noe usikkerhet knyttet til disse tallene.
– Det er en svært grovkornet skala, kun én representant har svart fra hver institusjon, og det har ikke blitt spesifisert hva som legges i «bra», «middels» eller «svakt», sier hun. Sabina Tica mener også at svarene kan reflektere at institusjonene er klar over at norskfødte med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant forskerpersonalet.
EU-krav om handlingsplaner
Aase Marthe Johansen Horrigmo, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, er opptatt av å ansvarliggjøre institusjonene:
– Vi forventer at alle virksomheter som er underlagt Kunnskapsdepartementet jobber aktivt for likestilling og mangfold. Departementet følger opp dette i styringsdialogen.
– EUs nye rammeprogram Horisont Europa krever at alle institusjoner som utfører forskning har egne handlingsplaner for likestilling og mangfold. Undersøkelsen viser at særlig forskningsinstituttene har en vei å gå, sier hun.
Butikkansatte og frisører
– Denne rapporten er et første steg for å kartlegge hvordan forsknings- og undervisningsinstitusjoner på høyere nivå arbeider for kjønnsbalanse og mangfold. Det er behov for mer forskning på verdien av for eksempel ulike likestillings- og mangfoldstiltak, sier Sabina Tica.
Doktorgradsstipendiaten har selv familiebakgrunn fra Bosnia.
Nylig deltok hun i prosjektet Den moderne arbeiderklassen – livssjanser, samhold, splittelse og anerkjennelse i migrasjonens tidsalder, finansiert av Norges forskningsråd. Der intervjuet hun butikkansatte og frisører om deres arbeidshverdag, med særlig fokus på yrkesstolthet og deres opplevelse av forskjellsbehandling i kundeinteraksjoner.
– Det finnes en etablert forståelse om at ulike yrker har ulik status, til tross for at vi i Norge er opptatt av likhet, sier Sabina Tica.
Klasseulikhet og rasialisering
Forskningsinteressene hennes ligger innenfor områdene sosial ulikhet, rasisme og diskriminering, samt kulturell- og politisk deltakelse blant nordmenn med innvandrerbakgrunn. Tica er særlig opptatt av skjæringspunktet mellom klasseforskjeller og rasialisering. Masteroppgaven hennes het Kampen om den norske fortellingen: en studie av erfaringene til norske forfattere med synlig minoritetsbakgrunn.
Søker kontakt med flerkulturelle kulturprodusenter
I sitt pågående doktorgradsprosjekt undersøker hun betydningen av innvandringsrelatert mangfold i kulturbransjen, ved å intervjue norske kulturarbeidere med innvandrerbakgrunn.
– Jeg vil gjerne ha kontakt norske kulturprodusenter med foreldre som har innvandret, for å høre litt om deres erfaringer med å være i kulturbransjen, sier hun som en invitasjon til Utrops lesere.
