Foto: Alejandro Decap
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Gründer, foredragsholder, snart bokklar forfatter, produktutvikler med egen matboks og eget brød, spaltist, journalist og nyansatt redaktør på foreldre.no. Ingen utfordring virker for stor for tobarnsmoren hvis etternavn betyr “sølepytt” på polsk, men som har tysk familiebakgrunn. Blikket er intenst og måten hun snakker og ter seg på vitner om et glødende engasjement.
– Jeg har alltid likt å møte mennesker, alltid vært nysjerrig og alltid blitt opprørt av urettferdighet, forteller 32-åringen selvsikkert.
Å oppsummere et liv er ikke enkelt. Likevel forsøker Kaluza. Hun minnes tiden hun vokste opp blant mange nasjonaliteter i Drammen, som datter av en tysk far og norsk mor.
Jeg er blitt kalt alt fra “babymorder” til “kaldhjertet mor”.
– Etter videregående jobbet jeg et år som lærer på Fjell skole. Der går det rundt 80 prosent minoritetsspråklige, noe som var en nyttig erfaring å ta med seg inn i voksenlivet.
Fra journalist til blogger
Etter videregående og et pauseår som lærer gikk det slag i slag med journalistpraksis, og senere fast journalistjobb i Dagbladet, som hun holdt på i tolv år, før hun ble foreldreblogger.
– Bloggen startet jeg i 2012, og det gikk veldig bra. Etter hvert så jeg muligheten til å kunne drive videre på egenhånd. Så da sa jeg opp journalistjobben, og gikk til å bli blogger på heltidsbasis.
– Hvordan klarer du å holde så mange baller i luften?
– Jeg er naturlig en veldig entusiastisk person, som tenker at det meste er mulig å få til, og at selv om ting er vanskelige så er de alltid løsbare. Jeg liker ikke å høre noen si at ting “er umulige”.
Som samfunnsdebattant mener Kaluza det viktigste er å velge et fagfelt man genuint brenner for. I hennes tilfelle handler det om familiepolitikk generelt – og i høst har det dreid seg om abortsaken spesielt.
– For meg handler det om å slåss for den lille manns sak. For eksempel i reservasjonsdebatten: tenk at du er i vanskelig livssituasjon, må avbryte et svangerskap og så bli møtt med en moralsk kald skulder hos det offentlige helsevesenets portvokter. Jeg kjenner at jeg blir sint. Og når jeg blir sint, så foretrekker jeg å se om jeg kan gjøre noe med det.
Pappapermisjonen er noe 32-åringen også kjemper for med nebb, klør og det skrevne ord.
– Å ha en slik ordning sender signaler til arbeidsgivere og resten av samfunnet om at den første tiden tilbringer med sine unger er svært viktig, ikke minst for far.
Kuler i dyna
– Ofte snakker man om bindestreksindentiteter. Har du en slik en?
– Jeg har som sagt en far som er født i Tyskland i 1936, i den delen av landet som nå er en del av Polen. Da russerne invaderte mot slutten av annen verdenskrig måtte han flykte sammen med andre slektninger. For min farmor var det ingen hyggelig opplevelse å måtte flykte gjennom Berlin med tre små barn og oppleve sult og matmangel. Min far, som på det tidspunktet var ni år gammel, løp med dyna bundet fast i ryggen. Når de kom fram, plukket de kuler ut fra dyna. Hadde det ikke vært for den dyna, hadde pappaen min ikke vært i live i dag.
Faren til Kaluza forlot Tyskland som 15-åring og reiste verden rundt før han ble kjent med en norsk kvinne. Og mens kjærligheten brakte han til Norge i 1969, gjorde krigens opplevelser at han oppdro Susanne og resten av familien til å se ting i et vidt perspektiv.
– Faren min stilte alltid opp hvis det var en dansetropp fra Frankrike eller en utvekslingsstudent som trengte midlertidig husvære. Han tenkte alltid på å vise solidaritet på tvers av nasjonalitet, og mente det at mennesker ble kjent med hverandre kunne forebygge nye kriger.
Flerkultur gjenom maten
32-åringen fikk også gjennom faren sin lidenskapelige matinteresse. Og en aldri så liten innføring i verdenskjøkkenet. Som en av få uten tyrkisk familiebakgrunn i et område med nettopp mange norsk-tyrkere i Drammen ble Kaluza og familien også invitert til mange spennende nabomiddager.
– Hjemme spiste vi alt fra snegler i hvitløksssmør til fondue og hare og mye annet rart. Rart fordi vi fikk denne maten på en tid da paprika var en sjeldenhet i norske butikker.
– Norge er et av få land i verden hvor man tradisjonelt ikke har hatt varmmat til lunsj, legger hun til, noe som kanskje forklarer hvorfor hun i fjor ga ut boka ”I Boks” som hadde som mål å revitalisere den trauste norske matpakka.
En samboer som er vegetarianer har også inspirert henne til å lage god og mangfoldig vegetarmat.
– Vi kan finne på å lage marokkansk tagine den ene dagen, så noe thai dagen etter, og så noe italiensk etter det igjen.
Kalt “babymorder”
Som samfunnsdebattant som har engasjert seg mye, blant annet i debatten abort generelt og om legers reservasjonsrett spesielt, har Kaluza ofte måttet høre ukvemsord og trusler. Til tross for disse opplevelsene mener hun debattklimaet i Norge er langt å foretrekke fremfor andre land.
– Vi har tross alt ytrings- og trykkefrihet. Her skal det svært mye til før du skal bli forfulgt for noe sagt eller skrevet. Men det betyr ikke at alt er perfekt. Å være en tydelig stemme for selvbestemt abort har for min del gitt ubehagelige telefonsamtaler, hvor jeg er blitt kalt alt fra “babymoder” til “kaldhjertet mor”, og hvor enkelte har fortalt hva Bibelen øyensynelig mener om sånne som meg.
Kaluza sier det er kanskje lettere å drive med netthets mot kvinner. Selv sier hun at hun ikke har blitt reddere.
– Jeg synes det beste er å møtet hatet og useriøsiteten med argumentasjon og logikk.
Navn: Susanne Kaluza
Aktuell som: samfunnsdebattant med fokus på abort og reservasjonsretten
Alder: 32
Positive sider: Har gjennomføringsevne, omsorgsfull overfor de hun er glad i, liker å overraske venner med lunsjer
Negative sider: Kan være litt for skravlete, kan ta på seg for mange ting på en gang, har tendens til å bli litt for følelsesstyrt noen ganger
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Elisabeth 1. av England, legen Gro Nylander og forfatteren Olaug Nilsen
