- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
Queen Sultan sto helt inntil politisperringene. I hånden holdt hun stolt Pride-flagget. Lett gjenkjennelig med sine lange, malte negler og store, uregjerlige hår blant 500 fremmøtte i det store slaget i Byparken 7. august. Hun ropte og skrek. Viste fingeren. Mot Sian. Hatefulle ytringer. Fordommer. Alt tankegodset hun beskriver som er helt på trynet i kronikken etter demonstrasjonen.
– Da vi kom dit ble vi møtt av mistenksomhet. Politiet tok flagget mitt og ville undersøke det. Hallo tenkte jeg, det er et flagg, ikke et våpen. Jeg la også merke til at politiet var mye tøffere mot folk som så ut som “typiske” innvandrere. Vi måtte åpne jakker og vise fram hva vi hadde i sekkene. Det reagerte jeg på. Politiet var aggressive mot oss motdemonstranter, til tross for at det var få tegn til bråk og oppvigleri. Sian brente koranen og vi protesterte.
Ifølge Sultan eskalerte situasjonen da en fjortenåring klatret opp på politisperringen.
– Han gjorde ingenting, han bare sto der med hendene i været. Så brakte det løs. Politiet sprayet oss med tåregass. Rett på barn og ungdom. Uten advarsel. Jeg kunne ikke tro det.
I kronikken understreker hun forståelse for at politiet har krevende samfunnsoppgaver uten at det rettferdiggjør maktmisbruk, spesielt ovenfor barn og unge. En del av dem deltok også i sin første demonstrasjon.
– Politiet hadde på seg svarte drakter, det var politihunder som bjeffet og de fremsto som skumle. Jeg er redd for at mange ikke tør å delta på slike arrangement igjen. Hvilket er utrolig trist. Jeg er veldig positiv til at barn og ungdom deltar, er samfunnsengasjerte og viser hva de mener.
En god miks av triks
Sultan vil ikke kjempe alene. Tvert imot. Hun ønsker seg et større nettverk med flere forbundsfeller. Derfor er det meste i leiligheten i Stavanger pakket ned. En litt stressa ungdom titter på kattene som venter tålmodig på ny tumleplass.
– Jeg tror det blir bra for meg å bo i en litt større by. Det er flere muligheter og jeg håper jeg får flere venner der. Men det er vanskelig å finne et sted å bo som er sentralt, men ikke for dyrt.
Med seg på ferden til tigerstaden har hun 150 000 følgere på sosiale medier. I friåret som nå venter, satser hun friskt. Hun skal prøve å gjøre talentene sine til en levevei. Drømmen er å være med i “Skal vi danse” på TV2. Artisten er forsiktig optimist.
– Jeg må nok ha en “vanlig” jobb i tillegg. Men jeg skal fokusere på artistkarrieren og forsette med å være aktivist og influenser.
I dag tjener hun litt som påvirker.
– Det er det jeg kaller lommepenger. Det gir litt ekstra, men ikke noe jeg kan betale husleia med.
I høst legger hun ut på turne på Vestlandet, nærmere bestemt Bergen og Stavanger, med dragshowet sitt. Hun er inspirert av idolene sine; Beyoncé, Nicki Minaj og RuPaul. Helt fra barnsben har hun elsket sceneshow, kostymer, dans og sminke. Den som forventer en tradisjonell opptreden, blir overrasket. På barnerommet utforsket Queen Sultan turn og selskapsdans. Derfor spriter hun opp forestillingen med triks og spretne krumspring.
– Det er slikt som gjør at jeg skiller meg ut fra andre dragartister. Synge derimot er ikke et av talentene mine, legger hun lattermildt til.
I tillegg til dragshowene stiller hun opp på panelsamtaler om hvordan det er å være en dobbel minoritet.
Fra Midtøsten til Vestlandet
Sultan kom til verden i Jordan av armensk mor og jordansk far. Da Sultan var sju år flyttet faren til Norge. Den kristne familien ble gjenforent i Norge i 2015. Da Sultan var elleve år.
– Jeg ville bare bli så norsk jeg kunne så fort som mulig.
Hun gikk på en kristen privatskole og følte at det var vanskelig å passe inn i miljøet. I tillegg flyttet familien et par ganger slik at det var utfordrende å få et godt fotfeste.
– Jeg erkjente til slutt at jeg aldri kommer til å bli norsk. Jeg har en annen bakgrunn enn andre og det er greit.
Noe Sultan er helt klar på er uakseptabelt, er kommentarene hun har fått slengt etter seg.
– Mange tror jeg er muslim og kommer fra Tyrkia. Da jeg var yngre kunne jeg få “morsomme” spørsmål om det var faren min som fløy et av flyene 9/11. Ganske nylig ble jeg spurt av to menn i tjueårene om jeg var gutt eller jente på jobben. Jeg jobber i matbutikk. Da jeg svarte at det ikke var relevant, begynte de å snakke stygt til meg på arabisk. Til slutt spyttet de på meg. Jeg var så redd. Det er ikke som om sikkerhetsvaktene står utenfor butikken og passer på. Jeg følte meg så alene.
Det er slike hendelser som gjør at aktivisten vet at kampen ikke er over.
– Jeg er ikke transperson for å være slem. Jeg vil bare få lov til å være meg selv.
