Foto: Kari Bye
På bloggen sin beskriver han seg slik: «Familiefar som bor på gård og jobber i Jernbaneverket. Jeg er “hobbypolitiker” og sitter i bystyret for Høyre. Er interessert i å trene, være med familien og lese. Egentlig ganske mainstream.»
Mainstream? Ja, kanskje. Men helt som folk flest? Kanskje ikke. Han er 36 år, ingeniør av utdanning, har en lang karriere i forsvaret bak seg, snakker arabisk selv om han er iraner av herkomst og har de par siste årene gjort seg bemerket som samfunnsdebattant, lokalpolitiker for Høyre og nå nylig ny talsperson for LIM-nettverket. Det vervet overtok han fra Sylo Taraku i mars i år. Taraku gikk til tenketanken Agenda, men er fortsatt tilknyttet LIM.
LIM er heller ikke som innvandrerorganisasjoner flest. De “vanlige” innvandrerorganisasjonene beskyldes med ujevne mellomrom for å være «politisk korrekte», drive med fortiing av problemer innad i eget miljø og kreve urimelige særordninger. Mahmoud Farahmand og mange andre i LIM derimot, kritiserer selv innvandrermiljøene og har flere kjente (religions)kritiske stemmer sine rekker, f eks Walid al-Kubaisi og Shabana Rehman. Men: langt fra alle i LIM er ateister.
Enkelte på venstresiden er for opptatt av å påpeke at noen er ofre.
Vil ikke glemme Iran
Vi møter Farahmand på Utrops kontor en tidlig vårdag for å høre hva han som ny talsperson i LIM tenker er viktige saker å ta tak i. Men aller først vil vi vite hvordan han ble interessert i politikk og samfunnsspørsmål i utgangspunktet.
– Jeg forlot Iran som åtteåring, så for meg ble det å lese om Iran og Midtøstens politikk og historie en måte å ikke glemme hvem man er og hvor man kommer fra. Da andre leste Hardy-guttene, leste jeg om sjahen, så du kan trygt si jeg var spesielt interessert. Fremdeles i dag leser jeg stort sett om historie og politikk utenom jobben.
– Foreldrene dine var jo også politisk aktive i Iran?
– Ja, det var en stor mengde kommunistiske og sosialistiske, revolusjonære bevegelser i Iran på 1970-tallet, og min far var aktiv i én av dem. Han var lærer og tilhørte den samfunnsklassen. Moren min var også til dels aktiv sammen med ham. Jeg husker at når vi hadde venner og familie på besøk, var det nesten alltid politikk man snakket om. Det ble noen opphetede diskusjoner. Min farfar var i hæren og ble pensjonist under sjahen, og jeg er blitt fortalt at min revolusjonære pappa en gang krangla så voldsomt med min farfar at farfar kastet ham ut av huset, sier han og ler.
Det er for øvrig en stående vits i Iran at når iranske menn møtes, blir det lite snakk om snekring og biler. Det går i politikk, forteller Farahmand.
Mot høyre
– Jeg leste et sted at du også selv var mer USA-kritisk og venstrevridd i din ungdom?
– Ja, jeg husker spesielt én episode i 2001. Dekan på Høgskolen der jeg studerte, kalte inn til ett minutts stillhet etter angrepene på World Trade Center 11. september. Jeg sendte en mail til ham der jeg skrev at jeg forsto og respekterte at skolen skulle minnes ofrene, men pekte samtidig på at skolen ikke hadde hatt markeringer ved andre tilfeller av grusomhet ute i den store verden, så hva var begrunnelsen for å prioritere akkurat dette? ville jeg vite.
Men etter hvert forandret han synet på politikk. Han tenkte videre og konkluderte med at han hadde problemer med noen av standpunktene på venstresiden.
– Enkelte på venstresiden er for opptatt av å påpeke at noen er ofre. Slik legitimerer de sin egen eksistens. En innsikt jeg mener vi har fått av historien, er at reform nesten alltid fungerer bedre enn revolusjon. Bare se på det som skjedde etter Den franske revolusjon, den ble fulgt av tiår med blodsutgytelser og krig. Reformer, derimot, spiser svært sjelden sine egne barn. Det er noe av verdien jeg ser i konservatismen.
Fordyper seg i Midtøsten
– Du har engasjert deg mye i innvandringspolitikk, spesielt debatten om islam og religionens plass i samfunnet. Men du har også andre politikkområder du interesserer deg for?
– Ja, jeg jobbet mange år i forsvaret, så forsvars- og sikkerhetspolitikk er noe som opptar meg. Og så har jeg beholdt min ungdommelige interesse for politikk i Midtøsten.
Han mener det som skjer i den regionen, ofte er dårlig forstått, ikke minst i Norge.
– Lenge var Midtøstendebatt i Norge synonymt med debatten om Israel-Palestina-konflikten, men Midtøsten er jo så mye mer! Og skjer det noe i Midtøsten, tar det ikke lang tid før virkningene føles her.
Han hever stemmen og ordene kommer fortere når Midtøsten blir tema. Han forteller om Tyrkia, rollen innvandrere har i økonomien der, den regionale maktkampen med Iran, Irans rakettoppskytinger osv. Resonnementene og faktaopplysningene kommer på løpende bånd.
– Hva med andre interesser?
– Til daglig jobber jeg jo med infrastruktur i Jernbaneverket, så det er noe jeg syns er spennende. Men i samfunnsdebatten har jeg vært mest innom temaet islam. Det er det temaet som debatteres hetest for tiden, og det er her jeg føler jeg kan bidra mest med min kunnskap. Derfor ble jeg smigret da jeg ble spurt om å være talsperson for LIM.
Målet for Farahmand er å være en konstruktiv bidragsyter i debatten.
– Hva legger du i det?
– Det å være med å opplyse, informere og nyansere synes jeg er viktig. Vi har fremdeles en debatt der enkelte svartmaler, mens andre maler rosenrødt alt som har med innvandring og integrering å gjøre. Derfor trengs LIM.
– Ikke religionskritiker
Han er opptatt av at religionen ikke skal komme i veien for integreringen.
– Hvor integreringsfremmende er det f eks å si at homofile ikke kan være muslimer? At muslimske barn ikke kan delta i bursdager? Hvilket samfunn skaper vi med slike utsagn og holdninger? spør han tydelig oppgitt.
I kronikken skriver de om det de mener er intolerante og krigerske sider hos profeten Mohammed og problematiske vers i Koranen og steder i hadithene, som de nevner flere konkrete eksempler på. Kronikken var et svar til religionsviter Osamah Rajpoot, som gikk i rette med det han mente er misforstått islamkritikk.
«Vi deler Rajpoots bekymring for antimuslimske, stigmatiserende og paranoide holdninger. Men når han går over til å frifinne islam helt for kritikkverdige forhold, så gjør han unge muslimer en bjørnetjeneste og presenterer usannheter om sin egen religion. Det er viktig at de unge er klar over grumset i sin egen religion, slik at de får et rasjonelt og sannferdig forhold til sine religiøse kilder. Dermed blir de mindre sårbare for de ekstremes propaganda og deres forsøk på å rekruttere de unge gjennom å fortelle om påståtte fiender,» skrev kronikkforfatterne.
– I samfunnsdebatten fremstår LIM som et talerør for rasjonell kritikk av visse religiøse praksiser og forestillinger. Likevel refererer du av og til Koranen og bruker teologiske argumenter i debatter og diskusjoner. Det kan virke som et paradoks?
– Ja, det kan kanskje se sånn ut, men grunnen er at jeg ønsker å være i stand til å møte mine motdebattanter med solide argumenter og kunnskap. Enkelte debattanter er så overbevist at du ikke kommer unna debatter om selve religionens innhold. Jeg har ikke forlatt islam selv, og jeg har en Koran hjemme som tilhører min mor og far, som jeg bruker som oppslagsverk. Jeg kan arabisk og bruker en del tid på å sette meg inn i hva det står i ulike vers og hva disse tingene egentlig betyr. Det er viktig å ikke drive med synsing.
– Vi må heller ikke glemme at muslimer finnes i alle farger og fasonger. Sjahen i Iran var muslim. Sadat var muslim. Millioner av mennesker i muslimske land med helt forskjellige syn på livet og politikken er muslimer. Jeg er en sterk tilhenger av religionsfriheten, men religionsfriheten er ikke truet av at jeg eller andre kritiserer islam. Det er veldig viktig å huske på at ingen seriøse debattanter snakker om å angripe kjernen i islam, som er de fem søylene; bønnen, trosbekjennelsen, pilegrimsreisen, fasten og veldedigheten (zakat). Det er disse fem søylene som bærer islams hus, og islams hus står støtt, sier Farahmand til Utrop.
– Jeg har sett i sosiale medier at Sylo Taraku i sin tid som talsperson i LIM ofte fikk motbør fra sterkt troende muslimer. De beskyldte ham for å ville islam til livs, ha en «antireligiøs agenda» osv. Med tanke på det du allerede har skrevet og sagt om religion, kan vi kanskje forvente oss enda mer religionskritikk fra LIMs nye talsperson?
– Vi må skille mellom kritikk av religion og kritikk av dem som utøver troen. Det jeg gjør, er å kritisere den hodeløse utøvelsen av og tilnærmingen til islam som vi ser en del steder i dag. La meg illustrere med et eksempel: Da jeg var i Egypt, så jeg at en del menn hadde et merke i panna. Etter å ha spurt litt rundt fikk jeg vite at det var blitt in å være troende, og folk tok merket i panna som et bevis på at man ber ekstra iherdig. Men når jeg tenker tilbake på min egen bestefar, som var en troende mann som ba hver dag, så jeg aldri noe merke på ham. Poenget mitt er: Er vi mest opptatt av å være gode muslimer, eller å fremstå som gode muslimer?
– Ser du på deg selv som religionskritiker?
– Nei, jeg gjør ikke det, selv om kanskje andre ser meg som det. Jeg har få religionskritiske forbilder. Den kritikken jeg kommer med mot religion, handler stort sett om de tilfellene der enkeltes religionsutøvelse hemmer integrering, hemmer mangfold, hemmer utviklingen av det samfunnet vi vil ha og skaper polarsiering. Men én ting vil jeg si: Det er ikke bare i Vesten islam kritiseres. Jeg følger mye med på nyhetskanaler fra Midtøsten, ikke minst Iran, og da særlig eksilkanaler. Der er det mye frisk religionskritikk, og den kommer fra muslimer! Det er mange vanlige muslimer som kritiserer islam og debatterer de lærde. Egyptiske muslimer gjør det, irakerne gjør det, kurderne gjør det osv.
Et samfunn for alle
– Hvis det ikke er religionskritikk i streng forstand, hva er da hovedanliggende for deg som LIMs talsperson?
– Vi er gode på integrering i Norge, men vi må bli flinkere. Vi må gjøre det bedre for generasjonen som kommer etter oss. Jeg er av og til redd for at vi er i ferd med å skape et fryktelig polarisert samfunn. Vi har vært for kulturrelativistiske. Urimelige og gjentatte særkrav fra minoritetene har gitt en motreaksjon blant de mest ytterliggående innvandringsmotstanderne. Det samfunnet som våre barn overtar, skal være et samfunn der det er plass til alle. Men det skal også være et samfunn fundamentert på likhet, demokrati og ytringsfrihet, altså de verdiene vi har i dag. Noe av det mest irriterende jeg hører, er «ytringsfrihet med ansvar», for hvem skal bestemme hva som er «ansvarlig»? Jeg frykter at vi er ferd med å forsake noen viktige verdier. Det må vi ikke gjøre.
– Du har tatt til orde for forbud mot hijab i barneskolen. Risikerer du ikke å støte fra deg nettopp de gruppene du brenner mest for å inkludere i det norske storsamfunnet med et slikt forslag? Det vil vel være nokså lett for dem som har som mål å skape splid å fremstille et forbud som et «angrep på religionsfriheten» eller lignende?
– Jeg ser det dilemmaet du skisserer. Personlig er jeg i de aller fleste tilfeller mot forbud og tvang, men av og til må vi ta vanskelige valg i politikken. I Koranen finnes det ikke noe påbud om at barn under kjønnsmoden alder skal bære hijab. Vi bør også spørre oss hvor mye frihet små barn faktisk har til å si nei. Hjemme hos oss spiser barna blodpudding og lungemos til middag hvis det er det som står på bordet. Det er kanskje strengt, men sånn er det. I norsk lov heter det at barns mening skal telle mer etter 12 års alder. Sett i det lyset synes det er en fornuftig å sette en grense også når det gjelder hijab. Når barna kommer på ungdomsskolen, har de blitt store nok til å ta et valg selv.
Farahmand understreker at det var i rollen som Høyre-politiker at han fremmet forslaget om forbud mot hijab på barneskolen. Det skjedde før han var tiltenkt som talsperson i LIM.
– Det kan virke som du mener at problemet med hijab på barn er mer alvorlig enn det det kan se ut som på overflaten?
– Det er på mange måter være vanskelig å bedømme dette, men hvis vi roter oss bort i en diskusjon om at vi ikke kan lese folks tanker og dermed ikke egentlig vet hvorfor barn bruker hijab, får vi ikke gjort noe med problemet. Jeg mener at det var riktig å fremme forslaget, kanskje nettopp fordi det er skaper reaksjoner, for dette er en debatt vi trenger å ta. Men det er viktig at debatten blir konstruktiv. Jeg ser at folk på begge sider trekker fram argumenter og historier som ikke er saklige. Poenget er ikke at vi skal «rive hijaben av småjenter», eller at minoritetene skal gjøre alt akkurat som majoriteten gjør. Sistnevnte er assimilering, ikke integrering. «Hijabforbud» er dessuten et misvisende begrep, det er snakk om at vi ikke skal ha hijab på barn, og da spesifikt på skolen.
At barnehijab skaper et voldsomt engasjement i Norge, er i alle tilfeller sikkert. Blogginnlegget til Farahmand om saken er i skrivende stund delt 1700 ganger på Facebook. Til sammenligning er et nylig innlegg han skrev om homofili og islam, vanligvis også et kontroversielt tema, delt under 300 ganger.
Farahmand mener hijab på barn illustrerer et annet, mer grunnleggende problem.
– Vi er nødt til å gjøre noe med imam-utdanningen. Det finnes ingen formell imamutdanning i dag, verken i verden eller Norge. I dag er en typisk imam i Norge en person som kan lese Koranen og har litt mer kunnskap om islam enn gjennomsnittet. Det er en langsiktig prosjekt å gjøre noe med dette, men vi kan ikke ha den situasjonen vi har nå.
– I et intervju kritiserer det du kaller krav om «særordninger». Hva er problemet med å tilrettelegge for minoriteter?
– Nordmenn er etter min erfaring snille og hyggelige mennesker. De vil gjerne unngå å være i konflikt med noen. Dermed godtas en del ting uten debatt. Mange religiøse aktiviteter har jeg ingen problemer med, f eks det å ta ut ferie i forbindelse med hajj (pilegrimsreisen). Ta derimot en sak som bønn i skolen: Faktum er at i islam kan bønn samles opp og gjøres om kvelden. Jeg mistenker at en del står på kravene bare for å stå på kravene, ikke fordi kravene er rimelige. Og jeg mener faktisk at muslimer i større grad enn andre grupper fremmer særkrav. Det er vanskelig å forstå når vi vet at dette skaper mer friksjon og forutinntatthet hos majoriteten og dessuten ikke egentlig er begrunnet i religionen. Konservative kristne tilrettelegger sin hverdag etter hvordan det norske samfunnet fungerer.
Slik han ser det, har islam en historie som viser at den kan være en tilpasningsdyktig og dynamisk religion.
– I Iran er deler av befolkningen fremdeles zarathushthi (zoroastere). De som tilhører den religionen, feirer iransk nyttår, en zarathushthisk høytid som ikke har noe med islam å gjøre. Men veldig mange muslimer feirer også denne høytiden. Det gjorde også mine besteforeldre, som kom fra et område der mange er zarathushthi. Det jeg prøver å få frem, er at islam beviselig er en religion som har blitt formet etter forholdene der muslimene bor, og det har gått bra.
– Hvis man ikke får særordninger som bønn i skoletiden, blir kanskje neste skritt å opprette muslimsk privatskole?
– Det virker lite troverdig per i dag. De som har prøvd, har fått nei, eller fått trukket tilbake tillatelsen.
– Hva hvis vi om ti år har en ny generasjon norsk-fødte, men konservative muslimer med nok ressurser og kunnskap til å opprette en muslimsk skole som ikke blir stengt? Er det et prosjekt du kunne omfavnet?
– For å være helt ærlig tror jeg det ville være vanskelig for meg. Vi må se nøye på hvilke verdier som formidles på en slik skole. Hovedarenaen for integrering i Norge er skolen. Politifolk som jobber forebyggende forteller meg det samme – skolen er nøkkelen til integrering.
– LIM forsvarer også minoriteter i en del sammenhenger?
– Ja. Det veldig viktig å minne om at formålet med LIM er å legge til rette for at minoritetene deltar mer i samfunnet. Den nyeste LIM-rapporten, som handler om unge muslimers identitet, tar det f eks opp om media er for negative i sin dekning av innvandrere og muslimer. Vi legger selvsagt ikke skjul på slike ting. Men som forfatteren av rapporten sier: Det er lov å være glødende religiøs i Norge, og det er lov å være en glødende religionskritiker. Det må også gjelde for mediene. Får vi medier som ikke rapporterer om sentrale konflikter og konverser, blir det fort veldig kjedelig, og en nesten 1984-aktig debatt uten reelt innhold.
– De siste årene har tidligere muslimer stått fram som ateister og agnostikere, mens andre forteller åpent at de er homofile, ikke-praktiserende, liberale muslimer osv. Disse stemmene deltar på lik linje med mer tradisjonelle talspersoner i offentligheten. Er ikke det et godt tegn?
– Jo, debatten er blitt åpnere og mer nyansert. Men det er fremdeles journalister og individer der ute som føler at de ikke kan uttale seg om islam eller radikal islam fordi de får trusler. Det er nok også en del minoritetsgrupper som føler seg presset. Vi har en vei å gå før det har blitt akseptert at man kan kritisere sider ved islam uten å bli kalt islamofob. Vi må unngå personangrep og diskutere sak. Men ja, det er et nytt teppe av meninger som tar form, et teppe med flere sjatteringer.
