Foto: Hilde Honerud
- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
– Vi skal ha et godt møte og treffe hverandre i øyehøyde, forklarer hun.
Fortroligheten og tilliten som bygges opp over tid, gjenspeiles i motivene. Resultatene ligner lite på bildene publikum er vant til å se i pressen og på sosiale medier.
– Alle har i dag et fotoapparat tilgjengelig på smarttelefonen og vi lever i en visuell verden. De fleste av oss har i dag et veldig bevisst forhold til estetikk, og har klare formeninger om hvordan vi vil fremstå.
Gym
Hilde Honerud er utdannet fotograf ved Napier University i Edinburgh og Kunsthøyskolen i Oslo, avdeling Kunstakademiet. I dag er hun førsteamanuensis i fotografi ved Universitetet i Sør-Øst Norge (USN). Sammen med ektemannen som er sosiolog har hun brukt mye av sin kunstneriske karriere på å utforske deler av samfunnets komplekse utfordringer. Det har gitt møter med marginaliserte grupper og innblikk i hverdager de fleste aner lite om.
Kunstneren kan skilte med en lang rekke utstillinger og den siste, Gym, på MELK i Oslo har også endt opp mellom to permer. Boka, som bærer samme tittel, viser en annen hverdag for flyktningene som er fanget i Moria-leiren. Boka er også tilgjengelig i en mer eksklusiv spesialutgave med ilagt signert print, der salgsinntektene fra boksalget går til Yoga And Sport With Refugees.
Yoga and Sport With Refugees
Da Hilde Honerud gjorde opptak til et prosjekt om flyktningers visuelle og arkitekturmessige omgivelser på den greske øya Lesvos, la hun merke til at flere av flyktningene drev med idrett. Imponert og nysgjerrig nærmet hun seg idrettsutøverne med sin kjente metode. Hun observerte, stilte spørsmål og viste engasjement.
Yoga and Sport With Refugees er en organisasjon som jobber med trening og idrett for flyktninger i Moria-leiren og andre steder. Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening og den mentale og fysiske styrken som kreves for å gjennomgå monotonien, frustrasjonen og stagnasjonen i deres nåværende situasjon. Moria-leiren er dimensjonert for å huse 2.800 mennesker, men det reelle antallet varierer etter flyktningstrømmen og har i perioder vært opp mot 22 000.
– Hverdagen er hard, det er lite og dårlig mat, daglige gjøremål, slik som å skaffe seg mat, vann, og å gå på do er lagt opp til at en må stå mange av dagens timer i kø. Jeg var nede hos YSF nå i oktober, og da forteller de som bor i den nye leiren at det mer kontroll og mindre slåsskamper enn tidligere, men leiren fungerer som en interneringsleirer, der de har tatt fullstendig kontroll over menneskene som bor der. På hverdager slipper noen ut av leiren, men bare noen få timer, på søndager er leiren stengt. Det er høye gjerder, og bevæpnet politi kontrollerer utgangen. For meg virker det som en skremmeleir, det virker som de ikke ønsker å få det til å fungere, og at flyktningene i mye større grad blir kontrollert, ikke bare i Moria, men en kan lese om det samme fra mange leirer i Hellas.
Hard hverdag
Etter brannen høsten 2020 ble forholdene forverret. Den nye leiren ligger tett på havet og det er umulig å holde teltene tørre og varme. Vinteren blir hard.
Men det var ikke denne siden ved Moria-leiren fotografen ville fange med linsen. Den er allerede godt dokumentert. Hilde Honeruds prosjekt var å minske distansen mellom menneskene i motivene og betrakteren.
– Jeg er opptatt av hva den ensidige strømmen av bilder gjør med oss som ser dem, for igjennom mediene ser vi mange bilder av det samme. Jeg ønsker å vise det som ofte ikke har like stor nyhetsverdi, det hverdagslige.
Fotografen frykter “billedtretthet” når vi blir bombardert med visuelle uttrykk av tragedier.
– Hva skjer med vår evne til å reagere, når menneskelig lidelse blir alminneliggjort? Dette er ikke noe nytt, men tidligere hadde vi kanskje noe mer tid på hvert bilde, en avis som lå på bordet, kanskje gikk vi tilbake til bildet, så det på nytt, det skjer ikke like ofte i dag, der vi stort sett leser nyheter på skjerm.
Picasso og manipulasjon
Ved å forevige flyktningene i situasjoner publikum kjenner igjen fra sin egen hverdag, håper kunstneren at hun har klart å vekke undring og nysgjerrighet hos seerne. Bildene har et sterkt lys og det er ikke alltid like åpenbart hva vi ser, og flere av bildene er sterkt manipulert.
Når hun blir konfrontert med påstanden om at mange av de avbildete minner om kubistiske malerier av Picasso, begynner hun å le.
– Fotografiet befridde i sin tid maleriet, fram til oppfinnelsen av fotoapparatet i 1826 var ofte malerens jobb å dokumentere, men fotografiet tok over mye av denne jobben, og slik kunne maleren etterhvert male mer en opplevd virkelighet. Så det er ingen dum sammenligning, betrygger hun Utrops utsendte.
Men kunstneren er ikke bare inspirert av kunsthistorien. Ved første øyekast ser mange av fotografiene ut som ren reklame også.
– Referansen til de store kommersielle aktørene er der. Flere av atletene kom med forslag og var delaktige i resultatene. I motsetning til reklamebildene er det ingen gjenkjennbare ansikter.
Det er ikke tilfeldig.
– Av hensyn til deltakerne var jeg bevisst på at ansiktet ikke skulle vises. Dette er mennesker i en sårbar situasjon. Men jeg ville også at betrakteren skulle tvile på sitt eget blikk. Da må man ta ansvar for det man ser.
Gjenstander
En del av bildene er også uten individer, men av gjenstander. I Honeruds første soloutstilling i 2009 var det dødsbo som sto i fokus. Da var det affeksjonsverdien til objekter mange forbinder med besteforeldrenes generasjon som ble satt under lupen. I Gym er det også objekter, men de gir ingen umiddelbar følelse av fordums tid. I et fotografi er det en for eksempel en kaktus og en skakk sykkel som utgjør motivet.
Kunstneren forteller også om “kirkegården” av flytevester i dårlig kvalitet og hvordan de blir gjenbrukt av flyktningene til å lage diverse gjenstander.
– I Moria-leiren har hjelpeorganisasjonen One Happy Family satt opp forskjellige verksteder. Med hjelp av varmepistol kan innsiden av flytevestene settes sammen brukes til å lage isolasjon.
Det trengs i det harde vinterklimaet på øya. I dag sitter Hilde Honerud i styret i organisasjonen Yoga And Sport With Refugees, og får oppdateringer om flyktningleiren via vervet sitt.
Hva vil du bli når du blir stor?
Det kunstneriske arbeidet med å utforske humane kriser var noe fotografen begynte med i Ramallah i 2008. Et samarbeid med Goethe-instituttet førte til en portrettserie med glade barn i grønne omgivelser som senere ble kjøpt av KORO som utsmykning av den norske representasjonskontoret i Jerusalem.
– Det er et vanlig spørsmålene barn over hele verden får, Jan Egeland sa en gang at om barn ikke har noe svar er det fare på ferde, når barna mister håpet.
De harmoniske ansiktene, lekne kroppene, store smil i runde barnefjes omgitt av natur, har et hint av bedrag i seg uten å være manipulerte.
– Bildene er tatt på omtrent det eneste stedet det finnes noe som kan minne om natur og en park. Jeg funderte på hvordan barn kan opprettholde å være barn når man lever så tett i en langvarig konflikt.
Foruten fotografier gjorde kunstneren filmopptak. Der forteller barn selvlagde eventyr og det er tydelig hvordan konflikten de ser og hører hver dag, preger fortellingene deres.
Migrantkrisen 2015
Da flere flyktninger ankom Norge i 2015, førte det til et nyopprettet transittmottak i nærheten av kunstnerens bosted. Hilde Honerud fikk gjort avtaler med ledelsen om å tilbringe tid på mottaket. I dette prosjektet endte hun opp med å arbeide med portretter. Samtlige er i svart/hvitt og kan minne om bilder vi ser når ansatte presenteres på firmaers nettsider. Men så er det noe som skurrer.
– Ja, disse bildene er manipulert ved at jeg bruker en blanding av blits og dagslys, slik at de får det litt uskarpe området rundt øynene.
I dag er transittmottaket nedlagt og Norge står i en global pandemi. Den eventyrlystne kunstneren har hatt hjemmekontor som store deler av befolkningen og undervist studenter på Zoom.
