Foto: Anna A. Oftedal
Utrop møter Leo Ajkic på Adriatic cafe, ved Sofienbergparken. Han hilser på eierne, og bestiller en børek på bosnisk.
— Pleier du å være her?
— Ja, det er i nabolaget mitt. Når noen spør hvor vi skal møtes, så svarer jeg Løkka, og det er fordi jeg bor her. Om jeg bodde på Grønland, hadde jeg sagt Grønland. Hadde jeg bodd på Frogner, hadde jeg kanskje sagt Grønland da også.
Han trenger ikke å le for å vise at siste setning var ment tøysete. Den kjente NRK-profilen har en leken måte å prate på, samtidig som han sjelden trekker på smilebåndet. Ajkic setter seg ned i sofaen ved et bord og lener seg tilbake. Det blir ikke mye tid til å hvile mellom slagene. På “fritiden” jobber han som manager for rap-artister som Kamelen.
Det avslappede kroppsspråket og talemåten stemmer overens med hvordan han fremstår på TV: En som vi både har sett spille typen til Triana Iglesias og Erlend Elias, men som kanskje sjarmerte publikum aller mest da han med en god balanse av varme og seriøsitet, møtte mennesker på flukt i sin første seriøse dokumentarserie: Flukt. Denne programlederrollen vant han Gullruten for i 2017.
— Ikke så mye forskjell på meg når jeg er på jobb og på privaten
Han har i løpet av de siste årene vist seg som en seriøs journalist som kan snakke om vanskelige temaer på en alvorlig og medmenneskelig måte, samtidig som han rett etterpå kan slå av en vits for å lette på den tunge stemningen.
I hans nyeste NRK-serie, Uønsket, følger han asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene sine. Her er han både alvorlig og leken. Ajkic er ikke redd for å tulle med hovedpersonen Mustafa, selv om temaet de snakker om er alvorlig.
— Jeg kødder jo, og beatboxer i Stortinget. Jeg er jo meg selv på en måte, jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Jeg tar ikke på meg arbeidsklær. Det er ikke så mye forskjell på meg når jeg er på jobb og på privaten, sier han og legger hendene i lommene på hettegenseren sin.
Hettegenser og joggebukse. Med mindre han hadde jobbet som basketballtrener, er det ikke mye med antrekket hans som minner om arbeidsklær.
— Noen tør ikke å kødde fordi det er et alvorlig tema. Da blir det kanskje et kjedelig program også.
Fra “kattekaster” til seriøs journalist
Å vite hvor grensen til en TV-spøk går, er noe han har blitt flinkere på i løpet av de siste årene.
Mange hørte navnet “Leo Ajkic” for første gang da han kastet en katt ut fra en terrasse i 2007 i en episode av Kåk. Programmet var en parodi på MTV Cribs og ble sendt på BTTV, Bergens Tidenes TV-kanal. Ajkics programleder-debut endte derfor med en politianmeldelse fra Mattilsynet som var sjokkert over at han kastet katten, selv om den ikke ble skadet. På TV så det ut som om fallet var mye høyere enn det var i virkeligheten.
— Du ble kjent som en kar som kastet en katt ut fra en balkong, men nå er du kjent som han som lager dokumentarserier om viktige temaer som flukt, rus og asylbarn. Hvordan skjedde den utviklingen?
— Da var jeg en veldig ung mann, nå er jeg en litt eldre mann. Man vokser og får forskjellige interesser. På den tiden da jeg vokste opp, manglet jeg gøy TV som var norsk.
— Når jeg blir sett, så må jeg se tilbake.
I ungdomstiden var flesteparten av Ajkics venner konsentrert rundt Bergens hip-hop miljø. De rappet, og han var manageren. Når de ikke var i studio, men bare skulle slappe av foran TV-en, var det mye som manglet. De savnet både innhold og programledere som snakket til dem.
— Jeg ville jo være han som leverte det til kompisene først og fremst. Jeg tenkte ikke på alle de folka jeg tenker på i dag, fordi jeg trodde ikke at de tenkte på meg heller.
“De folka” han tenker på i dag, er alt fra mennesker på flukt fra krig, til mennesker som sliter med en vanskelig asylprosess eller rusavhengighet. Alle disse har han laget dokumentarserier om med NRK. Ajkic forklarer at han skylder samfunnet å ta opp viktige temaer, nå som han har fått oppmerksomheten til så store deler av Norges befolkning.
— Når jeg blir sett, så må jeg se tilbake, sier han og tar en bit av den saftige børeken han har fått servert.
— Utlandet er min hytte
Å bli sett, er riktignok ikke noe TV- profilen alltid ønsker.
— Hvis jeg har en uke fri, så stikker jeg til utlandet. Hvis jeg har fire dager fri, stikker jeg kanskje til Bergen. Jeg kan gå turer i parker, men jeg gjør ikke så mye ut av meg i Oslo. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg blir gjenkjent av folk.
Den kjente TV-profilen synes det er lettere å ha ferie, når folk ikke kommer bort til han og minner han på jobben .
— Jeg har ikke hytte, men jeg har samme behov for å koble av. Utlandet er min hytte, på en måte.
Ajkic forteller at han slapper mer av i utlandet. Uten å føle at han blir gjenkjent av folk rundt ham, kan han danse og ha det gøy på fest
— Jeg kan gå ut her i Oslo om det er en bra DJ som spiller. Men sist jeg var på fest var i Tanzania i julen.
Likevel, forteller Ajkic at det ofte dukker opp nordmenn på de mest avsidesliggende stedene i utlandet også.
— Uansett hvor jeg går, så er det nordmenn. Jeg var på en øde øy i Kroatia. Det er ingen der, så kommer det plutselig tre stykker og hilser på norsk: “Hei, det er deg ja”.
Ville bidra til endring, og ikke bare en trend
Ajkic forklarer at den køddete siden av ham som liker å ha det gøy, fortsatt er der. Han er bare mer forsiktig med å vise den fram i offentligheten og på TV.
— Den siden av meg er fortsatt der, det er bare det at jeg tenker meg mer om og har mer å tape. Jeg har jo fått et yrke ut av det. Jeg trodde ikke at jeg skulle bli likt og få gullruter og sånne ting, jeg bare lagde det for kompisene mine.
Nå tenker Ajkic på langt flere enn kompisene sine når han lager TV. For ca. tre år siden la Ajkic merke til Mustafa Hasan på Instagram. Han hørte musikken hans, og dermed også om den mangeårige kampen for å få oppholdstillatelse.
— Jeg delte det, og så begynte flere å dele. Så ble det en snøballeffekt med deling. Og så ble jeg redd for at folk overbruker en sak og så glemmer de det i morgen.
Ajkic bestemte seg for å ikke bare bidra til en trend, for så å glemme saken når det ikke lenger er populært. Resultatet ble NRK-serien Uønsket. Da han startet å arbeide med serien, ville han ikke bare belyse saken til Mustafa, men også til andre som er i lignende asylprosesser.
— Jeg leste litt statistikk på hvor mange det skjer med, og hvor mange som blir kastet ut i året, og tenkte “Wow, det er noe rart med disse reglene”. Folk mener vi er verdens beste land, og har verdens beste regler. Men kunne vi hatt bedre asylpolitikk, som er bedre for Norge og bedre for de menneskene som må leve på vent?
— Hva skjer om slike saker ikke er clickbait?
I serien brukes Mustafas sak som et eksempel. NRK skal helst ikke påvirke rettssaker, så derfor ble serien publisert samme dag som saken ble avgjort.
— Mustafa er også opptatt av at det skal handle om mer enn bare han, så da kunne serien like gjerne komme ut etter rettssaken. Alle andre skriver jo før rettssaken. Alle andre vil bare være først ute med å komme med svaret: Om han vant eller ikke.
Ajkic og TV-teamet var sammen med Mustafa da han fikk telefonen med beskjed om at han endelig fikk permanent oppholdstillatelse i Norge.
— Han ble nedringt av journalister. Folk i media vil jo ha en clickbait-sak. Når det ikke er clickbait, skriver de ikke om det, så jeg tenkte: Hva skjer om slike saker ikke er clickbait? Hva skjer da?
— Vil du fortsette med å ta opp problematikken, selv om Mustafa har vunnet rettssaken?
— Det kommer folk etter Mustafa. I serien har vi møtt andre som går igjennom lignende.
Ajkic forklarer at Mustafas sak rettet Norges oppmerksomhet mot urettferdige asylprosesser.
— Med Mustafa-saken ble asylsaker aktuell nok til å lage Uønsket. På samme måte gjorde Syria-krigen temaet om flukt aktuelt.
Historien fortsetter gjennom programmene
Flukt-serien åpner med at Ajkic ser ut av vinduet fra barndomshjemmet sitt i Mostar. Han forteller om da han som barn måtte flykte fra krigen på Balkan. I Uønsket derimot, nevner han så vidt at faren hans var asylsøker. Ajkic mener det ikke er noe poeng å fortelle om det samme to ganger.
— Jeg føler at Uønsket hører sammen med mine tidligere dokumentarserier. Jeg skal ikke fortelle historien en gang til. Jeg har allerede delt historien min i Flukt. Jeg fortsetter historiene gjennom programmene mine. Det handler jo ikke først og fremst om meg.
Hva neste program blir, er for tidlig å si noe om.
— Drømmen er jo å lage et reiseprogram. Og gangsterfilm!
Denne gangen trekker han på smilebåndet:
— Jeg bare kødder.
