Chutzpah-mannen

– Jeg var nok en røver som barn, sier Ervin Kohn og smiler litt.

Vi befinner oss på Politiker'n på Youngstorget, og Kohn blir entusiastisk når burgeren han har bestilt viser seg å være nøyaktig så omfangsrik og saftig som han har forespeilet journalisten.

– Dette ser bra ut, ikke sant? Ekte brød, ikke sånn kjedelig hamburgerbrød!

Kohn ser tilfreds ut.

– En røver, hvordan det?

– Jeg ble kastet ut av barnehagen på St. Hanshaugen og måtte overføres til parken lenger nede i gaten. Men der ble jeg også kastet ut og flyttet til en annen park. Og så tok det faktisk ikke lang tid før de hadde fått nok der også, og dermed måtte jeg tilbake til den første barnehagen på St. Hanshaugen. Jeg har tenkt på det i ettertid: Hva skal egentlig til for å bli kastet ut av en barnehage? ler han.

Leder med empati

Familien Kohn utvandret da lille Ervin var fem år gammel, og kort tid etter hadde han altså lagt seg ut med store deler av det lokale barnehagepersonellet.

En slags frekkhet blandet med mot. Slik har Kohn selv forsøkt å forklare konseptet chutzpah for et norsk publikum (se faktaboks nederst i saken). Kanskje hadde han det allerede som femåring? På den annen side: Som voksen er Kohn ikke akkurat kjent som noen ramp. Han har vært næringslivsleder i en mannsalder. I en artikkel på  nettstedet ledernett.no fra 2002 omtales han i meget positive ordelag som en sjef som følger prinisippet om «empatimakt», et begrep han fant opp etter å ha spurt sine medarbeidere hva de la i ordet makt og bare fått negative assosiasjoner til svar. I dag vier han seg stort sett til religiøse og politiske aktiviteter. Kohn er forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og dessuten nestleder i Antirasistisk senter (ARS).

Potetkøer
Identiteten som jøde og innvandrer er noe som sitter dypt, forteller han.   

– Pappa nølte litt for lenge med å forlate Ungarn, og etter oppstanden i 1956 måtte man ha utreisetillatelse. Vi forsøkte å komme oss ut samme år, men ble stoppet ved grensen. Dermed måtte vi vente helt til 1960 før pappa ble tilbudt en jobb som kantor i synagogen i Oslo. – Kantor er den som leder bønnen, legger Kohn hjelpsomt til.  

Kohn minnes at han måtte forlate lekene sine da de reiste til Norge. Det var forbudt å føre personlige eiendeler ut av det kommunistiske landet.

– Har opplevelsene med regimet preget deg politisk senere i livet?

– Ja, og det gjelder nok mange som vokste opp i Øst-Europa etter krigen. Jeg husker potetkøer. Det er ikke uten grunn at jeg er høyremann.

Jiddisch og golf
Men Kohn er ikke den som skremmes av å ha kontakter på tvers av politisk og religiøs bakgrunn. Allerede da han kom til Norge var han tospråklig og vant til å forholde seg til to virkeligheter. Hjemme, i menigheten og blant jødiske venner og familie gikk det i jiddisch, ellers i ungarsk.

– Jeg og min fetter er antakelig to av de ytterst få som er igjen som snakker jiddisch i Norge. Det er et språk vi har et sterkt emosjonelt forhold til.

Kohn er en mann fylt til randen med historier. Han forteller om en familie preget av samhold, om barnas utdanning og familie, om hvor bra golf er for helsa og familielivet («man går sammen i flere timer, og da får man god tid til å støtte hverandre») osv. Vel tilbake på kontoret innser Utrops utskremte at vi har snakket dobbelt så lenge som planlagt, og at det er nok materiale på intervjublokka til minst tre artikler. Vi velger å konsentrere oss om det religiøse og politiske.

Samhold i menigheten
Menighetsarbeidet betyr mye for ham.

– Arbeidet i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) er bygget på frivillighet og dugnad, og det er mange som bidrar. Det å drive en demokratisk jødisk menighet er noe av det morsomste og vanskeligste man kan gjøre.

DMT legger mye arbeid og stolthet i å ha én felles menighet i Oslo, kan Kohn fortelle.

– Jeg pleier å si at vi har en ortodoks menighet med ikke-ortodokse medlemmer. I land der det bor flere jøder, er man gjerne delt inn i liberale og ortodokse, og man omgås lite på tvers. Hos oss er derimot samhold og felles identitet veldig viktig. Her finnes ortodokse, liberale, agnostikere og ateister, og det er plass til alle.

Kunnskap om religion
– Du har tatt til orde for mer kunnskap om religion også blant folk flest. Hvorfor er det viktig i vår tid?

– Vi har blitt så sekulære i Norge at det er blitt vanskelig for oss å forstå folk som ikke er dønn like oss selv. Heldigvis satt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i salen under Krenk 2015, et humorshow som skulle harselere med religion som et svar på terroren mot Charlie Hebdo. Jeg er ganske sikker på at statsråd Isaksen innså alvoret i situasjonen da han hørte nivået på vitsene.

Kohn smiler, men alvoret er raskt tilbake i forstanderens stemme.

– Religion har nå blitt valgfritt på lærerskolen. Det betyr at vi utdanner en generasjon lærere der mange mangler grunnleggende kunnskaper. Vi vil ikke lykkes med å bygge et pluralistisk samfunn når majoriteten ikke gis et grunnlag for å forstå minoritetene.

Norsk rasisme
Engasjementet for forståelse på tvers av grupper har ført ham inn i organisasjonsarbeidet. I 2013 gikk Kohn til Antirasistisk Senter.

– Er det ikke en fare for en som jobber som profesjonell antirasist at man etter hvert ser rasisme bak enhver busk?

– Jo, faren du snakker om, er reell. Men jeg synes vi styrer godt unna dette i ARS.

– Likevel beskyldes dere av og til for å ta hardt i i enkeltsaker?

– Når man behandler et tema som rasisme, må man være nøye med å ta ballen og ikke mannen. Jeg pleier å si det slik: I Norge har vi ganske mye rasisme, men svært få rasister. På samme måte har vi ganske mye antisemittisme, men få antisemitter. Forklaringen er at det ofte handler om enkeltforestillinger som er rasistiske eller antisemittiske, og ikke at folk har et sammenhengende rasistisk verdensbilde. F eks kan ganske mange finne på å nikke til påstander av typen «jøder har for mye makt», «jøder kontrollerer bankene», eller lignende.

– Må snakke presist
Norge er fremdeles et land som er nokså kulturelt homogent og etnosentrisk og preget av en Tante Sofie-holdning, mener Kohn.

– Blir man ikke lett oppfattet som grinebiter og alarmist når man har som oppgave å påpeke problematiske holdninger hos folk?

– Jeg tror at de som kjenner oss i ARS, ikke oppfatter oss slik. Men det er nok sant at vi kan bli enda flinkere til å forklare og begrunne. Folk gjenkjenner av og til ikke rasisme der den forekommer. Man tenker kanskje at den eneste «virkelige» rasismen er den biologiske raselæren til nynazister og andre høyreekstremister. Det er ikke presist. Rasisme omfatter etnisitet, religion, nasjonalitet og hudfarge. Det er en misforståelse at muslimhat ikke kan være en form for rasisme. Bare tenk på hvordan de fleste av oss kategoriserer jødehat.  

Ytringsfrihetsteoretikerne
– Men er det ikke lett å gå i en felle der man blir et slags meningspoliti?

– Vel, ARS har deltatt mye i ytringsfrihetsdebatten, også etter angrepene i Paris og København. Vi har en klar holdning i slike spørsmål. Ytringsfriheten er det grunnleggende. Våre motstandere i debatten om rasisme og ytringsfrihet er særlig de jeg kaller «ytringsfrihetsteoretikerne». De forsvarer folks rett til å lese hatefulle ytringer med den begrunnelse at slik kan man ta til motmæle mot hatet. Å ta til motmæle er selvsagt en god ting, men så vidt jeg kan se, benytter ytringsfrihetsteoretikerne svært sjelden av denne retten, som de sier de setter så høyt.

Uenig med Solberg
Han legger ikke skjul på at han er uenig med sin egen partileder, Erna Solberg, som mener hatefulle ytringer ikke bør straffes.

– Statsministeren ser bort fra at hatefull tale er kriminelt i Norge i dag, det har jeg skrevet kronikk om. Straffelovens §135a sikrer grupper mot hatefull tale. Vi er forpliktet av FNs Rasediskrimineringskonvensjon til å gi et slikt vern.

I kronikken Kohn henviser til, nevner han konkrete nettsider som benekter Holocaust og fremmer konspirasjonsteorier om jøder. Han mener dette er eksempler på sider som bør kunne forbys og hvis bakmenn bør straffeforfølges.

– Husk at Norge i 2002 fulgte FNs oppfordring om å styrke beskyttelsen mot rasistiske uttalelser. Det skjedde etter at FN reagerte på at nynazisten Terje Sjølie ble frikjent i norsk rett for sine hatefulle, antisemittiske uttalelser.

– Det å fjerne paragraf 135 a nå vil være helt feil vei å gå, sier Kohn.

Fakta:

Navn: Ervin Kohn (60)
Stilling: Nestleder i Antirasistisk Senter og Forstander i Det Mosaiske Trossamfund
Bakgrunn:

• Innvandret fra Ungarn som femåring i 1960.
• Oppvokst på Grorud i Oslo.
• Bodde i Israel deler av barndommen.
• Utdannet siviløkonom fra Lunds Universitet.
• Leder for bedriften Savo 1990-2008

Chutzpah

Chutzpah beskrives i engelsk Wikipedia som «dristighet, på godt og vondt». Ordet er avledet av det hebraiske ḥutspâ som betyr frekkhet eller nettopp dristighet. Ordet har gått inn i moderne engelsk, særlig i USA, og har fått en utvidet betydning gjennom bruk i film, litteratur og tv-programmer. Ordet utlegges av og til – særlig i forretningskretser i USA – som pågangsmot, entusiasme og iver hos et individ.

Ervin Kohn forklarer selv chutzpah slik i en artikkel tidsskriftet Minerva fra 2012:
«Det er umulig å oversette og vanskelig å forklare. Chutzpa er en slags frekkhet blandet med mot. Om noe er et felles karaktertrekk hos de innfødte israelerne, sabraene, så må det være chutzpah og en total mangel på ydmykhet og servilitet. Tilreisende besøkende kan oppleve dette som overlegenhet og manglende serviceinnstilling. Men denne egenskapen er også uttrykk for en innstilling som har sørget for styrke og pågangsmot i en befolkning som trenger begge i stort monn.»