Foto: Emil Tanem/Nidaros
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
I løpet av sommeren, ti år etter terrorangrepet på Utøya og Regeringskvartalet er Valen bokaktuell med «Utøya-kortet», som beskrives som “et personlig og politisk anklageskrift mot den norske offentlighetens manglende evne til å ta tak i de ubehagelige følgene av 22. juli. Og en appell om å gjøre det bedre i årene som kommer”.
Valen har sett verden både fra inn- og utsiden av den politiske boblen. Han var i nesten flere tiår aktiv SV-politiker, før han meldte overgang til pressen, som redaktør for lokalavisen Nidaros.
Til høsten skal han lede nysatsingen Trøndersk debatt, som blir en trøndersk versjon av Nord-norsk debatt.
Overfor Utrop kaller han seg etnisk trønder, selv om han ble født i Oslo, og levde de første barneårene i hovedstaden.
– Foreldrene mine kommer fra henholdsvis Rogaland og Trøndelag, så jeg har på en måte “innvandrerbakgrunn”, selv om jeg ikke helt får til den trønderske aksenten.
Ulikhet og anti-rasisme
Valen meldte seg inn i SU (Sosialistisk ungdom) som 14-åring høsten 1998, før en markering av Krystallnatten, datoen mange historikere hevder var starten på nazistenes folkemord på jødene i 1938.
– For meg var det ulikheter og urett mot folkegrupper det som gjorde at jeg ble politisk aktiv. Etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg på Berg videregående skole i Trondheim, som var veldig hvit og sterkt preget av å være øvre middelklasse og oppover. Skolen hadde svært få minoriteter, men forskjellene mellom elevene var likevel merkbare, og store. Vi var nok mange som ble oppmerksom på sosiale skiller og maktstrukturer i ung alder.
Ute i distriktene oppleves klasseskillene annerledes enn i Oslo, mener han.
– Oslo har et klart øst-vest-skille, mens i Trondheim og andre steder er det mer blandet, noe som gjør at man paradoksalt nok opplever sosiale skiller sterkere, nettopp fordi folk av ulike sosiale lag bor tettere sammen.
22. juli som største utfordring
Valen var nestleder i Sosialistisk Venstreparti fra 2015 til 2019, ble valgt inn på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 2009 og gjenvalgt i 2013. Ved stortingsvalget 2017 tok han ikke gjenvalg, men gikk tilbake til sin gamle jobb i NTNU Samfunnsforskning i 2008–2009.
Et nesten 20 år politisk liv har satt sine spor, og han er soleklar på hva som var hans mest utfordrende dager som rikspolitiker.
– Helt klart var dette 22. juli og tiden i etterkant. Først og fremst fordi det hersket en rådvillhet om hva som hadde skjedd. Terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet forbindes gjerne med noe som skjer andre steder i Norge, og som nasjon var vi helt uforberedt.
Hevder AUF ble kneblet
For Valen er det spesielt ordskiftet i etterkant av terroren som fikk ham til å skrive boken.
Overfor Aftenposten hevder han at AUF, som var offeret for et høyreekstremt terrorangrep, ble kneblet.
– AUF ble satt på pidestall og fikk beskjed om hvordan de helst skulle oppføre seg. De kunne godt hylles for sin kjærlighet og evne til å tilgi, men med det uuttalte kravet hengende over seg: Men ikke provosér. Ikke ødelegg den gode stemningen.
Kneblingsargumentet fastholder han på overfor Utrop:
– For mange, også de som opplevde 22. juli på kroppen, har det vært umulig å snakke om terroren nettopp fordi man følte at man spilte på “Utøya-kortet”. I Norge har vi en tendens til å snakke ned ting, vi er ikke vant med å vise sinne og følelser. Vi tok aldri en ordentlig debatt om tankegodset bak angrepet, og om å ta et oppgjør med dette, men fokuserte i stedet på generell samfunnsdiskurs. AUF ble tilsidesatt og har stått alene i i etterkant, og mange er sinte og bitre på hvordan ting har foregått de siste ti årene.
Håper på debatt
Valen ser for seg at debatten kan gi sterke diskusjoner, men at tiden for lengst er moden.
– AUF-ere som overlevde blir fortsatt hetset for sitt politiske syn og verdisyn.Uten sammenlikning for øvrig likner behandlingen av AUF-erne litt om hvordan vi ikke greide å ta vare på krigsseilerne, nordsjødykkerne eller minoritetene i Norge. Det måtte lang tid til, før vi kom videre.
For ham er boken noe som understøtter noe han tidligere så på som en klisje.
– I ukene etter angrepet snakket man om “Aldri glemme”. For meg var dette noe som føltes som en selvfølgelighet der og da, men som har fått ny kraft nå som vi nærmer tiårsmarkeringen. Vi kan, og bør helst ikke glemme, for da risikerer vi å få for stor avstand til et av de verste hendelsene i nyere norsk historie. 22. juli handler først og fremst om hvordan konspirasjon og løgner kan skape konkret fare, om hvordan det den gang førte til vold. Og om hvor viktig det er å stå opp mot dette tankegodset.
Farlig utvikling
– Ti år etter 22. juli ser vi en sterk polarisering i norsk samfunnsdebatt, og ellers på verdensbasis. Hvordan kan man møte krefter som nærer seg på mistillit?
– Fremst ved å ta folk på alvor. Utviklingen vi ser i land som Polen og Ungarn, hvor ytre høyre vinner makt, og USA under de fire årene med Trump, viser at dette er krefter som vinner frem på folkelig misnøye og mistillit. Samfunnsoppløsning handler ikke bare om økonomi, men også om folks opplevelse av at samfunnsbånd blir borte.
Høyreekstremisme, som alle former for ekstremisme, må tas på alvor, fremhever han.
– Vi må kjenne igjen konspirasjonsretorikken, og ta mer kollektivt ansvar. Å ta til motmæle mot høyreekstreme handler om alles ansvar, ikke bare om utsatte gruppers ansvar.
Her hjemme ser han eksempler på at debatten om 22. juli kan påvirkes i en mer kollektiv retning.
– Jeg er optimist når det gjelder de neste ti-tjue årene og utover. Unge Høyre har tatt opp 22. juli-debatten på en måte som skiller seg fra det høyresiden tidligere har gjort. Skal vi se ting utifra et ytringsfrihetsperspektiv så var det jo AUFs ytringsfrihet som ble angrepet. Hele poenget med ny debatt rundt et såpass traumatisk tema er ikke skape unødig polarisering, men faktisk sørge for at dette ikke blir glemt.
A-ha som forbilde
I tillegg til å være samfunnskritisk forfatter, eks-politiker og redaktør, har Valen vært musiker på siden, og trives best på synth. Norske pop-konger som A-ha er hans fremste forbilder, men akkurat nå er det soulmusikeren Laura Mvula det går i.
Samtidig undres han over en del ting rundt kulturfeltet, spesielt i disse pandemi-tider.
– Som kulturinteressert har jeg sett hvordan ulike fenomener har påvirket samfunnet, som for eksempel med pønken. Nå som vi har hatt en flere år lang klima- og politisk krise, og nå nylig pandemien, ser jeg at kulturuttrykkene knapt har endret seg. Vi har ikke fått ny kunst eller nye musikksjangre. Har kulturen blitt for løsrevet fra samfunnet, mon tro?
Ingen valgspåmann
Som Nidaros-redaktør holder Valen seg på matta når det gjelder om å spå om gamle kjentfolk.
– Får vi nye krefter som overtar til høsten?
– Foreløpig går det mot rødgrønt flertall. Så er det interessant å se Senterpartiets sterke fremvekst, noe jeg tror har mye å gjøre med en reell frustrasjon som har bygget seg opp i distriktene etter åtte år med Høyre og de borgerlige. Jeg er spent på hvordan de kommer til å takle veksten, om det vil endre dem som parti.
Som eks-politiker og pressemann har han gjort seg refleksjoner om de ulike rollene.
– Å ha politisk erfaring kan være til både fordel og ulempe når man skal analysere politikken utenfra. Ofte tror journalistene at politiske prosesser er planlagte, mens det motsatte like gjerne er tilfellet. Så er det jo også det lettere å være politiker på en måte, fordi det er lettere å takle sterke uenigheter og kjeft, mens mediefolk oftere går i forsvarsposisjon.
Ny normal på gammelt vis
Valen er en familiemann, med kone og datter, som han bruker som mye av fritiden på. Familien er viktig for ham på personlig plan, men han er også oppmerksom på at det finnes andre måter å leve på enn A4-modellen.
– For mange er det ulike måter å leve “familieliv” på. Vi har sett under pandemien hvem som har klart seg best. Gjerne de som lever etter A4-modellen, med rekkehus, bil og to unger. Som samfunn har vi sett forskjellene slike kriser skaper, for de som står utenfor, for de som er enslige og sliter psykisk. For de som har måttet stå i matkø og mistet inntekt. for de som har blitt utsatt for mer forskjellsbehandling grunnet nedstengning.
Valen ser det som viktig at Norge lærer av disse årene med pandemi.
– Som samfunn må vi ha fokus på sosialt utsatte grupper, når vi er tilbake til en “ny normal på gammelt vis”. Vi må ta tilbake samfunnsprosessene og demokratiet. I Norge har vi lyktes med samfunnsdugnaden fordi vi har innsett at dette er midlertidig, og at vi skal starte på nytt.
Navn: Snorre Valen
Alder: 36
Familie: Gift, en datter.
Stilling: Redaktør i Nidaros. Aktuell med bokutgivelsen “Utøya-kortet”.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Flink til å se, lytte og høre, til å si unnskyld og innrømme feil.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Kan lett bli sint, har ofte skyldfølelse og tar ofte skippertak.
Hvilken bok hadde du tatt med til en øde øy? En håndbok i overlevelse.
Hvilke tre personer hadde du invitert til middag? Åse Kleveland, Alexandria Ocasio-Cortez og Kristin Clemet.
