- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Sophie er datter av statsviteren Janne Haaland Matlary og legen Arpad Matlary, som kom til Norge som flyktning fra Ungarn.
Ofte er hun og moren politisk uenige, men de respekterer hverandres ulike ståsteder.
– Enkelte ganger kan vi krangle, uten at det går utover familiekjærligheten. Jeg har stor respekt for det moren min har fått til, og at hun har funnet seg en plass i akademia, samfunnsdebatten og politikken, i Norge og i utlandet. Hennes slekt er fra Mandal, og besteforeldrene mine på hennes side var henholdsvis fabrikkarbeider og husmor. De hadde ikke høyere utdannelse. Mamma har stått på for å komme dit hun er i dag, og det er selvsagt veldig beundringsverdig. Men hun gjør sitt, og jeg gjør mitt.
Faren Arpad kommer fra en gammel militærfamilie, som fikk stempelet “klassebelastende” etter krigen.
– Pappa var flyktning til Norge, og var del av de mange modige unge menneskene som gjorde opprør mot kommunistregimet i 1956, selv om de ikke lyktes. Faren min så ingen annen utvei enn flykte fra landet med min bestemor og tante. Bestefaren min ble igjen. Han var general, og nektet å forlate landet sitt, selv om det kostet han livet.
Overlever-mentalitet
Overgangen til Norge var ikke enkel, for bestemoren var uten sin ektemann og Sophies pappa og tante uten sin far. Men Sophies far sto på, jobbet hardt, lærte seg norsk, studerte, og ble overlege.
– Jeg har lært mye av faren min, fordi han er det jeg kaller en ‘ekte hustler’. Han er ekstremt viljesterk, og sta, noe vi har til felles. Siden faren min en gang var flyktning, er han en som klarer seg ‘på tross av omstendighetene’. Jeg har jeg derfor også et positivt syn på migranter i dag: Jeg blir alltid imponert når jeg ser mennesker overkomme utfordringer og lykkes, hva enn livet slenger i deres retning. Jeg skrev faktisk masteroppgaven min om migrasjonsbølgene til Europa, og er svært opptatt av tematikken. Jeg vil bidra til å skape en fungerende flyktningpoltikk i Europa og i Norge. Ikke slik den som er i dag, som ikke fungerer i det hele tatt.
For flyktninger er jo beundringsverdige, sier hun.
– Jeg er svært fascinert av såkalte ‘overlevere’, mennesker som på tross av alt, fikk det til. Ofte gjenkjenner man denne tankegangen hos migranter som kommer til Norge og Europa. På godt og vondt selvsagt. Men mest på godt.
Lager politisk bjeff
I over ett år har Sophie hatt podcasten “Political Bark”, hvor hun tar opp ulike nasjonale og internasjonale problemstillinger. Sophie har også siden i fjor høst sendt ulike kommentarbidrag til Utrop.
– Jeg vil nok si at jeg er mer enn gjennomsnittlig politisk interessert. Når jeg møter nye mennesker i sosialt lag går ofte samtalen i politisk retning.
Sophies hundeinteresse viser seg i podcastens logo.
– Political Bark sin logo er en hund som bjeffer. Det er fordi et bjeff er synonymet på en skarp kommentar eller et skarpt spørsmål.
Hunden er i logoen gjenspeiler Sophies store interesse: – Jeg har to hunder, begge fra Ungarn. En gatehund, og en ‘pumi’. Jeg er veldig glad i dyr, og spesielt i hunder.
Sophie går veldig mye tur, når hun ikke skriver, podcaster eller jobber i sin vanlige jobb som etterforsker i næringslivet.
Fremmer nyanser
Sophie liker å ha litt action, enten det handler om å gå turer eller lage podcast med krutt i.
– Jeg liker å utfordre meg selv og andre, enten det handler om å stille kritiske, til tider ubehagelige, spørsmål til omverdenen, eller lage podcast med krutt i. Jeg intervjuet for eksempel Israels ambassadør til Norge i podcasten min, samtidig som jeg også rett etterpå intervjuet den egyptiske. Det er svært få medier i Norge som er interessert i annerledesperspektiver lik de du kan få av israelske, russiske eller saudi-arabiske ambassadører. Kanskje fordi de stemmene blir sett på som “feil” selv om de ikke har fått snakket en gang? Slikt er trist. Derfor er det kjempeviktig for meg at det jeg produserer bidrar til flere nyanser.
I Norge er vi dårlige på å gi nyanserte, heldekkende perspektiver i nyhetene, sier hun.
– Selvsagt kan vi mennesker ha hyggelige siviliserte samtaler selv om vi er rakt uenige med hverandre. Vi er jo ikke så primitive at det ikke går an. Men det er ikke alltid avisene og journalistene tør slikt.
Når hun ikke jobber, skriver eller holder på med podcast er Sophie glad i naturen og være sosial.
– Jeg er glad i å reise og oppleve ting, oppleve nye mennesker, gjerne treffe mennesker som er litt annerledes.
Kulturpåvirket av foreldrene
Familien Haaland Matlary ville at de fire barna skulle få en annerledes oppdragelse enn den gjennomsnittlig norske.
– Jeg endte også opp med å gå på Den franske skolen i Oslo, som jeg kaller en øy av internasjonalisme midt i byen. Klassekameratene var alt fra diplomatbarn, vestkantunger og barn av nord-afrikanske, afrikanske og innvandrere fra Midtøsten fra Oslo øst. Vi var også så utrolig forskjellige “hjemme”. Vi var kristne, muslimer, jøder og ateister, men det var ingen som la merke til det på skolen da den franske skolen ikke tillater religiøse symboler, slik som kors, hijab eller kippa. Vi var en svært mangfoldig gjeng, og lærerne fulgte den strenge franske modellen. Her var det ingen flat struktur eller klassediskusjon som i norsk skole.
– Hadde du endt opp som en helt annen person hvis du hadde hatt en “rotnorsk” oppdragelse?
– Ganske trolig. Vi ble jo på en måte sterkt kulturpåvirket av foreldrene. Jeg tenker dette har vært mest positivt, siden det har bidratt meg til å kunne se verden fra flere vinkler. Jeg hadde nok vært en helt annen, med andre holdninger om jeg hadde vokst opp med et rent majoritetsnorsk perspektiv på livet. Mamma er jo helt norsk, men hun er ikke akkurat stille og sjenert så det var høyt støynivå på debattene hjemme.
Glad i det ungarske
Sophie har bodd mye i utlandet, og har studert i både London og Budapest. Hun har jobbet og bodd i Midtøsten og trives godt i de folkerike landene.
Til Ungarn ble like gjerne pappa med en periode, for å gjenoppleve hjemlandet, i lag med sin yngste datter og gatehunden Kicsi (“den lille”) som ble byttet mot vin og mat fra rom-folk på landet, på grensen til Ukraina. Under oppholdet i Ungarn fikk hun også oppleve de politiske realitetene i landet.
– Jeg er glad i landet, språket, maten og folket, og reiser vanligvis flere ganger i året under normale omstendigheter, uten reiserestriksjonene vi har nå.
– Hvilke kulturforskjeller opplever du som de mest markante?
– Folk tenker ofte at Ungarn er et land som er kulturlikt, fordi de ligger i Europa og majoriteten er kristne og hvite. Men forskjellene er markante, spesielt på temperament og fedrelandskjærlighet. Ungarerne har i motsetning til Norge blitt erobret og kolonisert gjentatte ganger av mongolerne, ottomanerne, østerrikerne og under kommunismen av Sovjet. Folk har derfor en frihetstrang og er enormt glade i landet sitt, kanskje på en måte som man i Norge og Vesten ville sett på som nasjonalisme. Ungarn har heller ikke vært et velstående land som Norge historisk, og først nå i de siste tiårene opplever man økonomisk vekst og stabilitet.
Øst-vest skille
Sophie sier det er denne patriotismen som brukes for all den er verdt av den sittende regjeringen til Viktor Orban.
– Så har man også et sterkt øst-vest-skille i EU. Ungarerne, og andre øst-europeere ligger nok flere hakk til høyre sammenliknet med vestlige land når det gjelder temaer som innvandring, kulturtoleranse, og religiøse og seksuelle minoriteter. Et slikt kulturelt skille gjør det vanskelig å kunne se utviklingen i land som Ungarn med vestlige øyne. Så har man en offentlig diskurs som berettiger å dømme vekk folk og land som er mer konservative enn Norge og Vesten, og det skaper ikke akkurat rom for bro-bygging, solidaritet og utvikling. Det blir et ‘null-sum spill’ som Vesten eller Østen må vinne, istedenfor å samarbeide. Tenk så tungvint alt blir da.
Trives på Grønland
Et sted i Oslo som Sophie er glad i er Grønland, siden det minner henne om sitt flerårige opphold i Midtøsten der hun har jobbet for UD og andre aktører.
– Livet, menneskene og det sosiale liv er ting jeg savner fra den tiden, og som savnes nå under nedstengningen av Oslo. Jeg tenker også på nyankomne og innvandrere, som allerede før pandemien følte seg ensomme, med det sjokket og kulturforskjellen som finnes mellom Midtøsten og Nord-Europa.
For henne var det å bo i Nord-Afrika og Midtøsten en øyeåpner.
– Her er det enorme land, med stor befolkning, kulturforskjeller, samt ulike interne konflikter. Kulturen er også kollektiv, og det har igjen både sine gode og mindre gode sider. Vi bør tenke at norsk kultur hadde mange av de samme trekkene, som sosial kontroll, før i tiden. For meg var dette den første påminnelsen på hvor godt vi har det i Norge, mest med tanke på frihet, og hvor viktig det er aldri å glemme å følge med, og bruke ytringsfriheten sin når det trengs. Videre synes jeg vi er altfor ofte fokuserte på forskjellene mellom “vi” og “dem” og bruker altfor mye tid på disse spørsmålene. Folk må få være som de vil, så lenge de bidrar økonomisk, respekterer lovene i landet, og “ikke plager andre”.
Kritisk til norsk modell
Samtidig som Sophie er takknemlig, er hun også kritisk til den norske samfunnsmodellen. For henne er Norge et nedover-land, hvor ting går fra stat og nedover til samfunnet.
– Ofte tenker jeg at dette er grunnen til at vi har en politisk lunken befolkning, som er vant til å jobbe fra åtte til fire, gå hjem, trene, legge seg, og våkne igjen neste dag for å fortsette i samme mølla. Man krever liksom ikke stort av samfunnet eller av den politiske ledelsen, enda vi, folket, sitter med all den reelle makten. Vi har overraskende lite grasrot- og private initiativ til å være et såpass høyt utdannet land. Videre, og som jeg har sett fra flere års arbeid i politiets utlendingsenhet, sliter vi også på beredskapsfronten. Jeg liker derfor årvåkne mennesker som følger med. Som passer på samfunnet og hverandre. En ting som irriterer meg er passiviteten akkurat nå: Tenk nå under pandemien i Norge, et av verdens rikeste land, har vi knapt vaksinert halvparten av befolkningen. Hvor er kritikken, granskningen og opprøret? Vi må jo holde politikerne ansvarlige for at ting skjer så tregt og kronglete. Det er deres oppgave å sikre oss, befolkningen vaksiner, spesielt etter at de har satt hele samfunnet på pause siden februar 2020.
Kansellering handler om makt
Noe annet hun er kritisk til er tendensen til kansellering i samfunnsdebatten og sosiale medier.
– Folk som blir kansellert handler om hvem og hva som har definisjonsmakten i et samfunn. Jeg kan være enig i at regjeringen for eksempel fjerner hatefullt innhold fra nett, men når folk som har kommet med sterke meninger trues eller fjernes fra jobb og fra digitale rom, så går ting i en uheldig retning.
Å bo i land som er mindre demokratiske enn Norge og Vesten har lært Sophie å se underliggende strukturer.
– I hybridregimer står regjeringen for kanselleringen og desinformasjon. I demokratier kan liknende utføres av store private aktører. Vi må være på vakt hele tiden for å forsvare ytringsfriheten.
En realist-optimist
Er det en ting Sophie ser frem til etter gjenåpningen av samfunnet er det å kunne reise. Kunne igjen pleie relasjoner fra diplomatiet og politikken. Høre flere språk og se flere kulturer.
– Jeg ser frem til å komme meg ut av stuen og ut av Zoom, og inn i fellesrommet. Inntil da kan jeg gå flere turer på Grønland. For vi kommer nok ikke tilbake til den verden som var før mars 2020. Og derfor er det viktigere enn noensinne å stå opp for frihet.
– Har du tro på en bedre verden etter pandemien?
– Jeg er en hard realist, selv om jeg vil være optimist. Vi ser tendenser til at regjeringer, politikere og maktgrupper har blitt veldig glade i den ekstra makten som denne unntakssituasjonen har gitt. Situasjonen mange steder i verden har forverret seg økonomisk, og kan føre til ulike trykk-kokere. Jeg ser det som viktigere enn noensinne at makten utfordres.
Navn: Sophie Matlary.
Stilling: Etterforsker i næringslivet. Har også jobbet i UD og politiet.
Kjent som: Samfunnskommentator og podcaster.
Utdanning: Statsvitenskap i Storbritannia (King’s College London) og ELTE (Budapest).
Nevn tre positive sider ved deg selv: Uredd, hardtarbeidende og realist-optimist
Nevn tre negative sider ved deg selv: Sint (kortsint!), utålmodig og kravstor på godt og vondt.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy: Bibelen. For jeg er jo kristen og er spirituell, og troende. Jeg er ikke kristen som Listhaug derimot. Hennes kristendom skjønner jeg ikke mye av. Hun vil jo det motsatte av det som står i bibelen. Kanskje hun har lest feil versjon.
Og hvilke tre personer ville du invitert til en middag?: Einstein (geniet), Mor Theresa (den gode) og Macchiavelli (strategen).
