Foto: Nareen Mizoory
- Provoserer for samfunnsendring - 02.10.2018
- Flere innvandrere stemmer Ap - 15.08.2017
- Mener hijaben misforstås - 23.05.2016
Skylappjenta, Ørkenblomsten og Banaz: A love story.
Skjoldvor Fjeldvær trekker frem filmer når hun skal forklare hva jobben hennes handler om. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresvold er tematikken i filmene. Historiene som fortelles, er ikke ukjente for Fjeldvær – ikke fordi hun har sett filmene, men fordi hun daglig jobber med unge ofre. Fjeldvær arbeider ved den norske ambassaden i Nairobi. Der forsøker hun å hjelpe unge nordmenn med utenlandsk bakgrunn, som er forlatt i utlandet.
– Romaner og filmer treffer hjertene og følelsene til folk. De får folk til å åpne øynene for et problem som kan synes fjernt og fremmed. Tall og statistikk er ikke nok, sier integreringsrådgiveren.
Noen sender ungdommen til koranskoler som ikke alltid er av beste kvalitet. Enkelte kan forlede ungdom til radikalisering.
Fjeldvær er veteran på feltet med over 35 års erfaring fra arbeidet med flyktninger og innvandrere.
Hun har arbeidet med tvangsekteskap og andre former for æresrelatert vold og kontroll siden 2008. Det var da Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk sentrale oppgaver i handlingsplanen mot tvangsekteskap som kom det året. I år kom en ny handlingsplan, som også omfatter kjønnslemlestelse og «alvorlige begrensninger i unges frihet». Ordningen med integreringsrådgivere skal videreføres, til 2016.
Kontor i ambassaden
Fjeldvær er en av fire integreringsrådgivere fra IMDi som er utstasjonert ved norske ambassader. Hovedoppgaven deres er å forebygge tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensning av unges frihet. Det skal de gjøre i de områdene der problemene er mest omfattende. De skal også bistå enkeltpersoner fra Norge som blir utsatt for slike overgrep eller risikerer å bli det.
Fjeldvær har arbeidet i Nairobi i ett og et halvt år, og blir i Kenya frem til sommeren 2014. De tre andre integreringsrådgiverne er i Islamabad i Pakistan, Amman i Jordan og Ankara i Tyrkia. Men de dekker flere enn de fire landene der de til daglig har arbeidssted.
– Det er en sammenheng mellom forekomsten av skadelige tradisjoner og praksiser i hjemlandet og hva som skjer i de samme innvandrermiljøene i Norge. Tvangsekteskap og andre former for æresrelatert kontroll og vold forekommer i mange land, men flest saker i Norge er registrert blant personer fra Irak, Iran, Pakistan og Somalia.
Store mørketall
Sakene som Fjeldvær arbeider med får hun henvendelser om fra hjelpeapparatet i Norge, gjerne fra skolen som savner en elev eller en bekymring fra politi eller barnevern. Men i halvparten av tilfellene kommer henvendelsen fra ungdom selv, eller deres venner eller familie. Disse henvendelsene kommer ofte per telefon eller e-post til ambassaden.
– Det betyr at de har tilgang til telefon eller internett på et eller annet tidspunkt. De som er strengere bevoktet har antakelig ikke det, og de når meg ikke. Vi tror mørketallene er store, sier integreringsrådgiver.
Hun forteller at de noen ganger mister kontakten med ungdom som tar kontakt fordi linjen blir brutt, eller blir fratatt telefonen eller pc-en. Det kan være vanskelig å opprettholde kontakten.
– Hva tenker du om slike saker?
– Det er forferdelig, fastslår hun.
– Men vi gir dem ikke opp! Vi prøver å finne andre måter å finne dem på, og har sakene under observasjon til vi kanskje finner et nytt spor. Vi samarbeider med ulike instanser i Norge, og med andre ansatte på ambassaden. Vi samarbeider også med ulike organisasjoner i opprinnelseslandet, som både kan hjelpe til med å oppspore ungdom som er etterlatt mot sin vilje, og som kan bistå ambassaden med å få dem hjem.
Det beste er om hjelpeapparatet i Norge kobler inn integreringsrådgiverne i sakene før ungdommene sendes utenlands. I mange tilfeller har både barnevern, skole og helsetjeneste vært inne i sakene i lang tid, men tenker ikke på å kontakte ambassaden før ungdommene har forlatt Norge. Da er det vanskelig å hjelpe dem, men ikke umulig. Jo mer informasjon vi får og jo tidligere vi får den, desto bedre kan vi hjelpe.
Mange saker er vanskelige. De tar tid å få løst.
– Jeg har jobbet med to ungdommer, som er i familie, i 18 måneder nå. Jeg håpet på at jeg skulle få dem ut før jul, men det tror jeg ikke går. I tilfeller som angår mindreårige, er det veldig vanskelig å hjelpe ungdommen hjem, hvis foreldrene ikke er enige, forteller integreringsrådgiveren.
Mindreårige er avhengige av begge foreldrenes samtykke for å få et nytt pass. I noen av landene integreringsrådgiverne jobber i, aksepteres ikke norsk pass i det hele tatt, dersom personen det gjelder har dobbelt statsborgerskap. Det er i det hele tatt ikke så enkelt som mange norske ungdommer tror å få hjelp til å komme seg hjem fra foreldrenes opprinnelsesland. Dersom de frykter at de kan bli utsatt for overgrep bør de ikke gå med på å reise, og heller søke hjelp i Norge.
Appell til foreldre
Foreldre som sender barn til hjemlandet mot deres vilje , er ofte ikke klar over konsekvensene av det. Barna kan bli utsatt for mye lidelse når de skal «oppdras» av klanen eller storfamilien. De kan ta i bruk oppdragelsesmetoder som innebærer vold og trusler. Det er noe barn oppvokst i Norge kanskje takler dårligere enn foreldrene i sin tid gjorde.
– Noen sender ungdommen til koranskoler som ikke alltid er av beste kvalitet. Enkelte kan forlede ungdom til radikalisering. I noen tilfeller blir ungdommene overlatt til seg selv, og driver rundt i storbyer hvor de kan bli et lett bytte for kriminelle eller militante gjenger, forteller Fjeldvær.
Hun mener at dersom hensikten med å sende barna til hjemlandet er å oppdra dem, kan slike opphold ha en kortsiktig gevinst.
– Mange foreldre hevder at barna blir høfligere og lydigere. Men de har tapt mye, blant annet tilliten til foreldrene og til det norske systemet, dersom vi ikke greier å hjelpe dem. Og det de taper av skolegang, språkkunnskaper og normal utvikling kan vanskelig erstattes. Det er ingen løsning å tvinge de unge til ufrivillige utenlandsopphold. De problemene som familier har i Norge må løses her. De blir ikke mindre av å forflyttes til utlandet, tvert imot. Foreldre må ta ansvar og ikke sende fra seg ungdom som oppleves som problematiske. Foreldre som har tatt barna sine med til Norge må ta et oppgjør med oppdragelses og kontrollformer som de selv kanskje har vært utsatt for, og gi neste generasjon en bedre sjanse.
Fakta
– Skjoldvor Fjeldvær er en av fire spesialutsendte integreringsrådgivere fra IMDi
– Hun har kontor ved Den norske ambassaden i Nairobi i Kenya
– Derfra bekjemper hun tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensning av unges frihet.
– Hun har 35 års erfaring fra arbeid med flyktninger
– I tillegg til integreringsrådgiverne, jobber minoritetsrådgiverne ved skolene, kompetanseteamet mot tvangsekteskap (et samarbeid mellom flere direktorater) og frivillige organisasjoner mot tvang og æresrelatert vold
