Foto: Farid Omer
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Det var da jeg satt der og ventet, midt oppi kaoset, at jeg skjønte at alt var feil. Du kan tenke deg hvordan det var for en 26-åring å måtte være kona til noen hun så vidt kjenner, sier hun alvorlig.
Det er snart 20 år siden Farrah Parveen Ghazanfar hoppet av. Hun orket ikke å leve opp til familiens forventninger. Hun befant seg i sentrum av en stor begivenhet hun følte ikke var hennes valg.
– Jeg angret med det samme. Nærmest med én gang kjolen var på plass. Til slutt sa jeg ifra til pappa. “Jeg vil at du skal være ærlig med meg, Farrah”. “Tror du noensinne at dette vil fungere?” og da jeg svarte nei, hjalp han meg ut, sier hun lavmælt mens hun ser ut av stuevinduet.
Jeg opplever pakistanere som åpne og generøse. Et folk som stiller opp for hverandre.
Vi befinner oss hjemme hos familien Ghazanfar i en rød og hvit blokk sørøst i Oslo. Utenfor fireromsleiligheten: snøfall og minusgrader. Foran oss: en dame i full gang med forberedelsene til sønnens dansetime.
– Og etter dette skal jeg videre til Vestlandet på et seminar. Jeg tror dere klarer å henge med, ler hun mens hun pakker kofferten.
Hjelper ofre for tvang
Farrah Ghazanfar er koordinator for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse med hovedbase i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Et hjelpeorgan bestående av representanter fra forskjellige direktorater med et felles mål: å gi råd og veiledning til hjelpeapparatet som hjelper ungdom og familier hvor alt annet har vært prøvd uten hell.
– Vi hjelper familier og ungdom når situasjonen er akutt, eller når frykten for vold og trusler er så stor at det er fare for liv og helse. Et eksempel på dette er når en ungdom oppsøker oss fordi forholdet til familien er ekstrem på grunn av press om ekteskap. Da kan vi for eksempel bidra med boliger på skjult adresse. Eller rett og slett veiledning, forklarer 45-åringen.
Alenemor med adoptivsønn
Ghazanfar brenner for sin oppgave som koordinator. Ikke minst fordi det innebærer å hjelpe ungdom i lignende situasjoner som hun selv var i. Ofre for utilbørlig press fra sine nærmeste. Unge sjeler med en overveldende følelse av avmakt. Jobben er viktig for 45-åringen, men minst like viktig: rollen som mor til sin femåring.
– Uten Arman hadde livet mitt vært tomt og kjedelig. Jeg husker nesten ikke hvordan det var før han fantes. Dessuten er han verdens kuleste unge, smiler hun stolt mens hun hjelper ham med å rydde lekene på plass.
Det er over fire år siden Arman kom inn i livet hennes. Den mørkhårede lille gutten ble født i Etiopia.
Ni måneder senere var han på plass i armene til sin nye mor i Oslo.
– Ønsket om å adoptere har alltid vært tilstede. Jeg er vokst opp i en idealistisk familie. Alle mine søsken ville det samme – i tillegg til å få egne barn.
– Men var du ikke redd for hva det norsk-pakistanske miljøet ville tenke om dette?
– I begynnelsen fryktet jeg at han muligens kunne møte rasisme på grunn av hudfargen. Nå ser jeg at dette ikke har stemt i det hele tatt, og der har jeg nok møtt mine egne fordommer i døra, forklarer hun.
Han har blitt tatt i mot med åpne armer.
– Arman skjønner jo at jeg og han ser forskjellig ut, men aksepterer det, fortsetter hun, og forteller at sønnen allerede forstår litt urdu også.
– Det blir nok ikke lenge til jeg tar ham med til Pakistan for første gang. Tror han kommer til å få mye ut av den turen, smiler hun.
Stolt østfolding
Ghazanfar beskriver seg selv som fargeblind. En del av den nye generasjonen bindestreksnordmenn som prøver å utfordre miljøets gammeldagse syn på livet. Selv adopterte hun som singel. Eier egen leilighet. Leder en gruppe som hjelper ungdom i nød. Det er lett å se at Ghazanfar er en dame som knuser mange myter. Mens vi sitter der, i hennes stue på Holmlia, kan vi ikke gjøre noe annet enn å beundre hennes standhaftighet. Men hvordan ble hun slik? 45-åringen mener oppveksten og tidligere erfaringer har hatt en sentral rolle.
– Vi flyttet hit da jeg fire år gammel. Mamma, pappa, mine søsken og jeg. Vi var blant de aller første innvandrerfamiliene som bosatte seg i Sarpsborg, erindrer hun.
Oppveksten, som en av de få “mørkhudede” i byen, var uproblematisk. Hun opplevde svært lite diskriminering.
– Identiteten min er knyttet til Sarpsborg. ”I Østfold prekær’øm ille rart, se. Det er bæl-bra og gør-gøtt” ler hun.
Tospråklig og flerkulturell: hun ser på seg selv som en nordmann med spice i. Alenemoren er glad for at hun har et godt kjennskap til sine foreldres kultur.
– Jeg opplever pakistanere som åpne og generøse. Et folk som stiller opp for hverandre. Dette, sammen med gjestfriheten deres, er noe jeg ønsker å videreføre i min familie, forklarer hun.
– Foreldre må ta barnas parti
Ghazanfar er den hun er fordi hun har lært av sin flerkulturelle bakgrunn. Samtidig har hun brukt sine mindre positive erfaringer til å hjelpe andre. Siden oppstarten i 2004 har Kompetanseteamet tatt imot hundrevis av henvendelser hvert år fra fortvilte ungdom landet over. Selv har hun jobbet innenfor fagfeltet siden høsten 2008 og hatt rollen som koordinator siden høsten 2012. Teamkoordinatoren kjenner seg på mange måter godt igjen i flere av ungdommene hun prøver å hjelpe.
– Forventningen om at jeg skulle gifte meg arrangert slik min families så for seg, ble til et sterkt press for meg. Til slutt ble presset så stort at jeg ikke brydde meg lenger, sier hun.
Hun takker sin far for å ha stått på hennes side den tunge bryllupsdagen for snart 20 år siden.
– At pappa sto imot trykket fra sitt sosiale nettverk, var unikt på den tiden. Fortsatt skjer det svært sjeldent, forklarer hun alvorlig:
– Det er på tide at foreldrene erkjenner at barna har et helt annet utgangspunkt enn dem selv. Jeg oppfordrer foreldrene til å stå imot miljøets forventninger. De må på banen og ta barnas parti uansett hva andre måtte mene. Dette er det viktigste leddet i kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, sier hun alvorlig.
Det er nå mange år siden hennes far gikk bort. Likevel bærer hun mye av hans livsvisdom med seg videre i livet. For Ghazanfar er faren hennes største helt.
– Pappa er min største helt. Ghazanfar Ali hadde en styrke og en livsvisdom jeg beundrer og som hjelper meg med å hjelpe andre i vanskelige situasjoner.
Fakta:
Farrah Parveen Ghazanfar
Født: 29.12.68
Sivilstatus: Singel. Mor til Arman (5)
Aktuell som: Koordinator for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og
kjønnslemlestelse i IMDi.3 mennesker, levende eller døde jeg ville invitert på middag: Knut Nærum (for intelligent humor), Nelson Mandela og min far (for livsvisdom)
Hva jeg ville laget: Fusion med både pakistanske, arabiske og norske småretter
CD på en øde øy: Techno eller moderne Bollywood-remixer
