Foto: Nareen Mizoory
Shilpi (35) bor i Oslo og jobber på Nav Frogner. Hun er leder for et prosjekt med fokus på blant annet barneperspektivet i familier som går på sosialhjelp over tid.
– Vi prøver å kartlegge hvordan barna har det når foreldrene har økonomiske utfordringer. Får barna gått på aktiviteter, har de utstyr til å være med på ting, kan vi hjelpe dem å finne andre alternativer til hva de kan holde på med på fritiden?
Nesten alle slektninger i India
Shilpi har vokst opp i Norge. Faren kom til Norge på slutten av 70-tallet og fikk jobb som fysioterapeut. Noen år senere dro han tilbake til India, giftet seg med Shilpis mor og reiste tilbake til Norge igjen. Det var viktig for dem at barna fikk en god utdannelse.
Shilpis bror er kardiolog på Ahus, Shilpi er utdannet sosionom og har i tillegg master i samfunnssikkerhet og kriseledelse. Moren har i mange år jobbet med barn og kreativitet på Aktivitetsskolen. Den lille familien har nesten alle slektningene sine i India.
– Bare noen få av oss flyttet ut av landet, nesten alle mine tanter og onkler er der, sier Shilpi.
Er redd
Hun sier det er grusomt å se på avstand den prekære situasjonen India har havnet i.
– Mange får ikke en gang plass på sykehuset, og det er ikke oksygen nok til alle som ikke får puste. Heldigvis har de av mine slektninger som har blitt smittet klart seg bra, men jeg er redd. Tenker på at hvis flere blir smittet og ikke er så heldige, får jeg kanskje aldri se dem igjen; at sist jeg var der var siste gangen jeg fikk klemt dem. For mine foreldre som har sine søsken i India føles det enda mer sårt at de ikke kan reise dit. Ingen av oss har vært i India under koronapandemien. Det er forferdelig å tenke på at hvis noen av slektningene våre dør så kan vi ikke være med i kremeringen deres. Man føler seg så maktesløs.
Måtte se kremeringen digitalt
Shilpi forteller at morens far uventet gikk bort i fjor sommer. Grunnet sterke korona-anbefalingene og fordi kremeringen skulle gjøres dagen etter dødsfallet, kunne hun ikke dra dit.
– Vi måtte se kremeringen digitalt. Jeg føler at hun ikke får sørget ferdig før hun har vært der. Jeg har også venner her i Norge som har mistet nær familie i India uten å ha fått tatt det siste farvel – ikke en gang med kroppen deres.
Sommerferiene i India
Under hele oppveksten har Shilpi tilbrakt sommerferiene i Nord-India hvor familien hennes kommer fra. Fremdeles drar hun til India nesten hvert år for å besøke slektningene sine. Praksisperioden under studietiden ble tilbrakt i India og da hun var ferdig utdannet sosionom, tok hun seg et friår for blant annet å bli bedre kjent med hjemlandet. Hun ville oppleve landet alene og på egen hånd ved å bo og jobbe frivillig i lokalsamfunnet.
– India er så stort. Jeg ville ta innover meg Sør-India som har en helt annen matkultur, annet språk og klesdrakt. Menneskene i sør er også annerledes enn de i nord, jeg opplever de som mer jordnære i sør, sier hun.
Danser for å hjelpe
Hjemme i Norge har Shilpi Bhatnagar i flere år undervist i indisk dans på fritiden. Hun driver sitt eget selskap hun kaller SHAKTI-kreativitet. Inntektene går hovedsakelig til prosjekter som bistår med å hjelpe barn og kvinner med primære behov i andre land.
Koronapandemien og studier stanset kursvirksomheten, men Shilpi er fremdeles opptatt med å hjelpe andre. For tiden holder hun på med å samle inn penger til India via Sewa (HSS) Norway som jobber for å sende oksygenkonsentratorer fra Norge. HSS Norway samarbeider også direkte med flere frivillige organisasjoner i India på bakkeplan.
Håper alle kan bidra med noe
Sewa (HSS) Norway har allerede samlet inn over 300.000 kroner. Det tilsvarer 36 oksygenkonsentratorer som ble sendt fra Norge 4.mai og mottatt i India fem dager etter.
– Men Indias befolkning trenger mer hjelp i den fatale krisen, sier Shilpi.
– Det er mulig for Sewa (HSS) Norway å sende flere, men det trengs mer bistand fra oss. Vi ber ikke om en spesiell pengesum, men hvis vi alle kan bidra litt, så er det noe bedre enn ingenting.
