Foto: Foto: Emile Ashley
– Jeg traff ham for første gang i 1981. De første årene var det tydelig at han hadde en annen kulturell bakgrunn. Han var noe sjefete i begynnelsen, sier Steinar Njå, sjefingeniør i Oljedirektoratet, om Farouk Al-Kasim.
Njå hadde sin første arbeidsdag i Oljedirektoratet 25. mai 1973.
– Farouk forsto og tok til seg den norske kulturen og de demokratiske prinsippene vi har etter hvert. Da ble han flink til å lytte. Han endret også klesstilen sin. Han gikk kledd i dress de første årene, forteller Njå om sin tidligere sjef.
Jeg lærte meg også å stå på ski og skøyter, spille fotball og bade om sommeren. Jeg merket veldig fort at jeg kunne komme i kontakt med nordmenn.
Al-Kasim var ressursdirektør i Oljedirektoratet fra opprettelsen i 1972.
– Jeg gjorde det jeg kunne for Norge, og Norge ga meg det jeg trengte. Det er det jeg kaller exchange of services, sier Farouk Al-Kasim.
Ofret lovende karriere
I 1968 forlot Al-Kasim en lovende karriere og et godt liv i hjemlandet Irak. Han og hans norske kone, Solfrid, ofret alt og reiste til Norge i et forsøk på å finne den medisinske behandlingen sønnen deres trengte.
De traff hverandre i London. Det var i løpet av det siste studieåret hans. Han studerte geologi, og hun studerte språk. Det nyforelskede paret tok en rask beslutning. Mindre enn ni måneder etter første møte, forlovet de seg, og en kort stund etter var de gift. Al-Kasim måtte nemlig tilbake til Irak. Der ventet det en jobb i et oljeselskap. To måneder senere kunne kona komme. Fra 1957 og ti år fremover bodde de sammen i Irak.
– Jeg forlot Irak fordi jeg måtte redde min sønn. Jeg var villig til å jobbe med hva som helst til jeg kunne vende tilbake til Irak, sier han.
Suksess fra første dag
Han landet kl. 10:30 på Fornebu, tok drosje til Oslo sentralstasjon, fant ut at toget til Åndalsnes ikke skulle gå før om åtte timer, så han låste bagasjen sin inn i et leieskap. Siden fant han frem til en bokhandel. Målet var å lese om mulighetene for å drive petroleumsvirksomhet i Norge. Dette på et tidspunkt da Norge ennå ikke hadde gjort sitt første oljefunn.
Han dro så til Industridepartementet for å undersøke mulighetene for arbeid. To timer etter en samtale med en forvirret tjenestemann i regjeringskvartalet satt den 32 år gamle irakeren i jobbintervju og fikk anledning til å presentere CV-en sin.
– Som skjebnen ville ha det, fikk jeg et midlertidig oppdrag i Industridepartementet med å vurdere mulighetene for å finne olje og gass på norsk sokkel. Jeg skjønte raskt at Norge kunne vente en oljealder, og jeg ba om rask forberedelse for å styre utviklingen. Men jeg ble møtt med en avslappet holdning. “Vi forbereder oss når den tid kommer”, sa de til meg.
Til bladet Norsk Sokkel har Al-Kasim uttalt følgende:
– Min største frykt etter å ha opplevd relasjonene mellom stat og oljeselskap i Irak, var at Norge kunne miste styringen til en sterk og mektig oljeindustri. Jeg har ikke noe imot oljeselskapene, men nasjonen må ha styringen.
Tre måneder senere fikk han jobbtilbud som rådgiver i Industridepartementet. Siden gikk det bare oppover med karrieren.
Overvant kulturell barriere
Al-Kasim snakket engelsk på jobben i begynnelsen. Til å begynne med følte han seg utenfor på grunn av det kulturelle gapet.
– Det var lett å se gode forhold nordmenn imellom. Jeg følte meg utenfor fordi jeg ikke kunne språket. Så lenge jeg snakket engelsk, ble jeg sett på som utlending. Hvis jeg ikke ville være alene, måtte jeg lære norsk, og for å jobbe for staten måtte jeg føle meg norsk, forteller han.
Han tok enda en rask beslutning.
– Jeg sluttet å snakke arabisk. Det gikk på bekostning av at mine tre barn ikke snakker arabisk i dag. Jeg ville føle at jeg var i team med nordmenn, så hvorfor skulle jeg da snakke på et annet språk. Jeg lærte meg også å stå på ski og skøyter, spille fotball og bade om sommeren. Jeg merket veldig fort at jeg kunne komme i kontakt med nordmenn.
– Jeg tror ikke innvandrere har like lett for å forstå seg på den innsatsen som kreves for å bli integrert, sier han.
Synergi
Al-Kasim deler innvandrere i to grupper: De som er villig til å overta den norske måten å være på, og de som holder fast på alt ved kulturen fra hjemlandet. Den sistnevnte gruppen mener han har en negativ innstilling til å oppholde seg her i landet.
– De fleste som kommer til Norge, kommer for å oppsøke noe som kan forbedre deres livssituasjon. Norge hadde i utgangspunktet ikke behov for dem, men når innvandrerne først er, vil Norge og innvandrerne etter hvert bli gjensidig avhengig av hverandre.
Al-Kasim snakker om synergi mellom staten og borgerne. Filosofien hans er at man må gi det beste av seg selv for å lykkes. Han baserer holdningen sin på vinn-vinn-løsninger. Hvis alle gir det beste av seg selv, vinner alle. Og hvis alle vinner, øker størrelsen på kaka. Da kan alle få et større kakestykke.
– Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg trengte en jobb, og Norge trengte min kompetanse. Derfor mener jeg synergien var maksimal. Det ga meg også suksess, forteller Al-Kasim.
Studentholdning
– Innvandrere vil ha fordel ha av å tenke som en nybakt student. Når du oppsøker et universitet, må du akseptere universitetets regler, delta aktivt i debatter, og studere hardt for å lykkes. En slik holdning må man ha som innvandrer også, og den kommer i form av modenhet.
Betingelsene for å oppnå noe er til stede, man må bare gjøre seg kjent med metodene, sier Al-Kasim.
Og det er der 80-åringen mener utfordringen ligger. Mange innvandrere vet ikke hvor de skal innhente informasjon og kunnskap. Det som skjer, er at de som finner det vanskelig å tilpasse seg, oppsøker hverandre og dyrker en kultur som er forskjellig fra den norske. Det kan lett oppleves som fiendtlighet og som en trussel for storsamfunnet.
– Jeg tok til meg mye av det norske i begynnelsen. Har en innvandrer egentlig rett til å kreve at storsamfunnet tilpasser seg innvandrernes kultur? spør norsk-irakeren retorisk.
– Det er vi som har valgt å bo i Norge, derfor er det vi som må lære det norske systemet å kjenne.
Å integrere seg betyr ikke at man er illojal mot egen eller foreldrenes kultur, understreker Al-Kasim. Det betyr heller ikke at man skal overtale andre til å konvertere.
Det flerkulturelle samfunnet må være basert på gjensidig respekt, og på nysgjerrighet på den andres kulturarv, mener han.
Den teorien krevde flere års tenkning, forteller Al-Kasim, som av mange ses på som en av hovedarkitektene i det norske oljeeventyret.
Om Farouk Al-Kasim
– Født i Irak i 1934
– Studerte geologi ved Imperial College ved London University
– Traff kona, Solfrid, i London
– Jobbet i irakisk oljeindustri 1957-1968
– Jobbet som rådgiver for industridepartementet 1968-1972
– Direktør for ressursforvaltning i Oljedirektoratet i 18 år fra 1973
– Nøkkelspiller da den norske oljemodellen ble til
– Nå er han selvstendig konsulent i petroleumsbransjen
– Skrev i 2004 det første utkastet til ny oljelov i Irak etter USAs invasjon av landet
– Har blant annet fått Society of Petroleum Engineers’ (SPE) utmerkelse Oilman of the Year i 1992 og Offshore Northern Seas’ (ONS) Distinguished Award i 2006
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utrops utgave 21/2014
