Foto: Privat
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Norsk-kurderen fra Stavanger skrev i august et innlegg i VG, hvor hun belyste den såkalte “fattigskammen”, og relaterte til sin egen livshistorie.
Innlegget viser til SSBs inntekts- og formuesstatistikk fra 2019, hvor 115.000 barn i Norge vokste opp i familier med vedvarende lav inntekt.
Jeg var fattig. Økonomien var stram, veldig stram. Pappa døde da jeg var åtte år gammel, brått og uventet, og mor satt igjen alene med fire små barn. Ikke bare måtte hun bære sorgen over å ha mistet sin livspartner, hun måtte nå ta ansvar for alle barna alene, i en alder av 38.
For Derya var den personlige opplevelsen som barn, og klassereisen hun foretok i voksen alder, viktig inspirasjon til å skrive kronikken.
– Jeg hadde selv et brutalt møte med fattigdom som barn og ung, og jeg ser fortsatt at mange barn opplever deg samme som jeg gjorde. Vi har snakket mye, men gjort for lite, spesielt fra politisk hold, sier hun til Utrop.
Kom som spedbarn
Familien hennes kom sammen med henne fra Tyrkia på familiegjenforening.
– Jeg var ti måneder gammel ved ankomst, så egentlig har jeg bodd hele livet i Norge, og regner meg selv som både siddis (Stavanger-boer) og kurder. Oppveksten min var preget av å ha to kulturer, og har lært meg å omfavne hver av disse kulturene og å respektere deres forskjeller.
Sans for rettferdighet
Incedursun var som ung opptatt av rettferdighet, særlig på grunn av opplevelsen med familiens økonomiske situasjon og farens politiske bakgrunn.
– Sansen for sosial rettferdighet gjorde at jeg etter videregående ville studere juss, og ble advokat. Jeg jobbet som advokat i flere år og prosederte en rekke saker i norske domstoler, og en del straffesaker
Etterhvert så hun at kunne hjelpe folk enda mer som forbrukerøkonom i Nordea.
– For meg er det viktig å hjelpe folk til et bedre liv, spesielt nå som forskjellene i samfunnet har økt.
Fattigskam knyttet til stereotype
Norsk-kurderen mener fattigskammen i Norge er ganske fremtredende.
– Vi skal jo egentlig ha det veldig godt, i et av verdens mest velstående land. Så finnes det også mye stereotyper om fattige, om at de ikke vil jobbe, er late og misbruker samfunnets støtteordninger.
Ofte er skammen rundt fattigdom knyttet til det å ikke kunne oppfylle visse kriterier i Norge.
– At man ikke kan gå på fritidsaktiviteter, eller at man må stramme inn på slutten av måneden for å handle mat. I Norge handler fattigdom om hvordan de fattige sammenlikner seg med en “gjennomsnitt” (altså at man blir målt på levestandarden i samfunnet man lever i) som har det ganske greit, mens i andre land betyr fattigdom sult og helseproblemer.
Klassereise blant andregenerasjonen
For en som har flerkulturell bakgrunn, har også fattigdomsproblematikken en annen vri, mener hun.
– For flerkulturelle og de som kom med innvandrer og fluktbakgrunn er det naturlig å måtte slite seg gjennom en generasjon eller to for å komme seg opp i et høyere nivå. Klassereisen som min generasjon har gjort i Norge er et bevis. Vi som er andre- og tredjegenerasjon har bedre utdanning og utsikter til et godt liv i Norge. Samtidig er det nyankomne som sliter ennå, spesielt barnefamilier, fordi de voksne ikke kommer inn på arbeidsmarkedet.
– Gi folk jobb
– Opplever man den samme fattigskammen?
– Fullt mulig når levestandarden blir sett i forhold til det samfunnet man lever i. Det er viktig med gode tiltak fra første start, sørge for at man lærer seg språket og blir integrert i jobbmarkedet
For henne er blant annet jobb veien ut av uføret og skammen de fleste opplever rundt fattigdom.
– Jeg tenker dette er viktig å få til, uansett bakgrunn. Vi må få til ordentlige tiltak som gjør at vi kan utjevne stadig økende sosiale forskjeller i Norge.
Spesielt er det de folkevalgtes oppgave å ta for seg denne oppgaven, hevder norsk-kurderen.
– Ny undersøkelse fra Redd Barna viser at over 70 prosent av de spurte mener fremtidige regjeringer må gjøre tiltak som motvirker fattigdom. Her må våre folkevalgte være sin rolle bevisst, gå fra ord til handling og gjennomføre det som er i tråd med folkeviljen.
