Foto: Kulturbyrået Mesen
- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
Verdensborgeren Rafiki er stadig på farten og har nylig kommet hjem fra et opphold i Sør-Afrika når hun snakker med Utrop. Et kunstneropphold i Berlin står på trappene for drammenseren i nær framtid. Hun er godt i gang med å utforske Tysklands mørke historie i kolonialisme.
Som kunstneren jobber Rafiki i spennet mellom ulike akademiske disipliner og utfordrer forutinntatte holdninger om rom, kontekster og individer som er berørt av konflikter relatert til migrasjon. Hun blander fotografier, tekstiler, ornamenter og maling for å skape sitt eget formspråk. I rollen som kuratoren arbeider Rafiki bevisst og målrettet for å gjøre kunst tilgjengelig for alle, og kanskje spesielt for dem som ikke finner det naturlig å frekventere kunstgallerier. Hun oppsummerer det best selv;
– Det har vært en lang reise.
Gir kvinnekroppen en stemme
Kvinnekroppen har vært et yndet motiv gjennom hele kunsthistorien. Rafiki utfordrer denne tradisjonen hvor kvinnekroppen er objekt ved å jobbe med selvportretter der hun gir kvinnekroppen en stemme – en funksjon utover å være et objekt. Dette prosjektet begynte å spire under hennes første kunstneropphold i Johannesburg i Sør-Afrika.
– Under koloniseringen ble den sorte kvinnekroppen både sensurert og redusert. Normen med å være påkledd signaliserte at nakne bryster var primitivt. Villskapen det representerte gjorde at den sorte kvinnekroppen ble sett på som underlegen og seksuelt fristende for menn. Dette har bidratt til at det er vanskelig for kvinner å ta eierskap til sin egen kropp.
Rafiki gir ikke seg selv merkelappen feminist, men er mer opptatt av at kvinner fra sør skal ha en stemme i den store kjønnsdebatten.
– En del av tankegangen i feminismen har helt klart et vestlig perspektiv. Refleksjoner rundt dette bør løftes og diskuteres. Hvem er vi, kvinnene, som tilsynelatende skal tilhøre en stor gruppe?
Disse problemstillingene er en av grunnen til hvorfor mange av kvinnene hun har portrettert er delvis skjult. Tildekningen kan være perler eller maling.
– Jeg vil skape en dialog og dekker for å avdekke. Da oppstår det en friksjon og betrakteren blir nødt til å spørre seg selv hva man ser. Ofte har man en bestemt oppfatning når man ser et menneske, og søker gjerne en bekreftelse på sine egne fordommer. I portrettkunsten har øynene, blikket, stått sentralt. Ved å hindre tilgangen til ansiktet bryter jeg også forventningene. Samtidig skjermer jeg mot en forenkling.
Rafiki forklarer at symbolikken i tildekningen endrer seg etter motivet og at referansene ikke er konstante.
Terror og traumer
Drapet på George Floyd i 2020 gjorde sterkt inntrykk på Rafiki. Året etter skulle det markeres at det var ti år siden terrorangrepene den 22. juli. Disse to to historiske hendelsene ble utgangspunktet for kunstprosjektet Good Mourning på Interkulturelt museum. Ungdom fra nærmiljøet ble invitert til å bidra til en felles utsmykning hvor håp sto sentralt. Her gikk Rafiki fra å være kurator til deltakende kunstner, formidler og produsent.
– For meg handlet Good Mourning mye om hvordan vi bearbeider traumer på individnivå og kollektivt. Det ligger et håp der i at vi får det bedre og at kunsten kan hjelpe oss med å bearbeide sorger. Vi slo sammen klinisk terapi og kunst for å hjelpe deltakerne. For meg personlig ble det en mulighet for å videreutvikle min kunstfaglige metode.
Foruten at det ble vist arbeider i selve museet, var det flere dimensjoner i kunstprosjektet som opptok kuratoren.
– Ved at ett av kunstverkene er en mural på Vaterlands bru gjør at alle deltar, både de som har laget det og de som går forbi.
I selve museet ble alle verkene malt direkte på veggene for så å bli malt over etter visningsperioden.
– Det er en øvelse i å slippe og legge ting bak seg.
Utforsker Grøntland
Kort tid etter Good Mourning kuraterte Rafiki utstillingen Grøntland, også den på Interkulturelt Museum med et budskap om å ta eierskap til sin identitet og opphav.
– Her kunne ungdommen fotografere deres hverdag på Grønland. Vi får ungdommens perspektiv, og ikke det som skrives om i media eller offentlighetens narrativ om stedet.
Et annet sted hvor det er mulig å ta styringen over egne fortellinger og uttrykk, er på sosiale medier. Å være tilgjengelig for alle og bidra til at kunst får flere arenaer, er en av grunnene til at Rafiki bruker Instagram hyppig.
– Det er et tveegget sverd. Det er lett å nå meg der, men det støyer også. Flere ganger har jeg opplevd å bli sensurert på Instagram fordi kvinnelige brystvorter er uønsket der. De sier at det er på grunn av brudd på den sosiale kontrakten. Jeg er dypt uenig i sensuren og forskjellsbehandlingen mellom kvinnelige og mannlige brystvorter.
Trender engasjerer henne lite. Debatten om hva som er kunst og hva som er mote likeså.
– Utviklingen på Instagram har gått fra mye bilder og tekst til videoer. I disse dager er stillbilder helt passé. Men jeg holder meg til tro til visjonene mine.
- Rafiki har jobbet med kunstfotografi siden 2018.
- I 2020 debuterte Rafiki med sine første to soloutstillinger på Fotografiens hus og Kunstplass Contemporary Oslo.
-
I 2021 debuterte hun på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen.
-
I 2022 er hun aktuell med en soloustilling ved Buskerud Kunstsenter i august og Künstlerhaus Bethanien, Berlin i november.
