- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
– Å være verge er å jobbe i det stille. Når jeg nå har valgt å skrive bok om temaet, er det fordi det er nødvendig. Fordommer enslige barn på flukt møter i samfunnet, må snakkes bort. For disse barna og ungdommene har mange ressurser, og det bør gi oss alle håp.
Odd Erik Germundsson er en vennlig mann med et behagelig vesen. Ordene og formuleringene han velger, er veloverveide og bærer preg av nøkternhet. Der andre fokuserer på problemer, ser han muligheter og et potensial.
– Mange har drivet i seg til å lykkes. De føler at de har fått en sjanse de ikke må forspille.
I boka si tegner forfatteren et bilde av vanlige tenåringer, tross bagasjen. For de fleste ungdommene Germundsson har vært verge for, klarer seg bra her i livet. Guttene drømmer ofte om å eie en fin bil. Helst en lekker BMW med mange hestekrefter.
– Jeg har aldri hørt om noen som må sende penger hjem. Det er en myte som har festet seg dessverre. Om det har skjedd, er det utenfor min viten. Foreldrene deres ønsker at barna skal gå på skole, få en jobb og stifte familie. Egentlig det alle foreldre ønsker for barna sine, uansett hvor i verden man befinner seg. Men dette med at de føler at de må sende penger hjem, det har jeg aldri erfart.
Fra leksehjelpens far til verge
I hele sitt yrkesaktive liv har Odd Erik jobbet med barn og ungdom. Han er utdannet pedagog og sosialantropolog. På slutten av 80-tallet startet han med leksehjelp for enslige asylsøkere i regi av Oslo kommunes innvandreretat. For arbeidet mottok han “Det nytter»-prisen og den høythengende Oslo kommunes Servicepris.
– Jeg ville at leksehjelpen skulle løfte hele eleven, ikke bare kunnskapsnivået. Mestringsfølelse er vidunderlig medisin. Det bygger en robusthet i barn og ungdom, det øker egenverdet og bygger selvfølelse. Alt slik er minst like viktig som å prestere faglig. Ja, det henger sammen faktisk. Alle trenger å føle seg sett og hørt. Men jeg opplevde at byråkratene var mer opptatt av formen på leksehjelpen enn på innholdet.
I begynnelsen av årtusenskiftet flyttet han bosted fra Oslo til Jeløya. Akkurat det året, 2003, åpnet Moss kommune et mottak på Vårli for enslige asylsøkere. Åtte barn fra krigsområder flyttet inn i november i det som skulle bli landets minste og dyreste mottak. Det første året drev den tidligere læreren veiledning der. Omlag ett år etter meldte han seg som verge.
– Jeg føler jeg har klart å se hvert enkelt individ. Selv om mandatet mitt som verge er opphevet, har jeg fortsatt kontakt med mange av dem. Folk er forskjellige, og som verge må man ta menneskelige hensyn og lese situasjoner. Noen har også vært av helt profesjonell art, mens andre har hatt behov for mye hjelp, støtte og oppfølging.
Pedagogen har også støttet seg på sitt andre fag, sosialantropologien, i arbeidet. Sosiolog Aaron Antonovsky har betydd mye for Germundsson. Antonovsky, som er kjent for forskningen på stress, helse og velvære, introduserte teorien om salutogenese; en medisinsk behandling som fokuserer på faktorer som støtter opp under menneskers helse og velvære, fremfor faktorer som forårsaker sykdom. Dette er tanker han har tatt med i arbeidet sitt.
– Vi har klart å skape glede sammen og det er den beste medisinen.
Åpenhet
Da Odd Erik vokste opp i hovedstaden på 50-tallet var det mye man ikke pratet om, og psykisk helse var et ukjent begrep for folk flest. Mange vil kanskje tro at arbeidet som verge har voldt oslomannen sorger. Men Odd Erik opplever det motsatte. Hvilket kommer tydelig fram i boka.
– Å vite at jeg har gjort en forskjell for barnet, er utrolig givende og meningsfullt. Dessuten leter jeg alltid etter friskfaktorene. Jeg noterer og observerer, så finner jeg mulighetene og ressursene i personen.
Hvordan traumer preger individet og atferden, er noe han drøfter i Hør oss. Psykiatrisk hjelp består ofte i dag av samtaleterapi. Vergen er kritisk til denne behandlingsformen.
– Jeg ser at det re-traumatiserer ungdommen. De kommer ikke videre, men blir sittende fast i det vonde. Så det å stadig rippe opp i fryktelige inntrykk og opplevelser, tror jeg ikke har noe for seg. Tvert imot. Derfor er det også mange som motsetter seg å gå til psykolog.
Han trekker fram Faisa som eksempel. Et seksuelt overgrep i barndommen kom til syne gjennom utagerende og utfordrende atferd i ungdomstiden. Men fagpersoner i Norge fanget ikke opp hvorfor hun reagerte slik hun gjorde.
– De så mer på henne som et villdyr som måtte temmes. Det var forferdelig å se hvordan de nærmest prøvde å bryte henne ned. På hvert møte gråt hun fortvilet. Dette må vi snu, sa jeg til meg selv. Nøkkelen lå i selvforståelse. Da Faisa opplevde at hun ikke var slem jente og forsto at hun ikke var skyld i sin egen atferd, skjedde det noe. Ikke over natten, selvfølgelig. Men gradvis. Hun fikk et større perspektiv og klarte å sette seg selv i en annen rolle enn som den slemme. Da gikk det fra svart til glede. Det er hva jeg vil kalle en solskinnshistorie.
Så om vergen har grått tårer, har det vært av glede. Uten at han prøver å glatte over vanskelighetene. i mange år har den tidligere læreren hatt en mental trener som hjelper han. Det har kommet godt med i situasjoner hvor ungdommen har rast og vært i psykose.
– Da blir jeg helt rolig. Nesten stoisk. Jeg fokuserer på pusten.
Odd Erik bruker pusteteknikker og yoga for å holde kropp og sinn i balanse. Han mener flere av ungdommene kunne hatt nytte av en alternativ behandlingsform i tilnærmingen til traumene sine. Å streve med minner og erfaringer som ikke slipper taket, har vergen førstehåndskunnskap om selv. I boka skriver han om en episode som fant sted på ferie i Marokko hvor han trodde han sto i fare for å miste livet sitt.
– Jeg valgte å ta det med i boka, ikke fordi jeg ønsker oppmerksomhet rettet mot meg som privatperson, men for å vise at den menneskelige smerten kan ingen beskytte seg mot. Derfor synes jeg det var riktig å åpne og avslutte boka med diktet av Olav H. Hauge Det er den draumen.
Feilslått politikk
Vergen har ytret seg offentlig før om innvandringspolitikken. Foruten et budskap om håp på ungdommens vegne, er Hør oss viet en samfunnsanalyse over temaet. Fagpersonen mener Norge gjør seg kald og brutal i innvandringspolitikken. Det medmenneskelige perspektivet er fullstendig forsvunnet. Han holder særskilt én politiker ansvarlig.
– Sylvi Listhaug. Tallenes tale er klar. Se på afghanske ungdommer. Hva skjedde da hun gikk ut og sa at det kom for mange enslige afghanske gutter til Norge? Jo, i løpet av 2016 gikk andelen for avslag for disse opp fra 20 prosent til 80 prosent! Med velsignelse fra KrF.
Med dagens ferske og dystre nyhetsbilde av hendelsene i Afghanistan, er spørsmålet stadig aktuelt. Han har selv ikke vært med på å tvangsreturnere mange afghanere, men har vært vitne til at flere har tatt bena fatt og søkt sikkerhet i andre europeiske land. Noen av dem holder han sporadisk kontakt med. En av ungdommene han skriver om i boka, lever i dag på gata i Paris. En annen holder til i Teheran.
– Mitt inntrykk er at majoriteten av de som har blitt tvangsreturnert gjør hva de kan for å komme seg ut igjen. For innbyggerne i Afghanistan ser det i dag bekmørkt ut. Den eneste fluktruten ut er via Pakistan. En ferd foretatt til fots. Jeg tror ikke det kommer en ny flyktningbølge. Europa har stengt sine dører dessverre.
Feilslått politikk kaller pensjonisten det. Bombingen i Libya som åpnet opp for militsgrupper, finansiert av EU. Han streifer forsiktig innom opplevelsene til en av ungdommene som var innesperret i en slik leir i boka si.
– De har dobbeltrollen som fangevokter på dagtid og menneskesmugler om natten. Yusuf ble skadet for livet der. Fysisk og psykisk av å bli torturert, sparket og slått.
Forfatteren har en forhåpning om at boka skal nå tvilerne. De som tenker at barna ikke trenger beskyttelse, men er gullgravere og opportunister. Om han klarer å overbevise skeptikerne føler forfatteren han får lønn for strevet.
– Det var en kamp å formulere seg godt. Jeg skrev og strøk. Det siste året jeg arbeidet på boka, prøvde jeg samtidig å stumpe røyken. Det ble umulig å lykkes på begge fronter. Da jeg ga opp prosjektet med å bli røykfri, løsnet det. Jeg skrev natt og dag, jeg var fullstendig oppslukt av arbeidet. Ja, det brant i meg.
Arbeidet tok ham rundt fire, fem år.
– Vi trenger å høre ungdommenes egne historier. Slik at vi, samfunnet, kan forstå, lære og tilegne oss kunnskap om hva det vil si å være på flukt.
For å skjule og beskytte mest mulig av ungdommens identitet, fikk de selv velge alias. Forfatteren var seg bevisst ansvaret om å ikke utlevere mer enn nødvendig. Særlig detaljer som lett kunne avsløre fortellerens identitet, ble utelatt eller omformulert. Språklig form var en annen avveining.
– Jeg valgte å ikle det min språkdrakt. Med så nakne og enkle setninger som overhodet mulig. En muntlig stil med feil og mangler passet ikke, synes jeg. Det ville bringe historiene i forlegenhet.
Tilbakemeldingene forfatteren har fått så langt er at historiene er rystende og dramatiske.
– Men det er også ei bok om en annen utfordring i samfunnet vårt. Nemlig New Public Management. Eller å redusere et menneske til et tall i rekken, som det egentlig handler om. Vi må demme opp mot hvordan dette infiltrerer områder hvor det ikke hører hjemme. Nyutdannede jurister uten barnefaglig kompetanse har fått lov til å utforme vergens mandat. Verger har fått beskjed om å holde en kjølig distanse, ikke bli for involvert eller gi en klem. En slik negativ dreining vil jeg gjerne til livs.
Bruk av private barneverntjenester er også noe den prisbelønte pedagogen stiller seg kritisk til.
– De er tjent med at barna bruker flest tjenester lengst mulig. Barna får tunge diagnoser slik at de blir værende i systemet lenge. Ikke er tilbudet deres noe å skryte av heller.
Pensjonisttilværelsen
I dag er egentlig Odd Erik pensjonist. I tillegg til over 300 flyktningbarn, er han stolt over sine to voksne biologiske barn. Sønnen har valgt å gå i farens fotspor og jobber i dag på en skole i Groruddalen. Datteren, øyenstenen, har studert i Frankrike og er nå tilbake på internasjonale studier ved Universitetet i Oslo. Partneren har også to barnebarn som skaper liv og moro. Syttitre-åringen bruker fortsatt dagene på livsverket sitt, kampen for barn og unges rettigheter. Senest i sommer fikk han en kronikk på trykk i Klassekampen. Det er heller ikke utenkelig at kommer flere bøker. Den årvåkne pedagogen er definitivt positivt innstilt til å holde foredrag og bli bokbadet om Hør oss.
– Ja, folk må gjerne ta kontakt med meg. Boka har en nettside, Enslige barn på flukt, “Hør oss”.
Det meste av alt han eier og har finner veien til yrkesmisjonen. Deler av sin bolig på idylliske Jeløya leier han ut til en enslig flyktning. Pensjonen går tidvis til å dekke advokatsalær til et av flyktningbarna som oppholder seg i Italia. Men Odd Erik klager ikke, akkurat som et annet folkeslag.
– Hazarene, tjenerfolket i Afghanistan. Hjertet mitt banker litt ekstra for dem. De bærer sin skjebne med verdighet og rakrygget selv når de blir hundset.
Det er den draumen. For Germunddson er det at Norge skal møte traumatiserte barn med kjærlighet og respekt. Gjenreise nasjonen som den humanitære stormakten vi var under Fridtjof Nansens innflytelse.
– Og se hver enkelt som en ressurs, ikke som en byrde eller utgiftspost. Vi har nemlig alle mye å lære av disse motstandsdyktige barna!
