Foto: Kari Bye
Muskelmann, treningsfanatiker og arbeidsnarkoman. Eller også: Gitarhelt, YouTube-fenomen og Groruddalens konge. Jan Bøhler motiverer ofte oss journalister til å trekke fram de store, malende ordene. Men inntrykket vi får når han dukker opp noen minutter for sent etter litt forvirring om møtestedet, er heller: ydmyk, men avslappet. Han unnskylder seg høflig for forsinkelsen og tar oss med på en mini-omvisning rundt Trosterud t-banestasjon. Her ligger fremdeles ungdomsklubben han var leder for på 1980-tallet. Det var jobben hans i flere år før han gikk inn i partipolitikken.
– De ble overrasket på universitetet da jeg takket for meg og startet med ungdomsarbeid.
På slutten av 1970-tallet var det nemlig en del ting som tydet på at Jan Bøhler skulle forfølge en akademisk karriere. Han hadde gjort seg bemerket som pådriver for fagkritikk, var blitt hjelpelærer i litteraturvitenskap og vurderte å ta en magistergrad.
– Det er ikke et valg jeg angrer på. Jeg begynte på scratch. Jeg ville vekk fra akademia og ut i verden.
Like fullt likte han godt å studere og har lest de fleste av de russiske klassikerne på originalspråket (i tillegg til litt.vitt tok han norsk og russisk). I dag synes rørleggersønnen det er godt å ha den intellektuelle, akademiske bakgrunnen.
– Det gjør at jeg ikke føler meg underlegen.
Slår av en prat
De første jobbene i den nye karrieren var som ungdomsarbeider i indre by. Etter hvert fikk han fast jobb som leder for ungdomsklubben på Trosterud.
På den lille rundturen vår rundt Trosterud t-banestasjon går vi forbi en nedslitt Kiwi-butikk og en hvit trevilla som ser ut som den ble bygget før drabantbyen i det hele tatt var påtenkt. Villaen er omkranset av høye blokker på en bakketopp.
Mens vi tar bilder, kommer en dame i småsko løpende gjennom snøen for å hilse. Nåværende leder for fritidsklubben der Bøhler jobbet for 20 år siden, viser det seg. Hun er tydelig begeistret.
– Hun er en av dem som var mye på klubben da jeg var leder, nå har hun tatt over. Det er hyggelig å se, konstaterer han.
Også i kafeen der vi skal gjøre intervjuet, hilser de. Vi har blitt advart om dette. Det er visstnok nesten umulig å gjennomføre et intervju med Jan Bøhler uten å bli avbrutt av noen som vil slå av en prat. Damene bak disken (mor og datter) vet godt hvem de har foran seg. Bøhler lytter interessert.
– Det er veldig bra at det har blitt kafé her. Det gjør noe for nærmiljøet, sier Bøhler med genuint engasjement i stemmen.
Vi setter oss ned og starter intervjuet. Det har bare gått noen minutter da vi blir avbrutt igjen. En herre på alder med Bøhler kommer bort og hilser. Han vil fortelle om et lokalt prosjekt og virker minst like entusiastisk som Ap-mannen selv på vegne av Groruddalen.
For det var her det startet for Jan Bøhler, i Groruddalen, nærmere bestemt Kalbakken.
Barndom i Groruddalen
– Vi flytta opp på Kalbakken da jeg var to og et halvt år. Fattern var rørlegger, og da fattern og muttern gifta seg, fikk dem en leilighet gjennom et rørleggerfirma. Vi var to brødre på den tiden. Før vi flytta, sov alle på ett rom. Dette var på den tiden da arbeiderklassen kom seg ut av trangboddheten i indre by. Det var det store sosiale løftet.
Han husker det å komme til Groruddalen som et eventyr. Barna løp fritt omkring i skauen og ned mot industriområdene ved Østre Aker vei. Foreldrene visste stort sett ikke hvor de var.
Snart ble de tre brødre på gutterommet. Ute i gata var det etter hvert «kamper» med Veitvet-gjengen.
– Gikk det hardt for seg?
– Vi brukte sprettert og jernkramper, så det kunne bli litt røft. Men det var ikke rus eller tung kriminalitet. Ikke gjenger på den måten.
Overskriftene for ungdomstiden var fotball og musikk. Helt fra han var fem-seks år, spilte han for Grorud IL.
– Nå er jeg tilbake i Grorud IL, i styret. Det er gøy. Målet er å drive med talentutvikling og bli like gode som vi var på 1960-tallet. Den gangen var vi det beste laget i Oslo.
Vi skulle egentlig snakke om oppveksten, men plutselig har vi drøftet fremtidige prosjekter i Grorud idrettslag i flere minutter.
Mot Vietnam-krigen
Utrops utsendte penser samtalen tilbake på oppvekst og politikk.
– I den tidlige ungdomstiden brukte du mye tid på å aksjonere og protestere mot Vietnamkrigen. Men det var ikke i Ap det hele begynte?
– Nei, engasjementet mitt hadde nok heller utspring i protestkulturen innenfor musikkmiljøet. Jeg husker jeg undersøkte AUF i området, men de var på en helt annen alder enn meg, så jeg ble med i FNL-gruppene istedet. Det var særlig Vietnamkrigen jeg var engasjert i. Der møtte jeg SUF. Det var ungdomspartiet til SF, som ble til SV. Men jeg var aldri medlem av det partiet som etter hvert sprang ut av SUF, nemlig AKP, understreker han.
Front National de Libération (FNL, også kalt Viet Cong) var den fremste opprørsbevegelsen i Vietnam under Vietnamkrigen.
– Vær radikal! Protester!
– I dag driver du med antiradikaliseringsarbeid i samarbeid med moskeer. Ser du noen paralleller mellom din egen fortid som ung og radikal og dagens unge minoritetsungdom som er engasjert i f eks Palestina-konflikten?
– «Radikalisering» er et ord jeg ikke liker. For meg er det å være radikal noe positivt. Men hvis du snakker om det å være ung og engasjert, kan sammenligningen være interessant. Jeg forstår godt at unge er opprørt over det som skjer i Palestina, droneangrep i Afghanistan, Pakistan og Jemen osv. USA skal «ta ut» noen terrorister, men så rammes også sivile. Jeg forteller ungdommen at jeg er enig med dem når de protesterer mot utenlandske intervensjoner.
Han er likevel nøye med å forklare at for ham blir det helt feil å bruke engasjementet sitt til å fremme en ideologi som er «nærmest fascistisk», som hos ISIS og Al-Qaida.
– Mitt budskap er: vær radikal, protester! Men islamismen er reaksjonær. Den er mot trosfrihet, ytringsfrihet og likestilling. Jeg sier til ungdommene at jeg gjerne vil være med å skape en kanal for radikal politikk og protest. Og så forteller jeg at jeg protesterte mot USA i Vietnam, at jeg mobiliserte innad i Ap mot den første Irak-krigen, gikk i demonstrasjoner, var aktivist som ung osv.
– En jeg har sansen for, er Ulrik Rolfsen, legger han til. – Han kritiserer islamister.
Tok oppgjør med “AKP-litteraturen”
Jan Bøhler ble i motsetning til mange andre aldri «radikalisert» på 1970-tallet. Tvert imot tok han et oppgjør med det han mente var autoritære tendenser hos forfattere som Espen Haavardsholm, Jon Michelet, Dag Solstad og kulturpersonligheter som tilhørte eller sympatiserte med AKP (m-l). Det skjedde i 1978.
– Det ble lagt merke til da jeg kritiserte dem. Jeg skrev en kronikk i Dagbladet som skapte en del debatt.
Kronikken sto på trykk i to deler forsommeren 1978 og fikk tittelen «Hoffpoetikken opp av grava?». Dagbladet introduserte Bøhlers tekst slik:
«Hoffpoetikken er gjenoppstått i vår tid etter nærmere et par hundre års død. Det skjedde i Sovjet i 1934, og det er skjedd i Norge med AKP (m-l)s herredømme over partilitteraturen.»
I artikkelen anklaget Jan Bøhler Profilkretsen og sentrale forfattere som Jon Michelet, indirekte også Dag Solstad, for å sette partiets (AKP) autoritet over kunstnerens frihet. AKP-forfatterne ville «svinge historias hjul tilbake, – og oppheve det historiske framskrittet som den borgerlige revolusjonen brakte med sin relative sjølstendiggjøring av kunsten – til fordel for parti-autoritet over litteraturen,» skrev Bøhler. Han fryktet «en søvndyssende drømmelitteratur med ferdige analyser på alle punkter».
– Det var et litterært oppgjør. I de miljøene jeg kritiserte, fantes det en tro på det autoritære. Det var en del AKP-ere som dominerte veldig i litteraturen, men også i den intellektuelle debatten generelt.
Espen Haavardsholm svarte i slutten av august i Dagbladet. Tonen var nokså krass mot oppkomlingen Bøhler (26 år i 1978).
«Dagbladet [gav] spalteplass til en litterat ved navn Jan Bøhler som [fikk utbre seg] i en dobbeltkronikk. […], skrev Haavardsholm, og fortsatte: «Bøhler polemiserer mot en litterær virkelighet som ikke finnes. Hans modell av 'den dogmatiske m-l-litteraturen' og 'den nye hoffpoetikken' er en skrivebordskonstruksjon, uten skikkelige empiriske undersøkelser, uten litterært eksemplarmateriale og med utgangspunkt i en ytterst overflatisk omgang med fakta.»
Også i Klassekampen ble det en langvarig debatt om «hoffpoetikken».
– Hva ble utfallet?
– Det ble jo en del kritikk, men det var også flere som var takknemlige for at jeg tok opp dette. Jan Kjærstad og den delen av kulturlivet roste meg. Kjærstad sa til meg at det var befriende, minnes Bøhler.
– Lettere med integrering på 80-tallet
Selv om han ikke viker tilbake for en god, intellektuell debatt, er det på grunnplanet Jan Bøhler trives best. Den som setter seg inn i hva Jan Bøhler driver med, blir snart kvitt en hver mistanke om at folkeligheten bare er en fasade. På Facebookprofilen hans går det i lokale saker, saker som betyr noe for folk flest. Og det går stort sett i politikk.
Et av de politiske temaene Bøhler har diskutert mye, er innvandring.
– Det var ingen innvandrere i Groruddalen da jeg vokste opp. Det begynte å komme noen pakistanske arbeidsinnvandrere på slutten av 1970-tallet, men dem la vi ikke særlig merke til. De gikk inn i miljøet. Det var heller ikke noen samfunnsdebatt om det.
De første møtene med innvandrere kom på starten av 80-tallet da han fikk jobb på Tøyen/Grønland.
– Jeg jobbet med barn og unge på et nabosenter i Schweigaards gate. Der fikk jeg god kontakt med mange innvandrere. Det var aldri noen følelse av at det var noen spesielle problemer med integrering. Barna snakket og lekte sammen på norsk.
Men som ungdomsleder på Trosterud noen år senere begynte han å legge merke til at en del av guttene med minoritetsbakgrunn levde et dobbeltliv.
– De var sammen med norske jenter på klubben, og når de var for seg sjøl, kunne de finne på å prøve røyk og alkohol. Jeg har stor respekt for de normene som foreldrene hadde, men det var knallhard justis og absolutte tabuer, og det gjorde at det oppsto en del problemer.
Han mener foreldrene hadde andre verdier som de ikke ville gi slipp på i møtet med det norske, vestlige samfunnet. Damene holdt seg hjemme og levde nesten som på den pakistanske landsbygda.
Innvandringskritikk
De siste 10-15 årene har Bøhler kommet med en rekke forslag til hvordan vi kan få integreringen til å fungere bedre. Allerede i 2008 tok han til orde for langt hurtigere retur av asylsøkere:
– For å få oppslutning om en human og solidarisk asyl- og inkluderingspolitikk, må vi sette ned foten. Vi må klargjøre asylpolitikken, så det blir klinkende klart for menneskehandlere og andre som styrer strømmen av asylsøkere at Norge ikke er noe fristed. […] Flest mulig av dem som kommer hit uten mulighet for å få asyl, bør få avslag innen 48 timer, og returneres, sa Bøhler til VG.
I årene etter har han argumentert for at innvandrere bør bestrebe seg på å snakke norsk med barna hjemme, at politikerne bør gripe inn for å gjøre fordelingen av minoriteter i skolene øst og vest i Oslo jevnere mm. Disse og en rekke andre forslag har gjort at flere på høyresiden ser på ham som en ensom innvandringskritisk stemme på venstresiden. Folk på venstresiden har derimot beskyldt ham for å «generalisere», «gå i Frp's fotspor» og å ønske seg «assimilering» av innvandrere. Også fra Høyre i Groruddalen har han fått kritikk “for å snakke ned Groruddalen”.
Utrop er nysgjerrig på hvordan han forklarer synet sitt.
– Du nevner innvandrerforeldre og sier du har respekt for normene, men at vi skal ha felles verdier?
– Men hva med gråsonene? Enkelte hevder f eks at delt svømmeundervisning i skolen er et godt integreringstiltak: Vi tar hensyn til ulike kulturelle praksiser, noe som fremmer tillit, samtidig er det ikke så lett å se at delt undervisning går på bekostning av noen. Hvor går grensen for deg; er det alltid galt at storsamfunnet tilpasser seg?
– Det som er viktig, er som sagt de grunnleggende verdiene. Folk skal ha frihet og kunne velge selv. Det bekymrer meg f eks at nesten alle med pakistanske foreldre gifter seg med en av samme bakgrunn. Når det gjelder delt svømmeundervisning, mener jeg jo at det beste er at folk har et naturlig forhold til kropp, men det er ikke et like alvorlig spørsmål. Likevel er det interessant hvor vi skal legge lista. Halal-mat er et eksempel på noe som selvfølgelig er greit, slik jeg ser det. Andre skikker synes jeg det er vanskeligere å akseptere. Jeg husker godt et arbeidskurs for innvandrerkvinner som jeg besøkte. En del av deltakerne der ville ikke se på meg. Forklaringen jeg fikk, var at den konservative religionsforståelsen deres gjorde at de ikke kan se på menn utenfor familien. Slike holdninger gjør integreringen vanskelig.
Brenner for integrering
Men selv om han kan fremstå som en kritiker, er Jan Bøhler en av de politikerne som tydelig har tatt til orde for mer integrering og mer kontakt på tvers av grupper og kulturer. Jan Bøhler hadde f eks dette å si da TV2 for ett år siden lagde en sak om den store forskjellen i minoritetsandel på enkelte skoler øst og vest i Oslo:
– Det er et problem med tanke på at vi alle har godt av å vokse opp sammen, på tvers av kulturbakgrunn. Det ville skapt mer fellesskap og mindre fare for motsetninger hvis man hadde en jevnere fordeling i hele byen.
Er det noe Jan Bøhler har tro på, er det felles arenaer. Den gode integreringen skjer der vi møtes og er nødt til å samarbeide, er hans oppfatning.
– Store fotballklubber er ett eksempel. Barna snakker norsk sammen når de spiller fotball på Grorud. De får veldig mye fellesskap gjennom det. De er på samme lag, de heier på hverandre, de er avhengige av hverandre.
Et annet tiltak han brenner for, er gratis kjernetid i barnehagen.
– Før vi fikk det, hadde vi en deltakelse på 60-70 prosent i barnehagene i Groruddalen, og deltakelsen skøyt jo i været etter at vi fikk gratis kjernetid, opp til nesten 100 prosent i alle bydelene.
Her våkner igjen politikeren i Jan Bøhler. Vi får en lengre utredning om historien bak gratis kjernetid, hvor mange barn den omfatter, hvorfor ordningen er viktig og hvor galt det er av regjeringen å ville legge om ordningen.
– Det vil ramme 3000 barn!
– Men hvis folk tilbringer nok tid sammen, så går det seg til?
– Ja, når vi vokser opp sammen, leker sammen i barnehagen, osv, blir forskjellene mindre. Det samme gjelder skolen. Vi innfører jo nå det som heter gratis AKS i Oslo (AKS er det som mange andre steder heter Skolefritidsordning, SFO, journ anm.). Vi begynner med utvalgte skoler i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand, og så håper vi å få på plass finansiering for flere skoler etter hvert.
Ordningen gjelder gratis halvtids AKS, forklarer han.
– AKS blir en arena hvor barna er sammen etter skoletid. Det vil være veldig verdifullt for integreringen, ikke minst med tanke på at minoritetsbarn i mindre grad deltar i idrett og andre aktiviteter som ikke arrangeres av skolen.
– I dag er befolkningen i Oslo delt. De fleste med innvandrerbakgrunn bor i visse områder. Går det an å bruke boligbygging for å komme seg ut av dette mønsteret, slik enkelte ønsker seg?
– Ja, jeg mener det er et gjennomførbart og viktig tiltak. Vi må bygge flere blokker og leiligheter som det er mulig å få råd til på vestkanten, sier han, men skynder seg å legge til: – Jeg er jo glad i disse menneskene, det er jo mine folk. Jeg vil ikke nødvendigvis at alle sammen skal flytte til vestkanten. Det viktigste er at vi får ting til å fungere i nærmiljøene. Det grunnleggende er ikke hvor du kommer fra, men om vi får et samfunn der bakgrunn betyr mindre og fellesskap betyr mer. Noe kan nok løses med at flere bosetter seg i vest, men ikke alt.
– Hvilke andre endringer ønsker du deg?
– Jeg tror det er særlig mye å hente når det gjelder kvinners deltakelse og muligheter. Når du ser på arbeidsledighetsstatistikken i Groruddalen, gir den ikke et dekkende bilde. Mange melder seg aldri for NAV. De holder seg hjemme. Jeg vil at de jentene som vokser opp i dag, skal få flere muligheter.
– Hvordan ser du på innvandringsdebatten mer generelt?
– Det er både en fare for at vi idylliserer og at vi bare ser det negative. Det siste var et av problemene for Halvor Fosli (forfatter av boka “Fremmed i eget land”, som handler om etnisk norske i Groruddalen, red.anm), han kjenner jo dalen minimalt. Det finnes mange som han. Solskinnshistoriene møter jeg derimot hver dag. Jeg prater med folk, og de forteller om livet sitt og om at de er opptatt av det samme som meg: barnas oppvekst, at de skal klare seg bra i Norge, lære seg godt norsk osv. Det er en veldig rik verden her i Groruddalen.
– Flere unge er blitt konservativt religiøse
Men Jan Bøhler er, som vi er i ferd med å forstå, ikke den som skyr unna de vanskelige debattene. I tillegg til integrering er ekstremisme et tema Bøhler har vært opptatt av lenge. Det er seks år siden har formulerte bekymringen sin for en del ungdom i Groruddalen overfor Vårt Land.
– Det siste året har jeg opplevd mer uro. Jeg er blitt oppsøkt av nøkkelpersoner i miljøer i Oslo som er bekymret for at flere tiltrekkes av voldelig ekstremisme. Jeg må ta det på alvor når folk kommet til meg med bekymring, sa Bøhler i 2010.
Fremdeles mener han vi har mye å gå på i debatten om ekstremisme, særlig religiøs ekstremisme.
– Det bør bli mer naturlig og vanlig å ta opp ting. Det er ikke galt å si klart fra når man er uenig. Vi kan utfordre de konservative islamistene og andre reaksjonære krefter i langt større grad.
– Så målet er enda mer debatt om og med fundamentalistene?
– Ja, vi må senke skuldrene. Det er ikke farlig å utfordre dem med ekstreme meninger. Selv føler jeg at jeg har godt fotfeste i alle de ulike miljøene, blant muslimer, i moskeene, men også blant innvandrere og minoriteter generelt. De tåler å høre meg kritisere fordi de har kjent meg i mange år, jeg er fra samme sted som dem. Mange av dem sier dessuten: Du må ikke bare gå i moskeene, vi er andre steder også!
– Er det stor forskjell på 80-tallet og nå?
– Det er noen tendenser som uroer meg litt. Det er tydeligere at små grupper agiterer mot de «vantros samfunn». De vil at man skal holde seg unna, snakker om «hor», at kvinnene skal gå tildekket osv. Jeg har tilegna meg en høy grad av toleranse gjennom et langt liv i Groruddalen, men akkurat den tendensen til mer konservativ religion synes jeg er bekymringsfull.
– Er dette noe du personlig observerer i Groruddalen?
– Ja, dette er jo livet mitt, så det er ting jeg ser. Flere kler seg veldig konservativt, anlegger skjegg osv. Det trenger ikke være et problem i seg selv, men jeg ser det som et signal om at flere er tiltrukket av konservativ islamisme. Islam Net samlet mange hundre i Furuset Forum sist de hadde møte. De er jo konservative islamister. Det er mange her oppe som blir fascinert av dette. Det er lov å mene hva som helst i Norge, og det er jo hele forskjellen. Men nettopp derfor er det så viktig at vi blir kvitt angsten for å debattere de konservative og si klart ifra.
Vil ikke trappe ned
11.-12. mars var det årsmøte i Oslo Ap. Der takket Jan Bøhler offisielt for seg etter 12 år som leder. Han høstet lovord, ikke minst fra etterfølgeren Frode Jacobsen.
– Du er klok, strategisk og varm. Kanskje også musikalsk, men jeg understreker at jeg stiller spørsmål ved det siste. I dine år har det vært lite fløystrid, medlemstallet har økt – og viktigst: Valgseieren ved kommunevalget. Dette er ikke mine år, Jan. Det er dine, sa han ifølge Osloby.
Når Jan Bøhler nå har trukket seg, tar han fatt på et nytt kapittel der det blir mer tid til stortingsarbeid. Og det gleder han seg til. Det er i det hele tatt vanskelig å ikke la seg rive med av det engasjementet Jan Bøhler legger for dagen gjennom hele intervjuet, dog på sin rolige, sindige måte.
– Oslo Ap har opp mot 90 lokallag, så jeg har hatt møter til kl 10 på kvelden stort sett hver eneste hverdag i 12 år.
– Betyr det at du skal trappe ned?
– Nei, ikke trappe ned. Men jeg får nok noe mer tid til å være sammen med familien. Og så får jeg noen ledige kvelder jeg kan bruke til å oppsøke nye miljøer. Det er en lang liste med ting jeg har tenkt at dette har jeg lyst til å sette meg inn.
Han trekker fram ansvarsfølelsen som kommer med å være valgt inn på Stortinget som eneste representant for drabantbyene i Oslo Øst, som han anslår har rundt 220.000 innbyggere.
– Det er jo andre Oslo-representanter også. Og jeg sier ikke at ikke andre følger med, men det er noe annet det å bo her, kjenne masse mennesker fra området osv. Det er mange som har stemt på oss, og det forplikter.
Igjen dukker politikeren opp. Han er nemlig ikke så rent lite stolt over valgresultatene til Ap i Groruddalen de siste årene.
– Vi ligger rundt femti prosent i Groruddalen og rundt seksti prosent i min krets og tilstøtende kretser nord i Dalen. På steder som Gran, Stovner og Vestli har vi bygget oss opp igjen etter dårlige valg for noen år siden. Du skal lete lenge etter områder, både tidligere og i senere år, der Ap har stått så sterkt.
– Noe ubehagelig med makt
– Hva hvis det blir Ap-seier ved stortingsvalget neste år? Ser vi Jan Bøhler som minister?
Han ler litt av spørsmålet:
– Nei, det tror jeg ikke. Jeg vil gjerne være der folk er og være engasjert på grunnplanet.
– Du har vært leder for det største fylkeslaget i en årrekke. Det er også en maktposisjon?
– Ja, jeg er også en person som har hatt makt. Det er ikke noe å legge skjul på.
Likevel ser han ikke på seg selv som en typisk maktpolitiker eller klatrer.
– Er det noe ubehagelig med politikk?
– Ja. Svaret kommer fort og med ettertrykk. – Jeg har bestemt meg for å si min mening internt, og å være den jeg er. Jeg skal ha den kontakten med grunnplanet som jeg har, og bruke min tid på det. Jeg har derimot ikke brukt tiden i stortingskantina på å bygge nettverk med stortingsgruppa, regjeringsmedlemmer eller andre oppover i partiet. Jeg har vært mer involvert i det lokale. Det er der den største lojaliteten min ligger. Jeg har jo vært kontroversiell i en del saker i Ap opp gjennom tiden, og har ikke vært redd for det.
– Hvordan oppsto denne væremåten hos deg?
– Det henger sikkert sammen med den opprørstida på 1960- og 70-tallet. Vi driver ikke og jatter med folk med makt. Det er nok en innstilling som har fulgt meg. Jeg har jo fått høre det noen ganger at jeg kunne vært flinkere til å holde meg inne med sentrale personer når Ap har hatt regjering osv. Mange vil nok si jeg har vært utaktisk. Men det får bare være slik, sier han, og virker tilfreds med den konklusjonen.
