- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
– Hennes fjell er som bryster, hennes skog er som hår og jeg er i paradis.
Slik beskriver kulturpersonligheten Ali Faruk Biser sitt første møte med det nye fedrelandet Norge, og da spesifikt byen Drammen. Tjuefem år senere er bosnieren Biser en velkjent og fargerik skikkelse i byen. Selv om han påstår det motsatte.
– Jeg er lykkelig over å være ukjent.
Motsetninger synes å være varemerket hans. Det kommer tydelig fram i kallenavnet han har gitt seg selv; kjærlighetsterroristen. For tiden er han aktuell med teaterforestillingen En flyktning tenner sitt lys, et monodrama om flyktningers dualitet: Hvem er jeg som flyktning og i diaspora?
– Jeg elsker Norge, proklamerer han.
Og det er med et kjærlig blikk han avslører lyter i det norske samfunnet i teaterforestillingen. På finurlig vis klarer han å balansere mellom alvor og humor for å fortelle hvordan det er å være flyktning og hvilke utfordringer som kan dukke opp. Den tidligere journalistens sans for ordspill av typen fundamental eller fundamentalist går som en rød tråd gjennom oppsetningen. For hva flyktninger prøver å si og hva samfunnet oppfatter, er ikke alltid samkjørt.
– Hvordan skal vi forstå hverandre hvis vi ikke snakker sammen?
Hos forfatteren henger teori og praksis sammen. Under castingen av skuespiller var han ikke i tvil. Det måtte bli Hamza Kader, kjent fra blant annet tv-serien 22. juli på NRK.
– Jeg valgte en somalier fordi samfunnet setter dem nederst på rangstigen i Norge. Øverst troner nordmenn, så følger svensker og amerikanere, folk fra vest-Europa, deretter folk fra øst-Europa og helt nederst står somaliere. Derfor valgte jeg ham fordi jeg ville vise at samfunnet tar feil. Hamza står ikke nederst.
Faglig eller farlig?
Å samtale med forfatteren fordrer konsentrasjon. Biser siterer med letthet Goethe før samtalen springer over til Arendt. Overraskende avslutter han resonnementet med å referere Habermas. Mistanken om at drammenseren er arvelig belastet melder seg.
– Barndommen var paradis. Mamma var troende og pappa var kommunist. Men det var kjærlighet og ikke et problem.
Dikteren beskriver et velstående hjem fylt av bøker, musikk, kunst og diskusjoner. Gjestfriheten var rådende og med bøkene åpenbarte verden seg større enn leiligheten. Han skulle likevel erfare urettferdighet i ung alder.
– Jeg fikk ikke gode karakterer, men det bygget karakter.
Ali tenner en sigarett og humrer litt før han fortsetter.
– Selv om jeg var flink på skolen, fikk jeg dårlig karakterer. Da jeg fortalte dette til pappa ble han ikke sur. Det visste han allerede. Jeg kranglet med læreren din på møtet i går og nå tar han det utover deg, fortalte han meg.
Etter gymnaset dro han til Sarajevo for å studere litteratur og teater. Før ferden fikk han nok en lærepenge av sin far.
– Jeg pleide å røyke med min mor. Før jeg skulle begynne på universitetet, spurte far meg om jeg røykte. Det benektet jeg. Da tok pappa av seg beltet og stilte spørsmålet en gang til. Nei, løy jeg. Så slo han. Da innrømmet jeg det. Så fortalte han meg hvorfor han hadde spurt. Han sa: Jeg vil at du skal være ærlig med meg. Dessuten må jeg vite hvor mye penger du trenger når du skal studere. Du kommer til å trenge penger for å kjøpe røyk. Da må jeg vite at du ikke bruker penger på røyk fremfor å kjøpe bøker. Etterpå dro han meg i håret til toalettet for å vise meg rullen med toalettpapir og sier: Vi trenger ikke papir. Det har vi mye av. Vi trenger kunnskap.
Dermed ble det både bøker og sigaretter på den unge studenten. Den gryende poeten kjente en dragning mot teateret som ifølge ham var der det skjedde på den tiden. Han smiler bredt og trenger bare ett ord for beskrive hva tiltrekningen skyldtes.
– Kjærlighet!
Humanismens kollaps i Europa
Under borgerkrigen i Jugoslavia oppholdt Biser seg i Bosnia-Hercegovina hvor han utga krigssatirer i avisen Gradina. Erfaringene med utspring i etniske konflikter fra hjemlandet var noe han jobbet videre med i Norge. I 1999 utga han en tospråklig diktsamling med tittelen De skyter ikke på oss skrevet av bosniske barn som overlevde krigen.
– Da jeg vokste opp var det ingen som tenkte på om personen var bosnier, muslim, kroat. Vi var bare mennesker for hverandre.
Han frykter humanismens kollaps i Europa og går gjerne i meningsutveksling med populister og byråkrater.
– Humanismen er verdt å kjempe for.
Skulle det gjøre ham upopulær eller mislikt, trekker han på skuldrene og svarer filosofisk.
– Hva andre mener om meg er ikke sannheten om meg, men en refleksjon av hvem som sier det. Det som er meg, er min samvittighet.
