Foto: Kari Bye
– Jeg har sett mye lidelse. Særlig blant kvinner. Kvinner som har mistet sine barn. Kvinner som blir slått. Men lidelsen jeg har sett, har jeg alltid observert utenfra. Jeg hadde en god oppvekst under trygge forhold. Og som voksen har det bare blitt bedre.
Filmskaper Nefise Özkal Lorentzen er barn av to leger. Moren er barnelege, og i løpet av oppveksten bodde de noen år i den østlige delen av Tyrkia, på landsbygda.
– Moren min gikk 100 prosent opp i oppgaven med å hjelpe kvinner, særlig de fattige, som det var mange av på landet. Du kan si at foreldrene mine var «praktiserende sosialister». Ikke det at vi stadig snakket om politikk rundt middagsbordet, men det var alltid tydelig for meg at det å hjelpe andre var det som drev moren min.
Ofte er menn innerst inne klar over smerten og lidelsen som følger med kvinneundertrykking i religionens og tradisjonens navn.
Knuste glass
I filmen En ballong til Allah (2011) intervjuer Lorentzen den kjente egyptiske feministen, psykiateren og aktivisten Nawal El Saadawi (84). Sittende ved kjøkkenbordet hjemme hos El Saadawi utveksler de to synspunkter på livet og urettferdigheten som rammer kvinner. Tårene strømmer når Lorentzen forteller om kvinner hun kjenner godt, sterke kvinner, som holder ut med voldelige ektemenn år etter år.
– De ønsker ikke å være det knuste glasset. Derfor holder de på sin hemmelighet og lider i stillhet, sier hun i filmen.
Men Lorentzen ønsker ikke stillhet. Hun ønsker å tale patriarkatet midt imot. Religiøse dogmer og mannssjåvinisme er det som holder kvinnene nede. De bør ikke tie om urettferdigheten.
Ved kjøkkenbordet svarer El Saadawi med å dele en historie fra sin egen barndom.
– Din ballong til Allah inneholder mye av det samme som brevet jeg skrev til Allah da jeg var ung: «Jeg har lært at du elsker rettferdighet. Men nå ser jeg urett begått i mitt eget hjem – i ditt navn. Da vet jeg ikke om jeg ønsker å tro på deg mer», skrev jeg. Foreldrene mine hadde bestemt seg for å sende broren min til universitetet istedenfor meg, selv om jeg var mye flinkere enn ham på skolen. Han ble foretrukket bare fordi han var gutt. Et klarere eksempel på urettferdighet er vanskelig å finne.
Anerkjennelse
Budskapet i filmen «En ballong til Allah» er lett å få øye på: Kvinner har blitt holdt utenfor i generasjoner.
– Jeg ser ikke på meg selv bare som kvinneaktivist. Den røde tråden som går gjennom alle mine filmer, er at de handler om grupper som ikke får anerkjennelse av samfunnet. Som blir undertrykt ganske enkelt på grunn av hvem de er. Kvinner er ett åpenbart eksempel på dette.
Før Lorentzen startet på sin trilogi om islam, som består av filmene Gender Me (2008), En ballong til Allah (2011) og Manislam (2014), laget hun blant annet filmen Det hendte i går, det hender i dag, der hun viser paralleller mellom norske krigsveteraners historie og historiene til folk som har kommet til Norge som politiske flyktninger.
Teater hele livet
– Hvordan har det seg at du endte opp i Norge?
– Det er en lang historie. Etter videregående, som jeg tilbrakte på Robert College, som er en amerikansk kostskole i Istanbul, dro jeg et år på high school i USA gjennom AFS. Så reiste jeg tilbake til Tyrkia. Da jeg var ferdig med bachelorgraden, bestemte jeg meg for å studere i Norge. Foreldrene mine hadde allerede vært i Bergen på forskningsopphold, så Norge var et naturlig valg. I Oslo studerte jeg medier og kommunikasjon.
Hun har drevet med teater siden hun var liten og satte opp sitt første stykke allerede mens hun var utvekslingsstudent i USA.
– Jeg måtte gjøre noe for å ta knekken på kjedsomheten. Familien min bodde langt ute på landet, og jeg hadde ikke bil, så da grunnla jeg en teatergruppe. Det ble min unnskyldning for å komme meg ut på kveldene. For all del: jeg hadde en flott vertsfamilie, men jeg trengte noe mer å henge fingrene i.
Inspirert av lærere
Det var først på medievitenskap i Oslo hun for alvor innså at det var film hun ville vie livet sitt til.
– Jeg hadde tenkt på det lenge, men jeg følte meg ikke modig nok til å satse på en kunstnerkarriere. Det var to lærere som påvirket meg sterkt, Bob Foss og Peter Watkins. Sistnevnte er en ganske kontroversiell britisk filmskaper som har laget film om Edvard Munch og vant Oscar for “The War Game” fra 1965, en film som handler om hvordan verden ville sett ut etter en atomkrig. Med lærere som dette var jeg solgt. Jeg ville bli filmskaper, ikke akademiker.
Etter mye om og men fikk hun overbevist instituttet om at hun skulle få lov til å levere hovedoppgaven sin i form av en dokumentarfilm.
– På eksamen fikk jeg bekreftet det jeg lenge hadde mistenkt: Jeg var en god filmskaper, men en dårlig akademiker, ler hun. – Sensor sa det faktisk det rett til meg med akkurat de ordene. Uansett var det herlig å gjennomføre hovedfag, selv om det ble en middelmådig karakter!
Storbyjente ved fjorden
Etter studiene tok Lorentzen endelig mot til seg. Hun bestemte seg for å bli kunstner på heltid. Men planen var ikke å bli i Norge.
– Jeg ville til New York. Det å ha vokst opp i storbyene Izmir og Istanbul har gjort meg til en skikkelig storbyjente.
– Hva gjorde at du ble i Norge?
– Kjærligheten. Jeg ble forelsket i min kjære Jørgen. I dag er vi gift og bor på Nesodden, så jeg endte opp et ganske annet sted enn Manhattan, ler hun.
Jørgen Lorentzen har vært kjønnsforsker i en årrekke og er produsent på flere av filmene til kona. Sammen med ham driver hun filmselskapet Integral Film.
– Det å leve utelukkende av å produsere film er utrolig krevende. Det forutsetter mye struktur og stor selvdisiplin, noe jeg har måttet øve meg på underveis. Fordelen min har vært at jeg er lidenskapelig opptatt av filmene mine. Fram til nå har jeg faktisk ikke drevet med noe annet enn mine egne filmer.
Skape endring
Det er en sannhet med noen få modifikasjoner, innrømmer hun. For tiden jobber hun 50 prosent som foreleser på Nordland Film- og Kunstskole i Lofoten.
– Det er en fantastisk givende jobb. Undervisning handler for meg om mye av det samme som arbeidet som filmskaper, nemlig å bidra til endring.
Hun har andre jern i ilden også. De siste årene har holdt workshops om islam og identitet for elever og lærere.
– Trilogien min om islam handler om hvordan henholdsvis homofile, kvinner og menn forholder seg til min barndoms religion i ulike land og i ulike sosiale og kulturelle settinger. Mine workshops går ut på å bruke innsikter og scener fra filmene for å skape ny bevissthet blant unge. Vi har rollespill der vi spiller scener fra filmene og tolker dem i fellesskap. Resultatet er refleksjoner og ny bevissthet om at islam kan være så mye mer enn de konservative tolkningene som folk ofte møter – både i media og i en del moskeer.
Lorentzen kaller det genderaktivisme. Fastlåste tankemønstre om kjønn, kjønnsroller og religion er noe som kan og bør utfordres. Og det er ikke så vanskelig som det høres ut, insisterer hun.
– I Manislam viser jeg mannlige aktivister i Indonesia som kommer på forsiden av de landsdekkende avisene etter at fem av dem holder en demonstrasjon mot voldtekt – iført miniskjørt!
– Hvorfor miniskjørt?
– Det er en kommentar til konservative lærde i landet som hevder at måten kvinner kler seg på, kan avgjøre om de blir voldtatt eller ikke.
Ikke-dogmatisk islam
Mennene i miniskjørt er ikke det eneste eksempelet hun har funnet på at tradisjoner utfordres i den muslimske verden. Imitiaz Pavel i Bangladesh, som også er med i filmen Manislam, har utviklet innovative metoder for å utfordre gamle tankemønstre om kjønn.
– Han spiller et spesielt brettspill med de unge i landsbyene. Kan du forklare hvordan det fungerer?
– Spillet er lagt opp på en genial måte. Hensikten er at særlig unge menn skal gå inn i en prosess med selvrefleksjon. Hva tenker du om jenter og kvinner? Hvordan oppfører du deg overfor dem? Hvilke muligheter har gutter og hvilke har jenter? Helt grunnleggende, men samtidig konkrete, spørsmål med eksempler og situasjoner som får guttene til å se verden fra jentenes ståsted. I denne landsbyen ble jeg vitne til unge jenter som spiller fotball, mens guttene sto og heiet. Hvis ikke det er et gjennombrudd, vet jeg ikke hva som er det. Det er slike mennesker og slike opplevelser som gir meg håp, på vegne av menneskene, men også på vegne av islam.
Lorentzen tror det er mulig å dyrke fram en ikke-dogmatisk, kvinnevennlig, men også mannsvennlig islam. For menn lider også under patriarkatet, mener hun.
– Det er ikke alltid de ser det selv, men ofte er de innerst inne klar over smerten og lidelsen som følger med kvinneundertrykking i religionens og tradisjonens navn. I filmen Manislam viser jeg menn som tør å utfordre maktstrukturene. Det har vært en inspirerende reise. En reise som langt fra er over.
Fakta:
Navn: Nefise Özkal Lorentzen
Født: Ankara, 1964
Yrke: Filmskaper og forfatter
Filmer:
2014 Sølvguttene synger Lobos
2014 Mannislam
2011 En ballong til Allah
2008 Detektivklubben (TV serie, fiksjon)
2008 Gender Me
2006 Mormormamma
2005 Jeg har to land (TV serie, dokumentar)
2004 Smarthus
2002 Det hendte i går, det hender i dag
2001 Blås i grensene
1997 Smertefotografen
1994 Østerlandsreise
Har også gitt ut flere skjønnlitterære bøker, fagbøker og oversettelser
