Foto: Bengt Sigve Heggebø
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Iranskfødte Dorani er en av ni tegnere som fikk Stiftelsen Fritt Ords arbeidsstipend, som har som formål “å styrke satiretegningens stilling i Norge,”.
– Etter karikaturstrid og terrorangrepene på Charlie Hebdo er det mange som har fått øynene opp for satiretegningens betydning. Samtidig ser det ut til at den forsvinner fra redaksjonene, kanskje særlig av økonomiske grunner. De er fine å ha, men ikke tvingende nødvendige. Vi vil gjerne gi noen tegnere mulighet til å jobbe videre med denne sjangeren, selvsagt med sikte på at de skal publisere, sier prosjektleder i Fritt Ord Joakim M. Lie til frittord.no.
Videospill som inngangsport
Satiretegneren har siden 2017 vært bosatt i Stavanger, der han ankom gjennom ICORNs program for forfulgte kunstnere og forfattere.
Før dette oppholdt han seg i fem år i flyktningleir på øya Manus Island, ved Papua Ny-Guinea, og hans virke som satiretegner har handlet om å dokumentere og formidle leveforholdene i flyktningleirer basert på egne opplevelser.
– Jeg husker at jeg har tegnet siden jeg var guttunge, sier han til Utrop.
Som eldre fikk han og broren en Sega-konsoll i gave, og han begynte å kopiere spillfigurene.
– Etterhvert begynte jeg å løs på ander motiver, før skolearbeidet tok mer og mer over.
Endte opp i fengsel
Som 20-åring ville Ali ha mer frihet, og særlig frihet til å tegne, noe han innså han ikke ville få i Iran.
– Jeg ville til Vesten, og hørte det var frihet for tegnere i Australia. I stedet endte jeg opp i en fengsel i en øystat.
Han sikter til den australske regjeringens stramme asyl- og innvandringspolitikk, som innebar en avtale med Papua Ny-Guinea om australskdrevne flyktningleire.
– Leirene bar preg av å være mer som fengsler, og vi kunne knapt gå ut av leirområdet. Jeg bodde seks måneder etter ankomsten til Australia på en fiskerbåt fra Indonesia, og ble arrestert og satt i håndjern før jeg ble uttransportert til Papua Ny-Guinea.
Verdenskjent
Satiretegneren ble etterhvert kjent gjennom store deler av verden etterhvert som tegningene hans om leirlivet havnet i Washington Post og The Guardian, og BBC rapporterte om sultestreiken hans i 2014.
Situasjonen hans ble kjent for den norske avdelingen av ICORN, som gjennom fribyforfatterordningen søkte om humanitær opphold for Dorani.
– Jeg husker når jeg fikk brevet fra UDI om at jeg kunne regnes som lovlig borger i Norge, og bildene fra Stavanger jeg fikk vedlagt i e-posten fra ICORN. I desember 2017 ankom jeg Norge, men det var kaldt og mørkt, selv om jeg omsider følte meg trygg.
Et tøft kunstnerliv
Livet som fri kunstner har hatt konsekvenser for Dorani, konskevenser han mener følger ham også i Norge.
– Vi har ytringsfrihet her, men alt handler om kontekst. Alt er ikke like lett å karikere og harselere med. Spesielt sterkt politiserte temaer som etnisitet, kjønnsidentitet og religion er felt hvor man som tegner ofte velger å trå varsomt.
For en tid tilbake tegnet han blant annet satirisk om kjønnsidentitet, noe som førte til sterk kritikk.
– Kommentarene var preget av lite konstruktivitet og liten vilje til debatt. Jeg lærte at det å tegne enkelte grupper som har vært systematisk undertrykket er vanskeligere enn f. eks. kritisere vestlige lands asylpolitikk.
Vanskelig satire
– Er ytringsfriheten i Norge under press?
– En kan si at visse temaer er langt mer politisk brennbare. Spesielt gjelder dette å karikere visse minoritetsgrupper. For meg er dette en uheldig utvikling, spesielt siden jeg har sett hvordan et samfunn preges av virkelig mangel på ytringsfrihet. I frie land som Norge er sensuren mer passiv, gjerne i form av selvsensur. Jeg kjenner til mange tegnere som ikke helt tør å utfolde seg fritt, også i Norge, fordi man frykter å krenke enkelte, og fordi man ikke vil skape unødig konflikt.
Spesielt religion er et ikke-tema for mange, hevder fribyforfatteren.
– Karikaturer, spesielt om religion og politikk er komplekst. Ofte handler det om situasjonen, og forståelsen. For mange sterkt troende, enten de kristne, jøder eller muslimer, er det lite forståelse for satire og harselas, og vil se på en satiretegning av religiøse figurer som et angrep, som de må forsvare seg mot. Enkelte minoritetsreligiøse grupper kommer fra land og kulturer hvor sivile friheter, som ytringsfrihet, også er fraværende.
– Føler du deg trygg til å tegne religionskritisk eller harselere over enkeltgrupper?
– Ikke helt. Jeg føler ofte trangen til å utøve selvsensur, selv om jeg egentlig vil ytre meg helt fritt. Erfaringene fra mange andre tegnere tyder på det samme, at det finnes grenser for kontroversielle temaer, og hvilke retninger man “kan sparke” i satiren.
Humor som våpen
– Hvordan kan man som fri kunstner ta til motmæle mot denne utviklingen?
– Først og fremst kan man aldri utgjøre en forskjell alene for å endre situasjonen. Vi må stå sammen som frie kunstnere for den kunstneriske friheten, slik at det er lettere å stå opp imot knebling og selvpålagt sensur.
Her i Norge løser man det gjennom humor, noe Dorani ser som det lureste.
– Norske karikaturtegnere bruker humor, noe som avvæpner kneblingsforsøkene. Jeg ser det som viktig å føre denne kampen med kløkt og på en måte som skaper bevissthet. Av den grunn, og som del av mitt oppdrag som fribyforfatter er jeg på skoler, på arrangementer for å fortelle om mitt livshistorie og for å skape bevissthet om kampen for frie ytringer.
