Foto: Grim Fimland Moberg
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Kinunda har fremmet innvandrerkvinneforbilder, vært aktiv lokalt på kulturfronten i Bergen og fått folk til å stemme til årets Stortingsvalg.
– Selv vil jeg kalle meg for mor og engasjert samfunnsborger, sier hun til Utrop.
Kinunda ble født i Øst-Kongo, og var 16 år gammel da hun måtte flykte til Norge. Hun husker sin egen barndom som fredelig.
– Foreldrene mine og besteforeldrene bodde i en liten landsby. Jeg husker mye lek og fruktspising fra den tiden. Så jeg var seks år gammel når krigen kom til landsbyen, og vi gikk bokstavelig talt fra å ha alt til å ha ingenting. Vi måtte flykte fra alt, og barndoms- og ungdomstiden ble naturlig nok preget av flukt.
Fra leir til Norge
Irene klarte å komme seg med andre slektninger til en leir i Malawi, etter å ha mistet foreldrene under krigshandlingene.
Sammen med en onkel og en tante, som tok seg av henne og de andre søsknene, fikk de opphold i Norge som krigsflyktninger. Heten i Malawi ble byttet ut med høstkulden på Aurskog.
– For meg var det skummelt å komme til et land som jeg ikke hadde hørt om før, og hvor alt etterhvert viste seg å være helt annerledes.
Stillheten i det offentlige rom var det første som forundret Irene.
– For en som er vant til yrende folkeliv var det uvant å komme til Norge. Å oppleve at ingen snakket på bussen eller i gaten.
Utenomvei til innenforskapet
Irene hevder hun fant seg til rette i det norske samfunnet gjennom det hun kaller en “utenomvei”.
– Jeg opplever at krav om integrering handler om at man skal bli så norsk som mulig. Vi glemmer mennesket og å kunne sette spørsmålstegn om hva det innebærer å være integrert.
For Irene er dette noe hun ser som viktig.
– Er jeg integrert hvis jeg har jobb? Må jeg gå med i fjellet, gå med flagg eller ha taco på fredag?
– Hva betyr å være norsk for deg?
– Jeg husker Gro Harlem Brundtlands utsagn om at “å være god er typisk norsk”, og at det ofte gjentas. For meg handler det ofte om evnen til å klare seg selv. Her i Norge er det nesten fy-fy å være over 18 og ikke ha flyttet hjemmefra. Jeg ser det som litt rart at dette ofte fremheves som “typisk norsk”, spesielt ettersom dette er et egenskap som også verdsettes sterkt i andre kulturer.
Kvinneforkjemper
For Irene har det vært en slags selvfølge å kjempe for kvinners rettigheter. Samtidig savnet hun som ung kvinne i Norge forbilder som så ut som henne.
Våren 2018 leverte hun inn en masteroppgave i interkulturelle studier ved NLA Høgskolen i Bergen. Hun brukte masteroppgaven til å lete etter kvinnelige forbilder, og finne ut hvilke suksessfaktorer som gjelder for flerkulturelle kvinner i det norske arbeidsmarkedet.
– Jeg var sterkt inspirert av oppveksten min, siden jeg i Kongo husket mange sterke kvinner, og jeg så jo mange sterke flerkulturelle kvinner her i Norge, som ikke fikk den oppmerksomheten de skulle hatt.
– Hvorfor kommer ikke disse historiene frem?
– I Norge er vi opptatt av å snakke om innvandrerkvinners utfordringer, og det er jo selvfølgelig viktig. Samtidig glemmer vi på veien de som har lyktes.
Var sofavelger
Irenes vei inn det norske samfunnet handler også om deltakelse i det politiske systemet. Hun innrømmer at hun i mange år var “sofavelger” og upolitisk.
– Etterhvert skjønte jeg at det handlet ikke om at jeg “ikke giddet”, men at det er vanskelig for mange å sette seg inn i politikken, og velge vekk sofaen. Å bli norsk statsborger er ikke automatisk med å bli stemmegiver.
I høst, i forbindelse med valget, frontet hun en kampanje for større valgdeltakelse.
– Istedenfor å gjøre folk skamfulle for at de ikke gjør det mange ser som en borgerplikt, tenkte jeg at man heller kunne ta med en venn til valglokalet. Et viktig poeng med kampanjen er bevisstgjøring om at politikk handler faktisk om at du velger folk som skal bestemme hvordan livet ditt skal bli de neste fire årene eller mer. Hvis du ikke stemmer, så kommer ikke politikerne som du mener vil representere dine interesser til å bli valgt.
– Når det gjelder innvandrere, handler det ofte om mistillit?
– Som krigsflyktning kjenner jeg spesielt til problemet, at mange ikke tør eller stoler på politikere, og at man sliter med traumer knyttet til politikk fra opprinnelseslandet. Folk trenger tid for å se at det finnes et fungerende demokrati i Norge.
Forsonerfokus
Kinunda har også vært tilknyttet kultur-Bergen gjennom Fargespill. I 2018 opptrådte hun for den kongolesiske fredsprisvinneren Denis Mukwege under Nobelfesten, med sangen «Benina Mahoro», en sang som har blandede følelser for henne.
– Sangen er på språket til folket som tok livet av mine nærmeste. For meg var dette vanskelig, men det handlet også å kunne ta et oppgjør med fortiden. Da jeg begynte i Fargespill, møtte jeg etterhvert mennesker som snakket samme språk som jeg hadde kategorisert som “fiendens språk”. Også de har måttet flykte, og gjennomgått nesten det samme som meg. En viktig del av forsoningstanken er å kunne distansere gjerningsmenn og krigsforbrytere med uskyldige folk som kommer fra det samme landet.
– Er dine egne erfaringer fra krig noe som gjør deg ekstra bevisst på forsoning?
– Jeg tenker på mine og andres. Å ta oppgjør med sin fortid og forsoning gjelder ikke bare oss som har opplevd krig. Det er for alle som har opplevd urett. Det kan være en nabo, familiemedlem eller venn som har virkelig såret. En fellesnevner med å overleve konflikter er at man etter lang tid innser at ingen vinner på å arve og videreføre krig og konflikt. Uten forsoning etter et oppgjør kommer man ikke videre, og da vil man aldri bli ferdig med konflikt, med sinne og følelsen av rettferdighetsmangel. Som mennesker kan man ikke hate hverandre for bestandig.
Navn: Irene Kinunda Afriyie.
Alder: 35.
Opprinnelse: Kongo.
Kjent som: Skribent, kulturarbeider og kvinneforkjemper.
Kan du nevne tre positive sider ved deg selv? Nysgjerrig, tilgivende og positiv.
Kan du nevne tre negative sider ved deg selv? Utålmodig, sensitiv og har tendens til å overtenke.
Hvilken bok hadde du tatt med til en øde øy? Listen er lang, men ville tatt Fatou Diome “Marianne porte painte”.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Chimamanda Ngozi Adichie (nigeriansk forfatter), Gro Harlem Brundtland og Kong Harald, som for noen år siden holdt en så flott 17. mai-tale som gjorde at jeg følte meg inkludert.
