Foto: John Andresen
- – Trikset er å gi litt faen - 30.07.2017
- For noen betyr sommeren tvangsekteskap - 24.07.2017
- Bryter med fordommer - 02.12.2016
Merknad til leseren: Saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Utrop i juni 2016.
Det er en varm sommerdag i hovedstaden, og første dagen av ramadan for verdens muslimer. Vi møter bokdebutant og journalist Namra Saleem på Youngstorget. Vi skal prate om debutantboken og unge muslimske kvinner som tar styringen i eget liv.
Boken hennes “I morgen vi ler” har fått mye oppmerksomhet. Den handler om en ung norsk-pakistansk jente som står foran flere viktige valg. Hun føler seg splittet mellom sin pakistanske familie og ønsket om å leve som hun selv vil. Hovedkarakteren blir gravid med en etnisk norsk mann og må konfrontere sine konservative foreldre med dette.
Selv om jeg ofte kødder litt med at det er en revolusjon, så føles det litt som noe stort.
– Jeg vet at denne boken kom midt i den pågående debatten, men det er jo en oppvekstroman. Og jeg håper at leserne kjenner seg igjen. Den trenger ikke være representativ for alle, men den kan være gjeldende for noen.
– Ikke sladderkultur
Selv om mye av kontrollen denne hovedkarakteren lever under, blir formet av sladder i det pakistanske miljøet, er det ikke det boken først og fremst handler om.
– Hovedtematikken er jo ikke sladderkultur, det blir bare en naturlig del av handlingen i og med at det er snakk om den typen miljø. Jeg er alltid veldig påpasselig og sier at dette ikke gjelder alle, men det gjelder mer enn én person. Derfor er det viktig å ta opp.
Hun har sett hvordan sladder og rykter kan påvirke. Personlig mener hun at det er veldig unødvendig.
– Jeg har jo selv opplevd at noen har sagt noe om meg til foreldrene mine, sånne helt banale ting. Og da lurer jeg på hvorfor i helsike noen skal si til foreldrene mine at de har sett meg gjøre noe?
Det vanskeligste er å takle frykten for reaksjoner fra andre.
– Det man som oftest hører, er “vær forsiktig”. Det er det moren til hovedkarakteren i boken alltid sier. Men det jeg kan si med hundre prosent sikkerhet, er at mange føler eller opplever at de ikke alltid kan gjøre akkurat som de vil. Trikset er å gi faen, egentlig.
– Snakk med foreldrene
I avisene skrives det om innvandrerfamilier som setter strenge krav til barna sine. Det kan være innsigelser om hva de skal utdanne seg til, eller hvem de skal gifte seg med. I boken er det blant annet disse livsvalgene som gjør at hovedkarakteren kommer i konflikt med familien.
Namra Saleem mener at mye kan løses ved å snakke sammen.
– Jeg har hatt den tanken da jeg skrev, at man alltid burde prøve å snakke med foreldrene. Det meste ville ha ordnet seg hvis man hadde hatt bedre kommunikasjon. Men det finnes jo unntakstilfeller overalt, det ordner seg ikke for alle.
– Så barna har også ansvar for å utfordre foreldrene sine?
– Det er viktig å snakke sammen når det for eksempel handler om partner og seksualitet. De unge bør nok ta et oppgjør med familien sin og ikke undervurdere foreldrene sine. Det kan hende at foreldrene forstår, sier Namra og legger til:
– Men det er ikke alt foreldre trenger å vite, man må velge sine kamper. Det gjelder både for de med minoritetsbakgrunn og nordmenn, generelt.
I boka får hovedpersonen, Samina, føle på hvordan det er å ha gjort noe hun senere angrer på:
Om kvelden ble jeg invitert på middag hjemme hos foreldrene mine. Jeg var nervøs og lurte på om de ville se det på meg, at jeg var annerledes, enda jeg ikke følte meg så forskjellig fra den jeg var før…
Før hva? tenker leseren kanskje. Det får du vite hvis du leser boka.
Motstand fra to hold
Samina opplever motstand. Hun får ikke aksept fra sine egen familie for de valgene hun tar. Samtidig som hun opplever å bli stemplet av sin norske svigerfamilie.
– Det var kanskje ikke noe jeg tenkte veldig på da jeg skrev boken. Men det er en sånn greie jeg tenker er vanlig. Både norske og innvandrerfamilier har jo fordommer. Jeg tror det er vanlig også for nordmenn å ha fordommer, f eks mot en muslim i familien.
Kvinnen i boken får likevel støtte for sine valg av sin etnisk norske bestevenninne. Sammen med henne får hun oppleve en norsk ungdomstid med både alkohol, forelskelser og fester. Denne støtten kan overføres til resten av majoritetsbefolkningen, mener Namra Saleem.
– Det er jo en kvinnekamp for alle, ikke bare for minoriteter som opplever sosial kontroll. Så det er jo utrolig flott at så mange har engasjert seg i akkurat denne problematikken. Når det gjelder denne debatten, så føles det så mye større når man ser at også representanter fra majoritetsbefolkningen bidrar til debatten.
– Ikke så skamløs, egentlig
Flere og flere unge muslimske jenter snakker nå ut offentlig om hvordan de lever sine liv og hvordan de nekter å føye seg etter den sosiale kontrollen. Disse blir på folkemunne kalt “skamløse”. De nekter å eie andres skam. Hovedkarakteren, Samina, velger også å se bort fra normene og reglene som blir satt for henne. Saleem er derimot uenig i at hun er skamløs.
– Jeg vil vel ikke si at hun er så skamløs. Selv om hun gjør alle de tingene, er hun ekstremt redd for konsekvensene. Dette går hardt inn på henne, og hun opplever mange motstridende følelser, i så stor grad at hun blir lammet.
– Det å være skamløs handler om å si ifra høyt og tydelig at noe ikke er greit.
I revolusjonsbølgen
Skamløs, rebelsk og revolusjon var triggerord for den feministiske bevegelsen i den vestlige verden på 60- og 70-tallet. I dag blir disse ordene brukt i en lignende kontekst, nettopp for å beskrive de moderne, muslimske kvinnene. For Saleem har debatten gitt en følelse av revolusjon.
– Disse ordene bryter med synet man har hatt på muslimske jenter. At man har tenkt at de er undertrykket, men ettersom så mange prater om det, så kan det hende at de utgjør en stor gruppe. Det dukker opp flere og flere.
I mai skrev Saleem en kronikk om bølgen av rebelske muslimer. De muslimske kvinnene som tar et oppgjør med konservative og tradisjonelle holdninger i religionen – og som Saleem skriver er muslimer på sin egen måte.
– Ligger det et ansvar hos disse jentene som bryter med stereotypien å prate høyt?
– Det blir jo veldig mye ansvar. Hvis man har det behovet, så må man si ifra. De som føler seg annerledes, har jo lyst til å være med. Jeg har alltid tenkt at de som har pratet om sånne ting har vært synlige kun på grunn av sosiale medier. Men etter at det har gått litt tid, så ser man at det bare blir flere og flere som prater om disse tingene. Plutselig er muslimske menn med i debatten, og storsamfunnet og Kvinnefronten. Og selv om jeg ofte kødder litt med at det er en revolusjon, så føles det litt som noe stort, sier hun engasjert og legger til:
– Det er jo dritkult. Dette bidrar til at mange føler seg mindre alene.
FAKTA
Navn: Namra Saleem
Bakgrunn: Oppvokst på Sola i Rogaland, men bor nå i Oslo
Yrke. Journalist i NRK Østlandssendingen og forfatter
Interesser: Spiller i band
Namra Saleem er aktuell med oppvekstromanen I morgen vi ler. Den kom ut i år, på Tigerforlaget.
Namra Saleem om sosial kontroll:
– Ta drosjesjåførene, som kjører rundt og følger med på hvem som er ute, og hvor, og rapporterer det videre. Hvis jenter er for sent ute, for eksempel, eller henger med norske gutter. Jeg kjenner på det selv, at jeg må passe meg for at de skal se meg. Ikke for min egen del, men for at jeg ikke skal pådra meg et rykte som slår dårlig ut for resten av familien.
Om forskjell på jenter og gutter:
– La oss for eksempel si at jeg og broren min var gjester i samme bryllup, og sneik oss ut for å røyke hver vår sigarett sammen. Hvis vi ble oppdaget, hadde det blitt skandale fordi jeg fyrte opp. Ikke av at broren min gjorde nøyaktig det samme. Poenget er ikke at røyking er kult, men at også jenter har lyst å få velge det bort selv. Ikke på grunn av sosial kontroll og sladder, eller andres behov for å kontrollere, sier Saleem.
