Foto: Alejandro Decap
- Jul i Chile – tradisjoner og familiehygge - 26.12.2024
- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
- – Jeg tenker på hvordan vi tar imot «de nye» i Norge - 23.12.2024
Kadribegovic (33) minnes tiden som Tito-pionér og en bekymringsløs barndom i det tidligere Jugoslavia med glede.
– Vi hadde det veldig godt. Det var et velstående land, og rikdommen var rettferdig fordelt. Som delrepublikk i Jugoslavia var Bosnia-Hercegovina et lapeteppe av ulike kulturer, etnisiteter og religioner, men disse betydde ingenting. Folk giftet seg, var naboer og venner på tvers av etniske og religiøse skillelinjer.
33-åringen blir anspent i blikket når han snakker årene med flukt, krig og knuste drømmer om et inkluderende samfunn.
Vi ser et stort behov for en formidling av norsk historie på mest mulig inkluderende vis.
– Jeg var elleve da krigen brøt ut i Bosnia-Hercegovina. Venner sluttet på skolen, de militære omringet byen og hele samfunnet ble etter hvert segregert. Jeg husker at de voksne var redde, men folk trodde aldri krigen skulle komme, siden man hadde så stor tillit til staten og myndighetene. Resten av historien kjenner vel de fleste.
Fartet rundt
Sammen med moren ankom Kadribegovic Tanum mottak i 1993. Han visste ingen ting om Norge.
– Vi endte senere opp på Strømmen, i det gamle kvinnefengselet, så på Bjorli, og så til slutt på Åkershagan. Her bodde 1200 bosniske flyktninger sammen med blant annet utviklingshemmede. Ingen av oss fikk nevneverdig norskopplæring.
Så snudde lykken for Kadribegovic-familien. Mor fikk seg jobb som morsmålslærer på Elverum.
– Jeg husker Elverum som et litt øde sted. For oss som var vant til kaféliv og mye sosialt samvær fra den balkanske kulturen, var dette kanskje det største kultursjokket. Men ellers var det lett for oss å bli en del av lokalsamfunnet. Bosniere har generelt sett hatt en lettere omstillingsprosess til det nye livet i Norge enn mange andre, forteller han.
Forfatter ved hell
Mange år senere jobbet en Oslo-innflyttet Kadribegovic som vitenskapelig assistent på Universitetet i Oslo. Over en kaffe ble han kjent med en ansatt i Pax Forlag.
– Jeg ble spurt om min bakgrunn, som de etter hvert syntes var interessant. Kort tid etter fikk jeg forespørsel om å skrive boken Jeg var et barn, det var krig.
Kadribegovic skrev bokens tre første kapitler. Forlaget var fornøyd, men forfatterdebuten var ikke helt problemfri.
– For meg var det vanskelig å skrive boken. Jeg hadde mange fortrengte minner, og uvisshet om en brors og min fars skjebne i Bosnia, siden begge ble igjen. Samtidig var det å bli forfatter en form for terapi.
Minoritetene må med
I år fikk norsk-bosnieren jobb som kommunikasjons- og arrangementsarbeider for Eidsvoll 1814. Han ble ansatt i en 60 prosents prosjektstilling etter hvert som Eidsvoll 1814 i foreberedelsene til Grunnlovsjubiléet la planer- og innså behovet for kontakt med minoritetsbefolkningen. Det er en jobb han virkelig brenner for.
– Grunnlovsjubiléet er svært viktig for nordmenn, og dermed også for både majoritets- og minoritetsnordmenn.
Kadribegovic har blant annet laget et kommunikasjonsstrategi med sikte på å nå frem til disse gruppene.
– Norge, og særlig Oslo og Akerhus, har blitt mangfoldige. Vi ser et stort behov for en formidling av norsk historie på mest mulig inkluderende vis. Vi har som del av de 30 tiltakene vi har satt oss som mål å gjennomføre feiret den polske grunnloven, hatt demokratiforedrag, samt dialog med ulike innvadrerråd og minoritetsorganisasjoner.
17. mai-feiring
For Kadribegovic var kanskje det mest inspirerende øyeblikket da han tok turen til en skole på Oslos østkant med 90 prosent minoritetselever.
– Jeg fortalte om kampen som førte frem til Grunnloven og det nåværende folkestyret, og hvordan situasjonen i 1814 kan relateres til lignende demokratikamper verden over.
Leksjonen inspirert flere av elevene til å feire 17. mai for første gang.
– For mange føltes folkeopplæringen som viktig ettersom de selv ofte kan føle seg utenfor samfunnet, med lite kjennskap til norsk kultur og historie. Selv om de fleste innvandrere feirer 17. mai, er det fortsatt noen som tror det er en “kristen feiring”.
– Hvor viktig er jobben for deg personlig?
– Jeg tror det er viktig å sende ut et signal ved å ha en med flerkulturell bakgrunn i denne stillingen. Når folk med minoritetsbakgrunn ser meg i denne rollen, blir det lettere for dem å identifisere seg med jubileet. Idealene fra Eidsvoll pålegger oss alle et ansvar for å verne om og videreutvikle demokratiet.
Fotograf
Når Kadribegovic ikke jobber med Grunnlovsjubiléet eller forfatterskap, liker han å ta bilder. Såpass liker han denne hobbyen at han har gjort det til en jobb på si.
– Jeg fikk fotografiinteressen gjennom broren min. Han er proff og lærte meg noen grep her og der. For noen år tilbake valgte jeg å bli registrert som fotograf, og siden dengang har det kommet inn flere oppdrag.
For norsk-bosnieren er drømmen engang å kunne gi ut egen krimnovelle. Inntil videre holder han på med en sakprosa-bok nummer to som sannsynligvis blir ferdig rundt årsskiftet.
– Jeg vil egentlig ikke si hva den handler om i detaljer. Ikke før den en klar, sier Kadribegovic med et lurt smil.
Navn: Edin Kadribegovic
Alder: 33
Født i: Travnik, den gang i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina
Stilling: Kommunikasjons- og arrangementsarbeider for Eidsvoll 1814, forfatter, fotograf og tolk i bosnisk/serbisk/kroatisk
Positive sider: Har en positiv innstilling, kommer lett i kontakt med folk, har en kunsterisk sjel.
Negative sider: Kan ofte å ta på meg for mange oppgaver på én gang, lettpåvirkelig og kan være uforsiktig med pengebruk
Hvilke tre personer ville jeg invitert til middag? Forfatteren Haruki Murakami, Dalai Lama og professor Per Fugelli
FAKTA
Om borgerkrigene i det tidligere Jugoslavia
Borgerkrigene var en serie med voldelige konflikter i det tidligere Jugoslavia mellom 1991 og 2001. Krigene var preget av bitre etniske motsetninger mellom folkegruppene og hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner.
Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. Konfliktene var også de første siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget for krigsforbrytelser.
Sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og kommunismens fall i Øst-Europa påvirket også det sosialistiske og alliansefrie Jugoslavia. Oppstykkingen av landet, som startet med de mest velstående og vestlig rettede republikkene Kroatia og Slovenia, samt fremveksten av serbisk nasjonalisme, var også en viktig faktor.
Konflikten i Bosnia (1992-95) var den kanskje blodigste og mest kompliserte av krigene. En av årsakene til at krigen ble så kaotisk var at Bosnia-Hercegovina var den eneste jugoslaviske republikken hvor ingen etnisitet hadde en klar majoritet, og hvor hovedstaden Sarajevo også var blandet.
Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker har flyktet fra sine hjem som følge av krigen.
(kilder: BBC, un.org)
