Foto: Einar Aslaksen
– Jeg er ikke for å slippe innvandrere ukritisk inn i Norge. Men de som først er kommet hit må få en rettferdig og fornuftig behandling, sier næringslivsleder Hilde Midthjell.
Hun har engasjert seg i flere asylsaker, først som økonomisk støttespiller, senere ved å grave seg dypt ned i saksdokumenter, snakke med involverte parter og samarbeide med asyladvokater. Hun har hjulpet støttegrupper med å hente inn dokumentasjon og å koordinere arbeidet, hatt mye kontakt med Norsk organisasjon for asylsøkere og også gått på kurs for jurister for å lære mer om asylsøknadsprosessen. Da Utrop snakker med henne, kommer Midthjell nettopp fra et møte med UNE.
Mustafa Hasan
Nå er det Mustafa Hasan-saken som opptar næringslivslederen og milliardæren i Asker. Midthjell har fulgt rettssaken alle de fem dagene. Senest 16. juli faller dommen som avgjør attenåringens skjebne – får han bo i landet han har vokst opp i eller blir han kastet ut av Norge fordi moren hans ifølge Utlendingsnemnda (UNE) har løyet om hvor hun kom fra?
– I løpet av rettssaken har UNEs advokater akseptert at moren faktisk var født og oppvokst opp i Palestina, og ikke oppgav falsk identitet, som hun ble anklaget for, sier Miidthjell. – Moren fortiet imidlertid sitt jordanske pass da hun flyktet fra tvangsekteskap. Uansett skal Mustafa nå vurderes ut fra sin egen tilknytning til Norge og menneskelige hensyn. Da han kom hit, var han bare 6 år.
Det siste året har Midthjell nesten jobbet fulltid med asylsaker.
Ikke bare blond og blid
– Mange tror jeg bare er blond og blid, men jeg er ekstremt strukturert og detaljorientert.
Midthjell finleser sakspapirene i de asylsakene hun engasjerer seg i og setter seg grundig inn i regelverket asylsøkerne møter i Norge.
– Man må ha fokus på det store bildet, samtidig som man også må se detaljene. Hvis du ikke merker deg hvor problemene ligger, klarer du ikke å løse den store oppgaven.
Engasjementet hennes startet med 16 år gamle Joy som ble tatt med til Norge som offer for menneskehandel.
–Selv om det ble bekreftet av UDI og UNE at hun hadde behov for beskyttelse, tok det tolv år med to utkastelsesbeslutninger, før hun fikk trygt opphold. Dette kun fordi Politiets utlendingsenhet hadde gjort en feil, og registrert farens fornavn som hennes etternavn. Deretter ble Joy anklaget for å ha oppgitt to ulike identiteter.
Hilde Midthjell fulgte saken og kan dokumentere 20 vesentlige feil eller kritikkverdige forhold på flere nivåer i asylprosessen.
– Vi kjempet mot et system som virket mer opptatt av å motarbeide enn å hjelpe. Først når NRK ble satt på saken, løsnet det, og Joy fikk bli i landet. Da var hun 28 år, ferdig utdannet helsefagarbeider, jobbet i hjemmesykepleien, og hadde klart seg selv og betalt skatt i flere år!
Sløsing med skattepenger
– Det er ufornuftig bruk av skattepengene og av UDI og UNE sine ressurser å lete så nitidig etter muligheter for å kaste ut personer som har bodd her i mange år, og kun er positive bidragsytere i samfunnet. Det er trist når det rammer personer som ikke selv har gjort noe galt, som Joy og Mustafa. 35 års erfaring som næringslivsleder gjør meg selvsagt ikke til en spesialist innen asylområdet, men jeg har iallfall lang erfaring med å jobbe med juridiske dokumenter og prosesser.
Hilde Midthjell sier hun har registrert flere kritikkverdige forhold i de sakene hun har gått inn i, forhold som kunne vært unngått ved bedre rutiner og retningslinjer.
– De ulike sakene kan ikke neglisjeres som enkeltsaker, da de til sammen avslører eksempler på systemsvikt. Siden konsekvensene er så store for dem som rammes, er det viktig at dette tas på alvor av ansvarlige ledere og politikere. Sånn kan vi ikke ha det i Norge! sier hun.
– Skal man hjelpe, må man sjekke det bakenforliggende systemet for å analysere hvor svakhetene er. Vi må skille mellom det faktabaserte og det følelsesmessige.
Men da Mustafa Hasan vitnet i rettssaken, gråt hun.
Fortalte rolig om omsorgssvikt
– Mustafa var helt strålende! Alt han sa var gjennomtenkt og saklig. Da vi fikk høre hans historie om omsorgssvikt fra både mor og far og om hvordan han hadde bodd i flere forskjellige familier, rant tårene. Han fortalte det så rolig og fattet, samtidig som jeg vet hvor utrolig krevende han har hatt det og har det. Jeg håper flere tenkte som meg: Hvordan kan dette skje et barn? Hva slags land lever vi i som ikke kan gi ham trygghet etter 13 år i Norge?
Hvis Mustafa Hasan vinner saken, skal UNE revurdere saken.
– Taper vi saken, må vi anke, med mindre UNE aksepterer en omgjøringsklage. Et av problemene i systemet er nemlig at domstolene formelt sett ikke kan vurdere UNEs skjønn, forklarer hun. – I Mustafa-saken er beslutningen tatt av kun én nemndleder, og ikke en nemnd med flere personer slik loven tilsier i saker hvor det er grunnlag for tvil. Det er også nemndleder alene som kan bestemme at han ikke vil bruke nemnd. Håpet er at UNE innser at dette var en gal beslutning av nemndlederen.
Oppdratt til å ta ansvar
Hilde Midthjell (1960) vokste opp i Rakkestad, nordøst for Sarpsborg, som lillesøster til to brødre. Foreldrene var lærere og sosialt engasjerte mennesker som ga ti prosent av lønnen sin til Kirkens Nødhjelp.
– De var opptatt av at alle skulle ha det bra, både verdens fattige og elevene på skolen hvor de underviste. Vi ble oppdratt til å tenke at vi alle har et ansvar utover oss selv. Pappa var kjempeflink med vanskelige elever. Mamma var også avholdt; fremdeles kommer gamle elever til min 95 år gamle mor og hjelper henne med små ærender.
Kommentarfeltet på Facebook
Folk hadde mer respekt for hverandre før, synes hun.
– Nå er det altfor lett for mange å hetse andre på nettet hvor de slipper å si ting ansikt til ansikt. Kommentarfeltet er blitt verre og verre, kommunikasjonen er polariserende. Jeg er ikke noe glad i den retorikken som finnes når det gjelder for eksempel innvandringsspørsmål. Den er på grensen til rasisme. Alle innvandrere er ikke en kostnad for Norge. Vi hadde ikke klart oss her i landet uten innvandrerne.
Da Hilde var ferdig med videregående, begynte den skoleflinke jenta på medisinstudiet i Oslo.
– Egentlig hadde jeg mer lyst til å studere psykologi, men fornuftig som jeg alltid har vært, valgte jeg medisin fordi man da har flere muligheter etter studiet.
Fra medisin til kosmetikk
Men Hilde ble aldri lege. Som medisinstudent på tredje året, reiste hun på hudpleiekonferanse i Helsinki. Hilde var også den gang skeptisk til alt hun ikke hadde undersøkt grundig. Holdt kremene det de lovet? Hun satte i gang med å gå teksten på varedeklarasjonene nærmere i sømmene.
–Nerdete som jeg er, syntes jeg kjemi var gøy. Jeg analyserte alle ingrediensene og kom frem til et fransk merke som jeg mente kunne holde det de lovet. Du klarer ikke å få veldig gode ingredienser i et billig produkt, men ikke alle de dyre har de gode ingrediensene heller.
Resten er milliardhistorie: Hilde skaffet seg distribusjonsrettighetene til hudpleieserien startet sitt eget firma hun ga navnet Dermanor.
Mange ganger senere har hun angret på at hun ikke fullførte medisinstudiet, men valget ble tatt fordi hun falt for bransjen og miljøet blant hudpleierne:
– De var alle så velmenende og snille, opptatt av å gjøre det beste for kundene sine.
Det er ikke vanskelig å se for seg at Hilde Midthjell fant tonen med de hyggelige hudpleierne. Hennes engasjement for mennesker i vanskeligheter viser at hun også er velmenende og snill. Over telefonen får vi inntrykk av en sprudlende person. Hun både snakker som en foss og ler mye av seg selv.
Gir bort alt
– Men jeg kan også være tydelig, besluttsom og jeg tåler konflikter når det er nødvendig, understreker næringslivslederen Midthjell. Uten de egenskapene hadde hun neppe lyktes så til de grader som forretningskvinne.
Firmaet vokste og vokste, snart ble de ledende importør til hudpleiesalonger og spa-anlegg, flere selskaper og merker kom til og etter få år ledet hun et konsern med filialer i Danmark og Sverige.
I 2009 solgte hun Dermanor med en gevinst på en halv milliard kroner. Samme år gikk hun inn på eiersiden i den tradisjonsrike norske strikkebedriften Dale of Norway. Midthjell snudde underskudd til overskudd og åtte år senere solgte hun dette selskapet også. I dag driver hun ulike investeringsselskap og har en personlig formue på 1,25 milliard.
– Alt jeg eier skal gå til gode formål når jeg dør, med fokus på barn og kvinner i fattige land. Noe vil også gå til positive tiltak når det gjelder grønn energi.
Gøy å lese partiprogrammer
Midthjell er av den sjeldne sorten som synes det er gøy å lese partiprogrammer og offentlige utredninger.
– Da koser jeg meg faktisk veldig, påstår hun og må le litt av seg selv: – Jeg bruker veldig gjerne fritiden på å oppdatere meg faglig og lære nye ting.
Ellers elsker hun å være sammen med venner og ha de “ærlige og åpenhjertige lange samtalene over de gode middagene”.
– Når jeg får hjelp til å lage maten da, sier hun og ler igjen.
Men i ettermiddag skal hun bare slappe av etter et langt møte med UNE og flere dager med i retten. Hun er naturligvis spent på utfallet for Mustafa:
– Egentlig burde myndighetene gitt amnesti til dem som har vært her i ti år hvis de ikke har gjort noe galt, sier hun. Nylig har hun satt seg inn i saken til Dilani Collins og hennes foreldre som har sittet 7 år i kirkeasyl i Finnsnes.
– En eller annen gang må det være lov å gi disse menneskene fred.
