Foto: Anna A. Oftedal
Utrop møter Tinashe Williamson på Far East restaurant i Oslo sentrum. Hun sitter med rak rygg. Som støpt på den smekre kroppen hennes, er en svart kjole. Modell er bare en av mange titler hun kan smykke seg med.
– Du er forfatter, skuespiller, modell, samfunnsdebattant og mamma; hva er det du definerer deg selv mest som?
– Et godt menneske. Jeg prøver bare å streve etter å være akkurat det. Noen ganger så klarer jeg det veldig bra, andre ganger så feiler jeg. Og så lærer jeg forhåpentligvis av det når jeg feiler. Håper jeg.
– Boka di “Håndbok for unge antirasister” har blitt godt tatt imot. I tillegg har den blitt en del av pensum. Hvordan føles det?
– Det føles så stort. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke er norsk i oppveksten. Nå er en bok jeg har skrevet på pensumlista for lærere som skal ta videreutdanning i norsk. I norsk!, jubler hun og strekker ut armene.
Boka er også blitt en del av Den kulturelle skolesekken, som betyr at den er å finne på alle biblioteker. Da Tinashe så at boka fikk en femmer i VG, begynte hun å hylgråte.
– Det var noe med det at jeg hadde klart å snu alle de vonde rasistiske opplevelsene til noe bra. Det var ganske sterkt, rett og slett.
“Norge for nordmenn”
Det er mye smerte som ligger til grunn for at hun valgte å skrive en bok om rasisme. Som den eneste melaninrike jenta i klassen på barneskolen i Vormsund, ble hun utsatt for rasisme i form av grov mobbing.
En gang hun åpnet opp matboksen var maten fjernet og erstattet med en lapp. Der sto det : “Vet du hva forskjellen på en n*ger og en bøtte med møkk er? Bøtta.”
– Det var bare ett av mange eksempler. En gang vi hadde svømmetime, så var det noen som hadde lagt alle klærne mine, sekken og skoene mine i dusjen. Alt var klissvått.
Dette skjedde en kald dag i mars. Tinashe gikk i den våte badedrakta ut gjennom skolegården og mot lærerværelset for å få noen tørre klær å gå i.
– På vei mot lærerværelset, går jeg forbi noen gutter som roper: “Norge for nordmenn!” Sånn var min hverdag, sier hun og legger til:
– Samtidig var det veldig mye utfrysning hvor de latet som om jeg ikke fantes, og det var nesten verst. Jeg følte meg veldig usynlig.
Dråpen som får glasset til å renne over
Som voksen har Tinashe bevist at hun er alt annet enn usynlig. Under Vixen Awards 2021, vant hun kategorien “Årets forbilde”. Nå er hun nominert til “About you”-prisen som er en internasjonal influenser-pris i Milano. Kategorien er “Empowerment”.
Det er nettopp Tinashes antirasistiske arbeid og forfatterskap som er hovedgrunnen til at hun er nominert til denne prisen.
I tillegg til å ha briljert som forfatter, samfunnsdebattant og modell, har den innflytelsesrike tobarnsmoren nylig sjarmert store deler av Norges befolkning i den rørende dramaserien “Verden er min”. Her spiller hun Zoe, som utvikler et romantisk forhold til hovedpersonen Odile, spilt av regissør Amy Black Ndiaye.
Deres første møte er i køen på Vinmonopolet. Tinashe forklarer hvorfor denne scenen er viktig.
– Hun som sitter i kassen snakket norsk til han som er foran i køen, Når det er Odiles tur slår hun over til engelsk. Så kommer jeg, og hun snakker automatisk engelsk til meg også.
Tinashe beskriver hverdagsrasisme som små vanndråper:
– Man blir ikke våt av en, men når det kommer veldig mange små dråper…
Dette vises i serien, da en etnisk norsk venninne av Odile spør henne om hva presidenten i Eritrea heter, fordi hun tror at faren hennes er fra Eritrea.
Faren til Odile er ikke fra Eritrea, men fra Senegal, som ligger på motsatt side av det afrikanske kontinentet. Avstanden mellom de to landene er nesten like stor som avstanden mellom Norge og Pakistan.
– At folk omtaler Afrika som om det er et land, er også passelig irriterende.
Sammen med Vinmonopol-hendelsen tidligere på dagen, ble dette spørsmålet den siste dråpen som gjorde at glasset rant over for Amy.
– Kjenner du deg igjen i disse scenarioene?
– Hundre prosent. Du aner ikke hvor mange idiotiske spørsmål jeg har fått. At folk omtaler Afrika som om det er et land, er også passelig irriterende.
Hun forteller at hun ofte blir snakket engelsk til, og ofte får høre at hun snakker godt norsk.
– Jeg er veldig stolt av Amy som har skrevet dette manuset, med viktige elementer som mange kan kjenne seg igjen i.
Første norske dramaserie med mørke kvinner i hovedrollene
– Norske dramaserier har tidligere vist lysebrune kvinner i hovedrollene, men dette er første gang det er mørke kvinner i hovedrollene?
– Ja, og det trenger vi å se mer av. Det er viktig for barn å se seg selv representert i det samfunnet vi lever i. Det er vanskelig å se deg selv som en hovedrolle i ditt eget liv, når du så vidt ser deg selv som en statist i samfunnet.
I jul så hun Reisen til julestjernen på Folketeatret sammen med mannen og sine to døtre, India (12) og Ziggy (4).
– Det var en veldig fin forestilling. På den scenen var det kanskje 60 stykker innom, men det var ikke noe mangfold. Ingenting.
Hun synes det er leit at barna hennes ikke så seg selv representert på den scenen.
– Her har det vært mange ledd involvert, men ingen av dem virker å ha vært spesielt opptatt av å gjenspeile det norske samfunnet. Derfor må vi snakke høyt om dette slik at det neste gang kanskje er en regissør, eller produsent som passer på at det er litt mangfold.
Datteren er programleder
Eldstedatteren India er selv med på å bidra til mer mangfold på norske TV-skjermer. Hun har tidligere vært med i julekalenderen Stjernestøv, og nå er hun programleder i “TV2 hjelper deg junior”.
Verken Tinashe eller komiker-mannen hennes Odd Magnus Williamson, har pushet India til å drive med skuespill.
– Jeg sa til henne at jeg synes hun er for liten til å dra på audition for Stjernestøv.
Etterhvert som India har vist et ekte engasjement for å jobbe med TV, synes Tinashe at det er veldig fint at hun fikk rollen i “TV2 hjelper deg junior”.
– Nå er det bare fireåringen Ziggy som ikke bidrar fra bunnlinja! Altså, maten på bordet er ikke gratis, spøker tobarnsmoren.
– Jeg orket ikke å være hun som lagde dårlig stemning
Kjærligheten til de to døtrene er enorm. Det var frykten for at hennes egne barn skulle oppleve den samme rasismen som hun måtte oppleve, som sparket i gang Tinashes initiativ som samfunnsdebattant.
– Jeg var jo ganske feig før jeg fikk barn. Eller, ikke feig, men jeg sa ikke alltid ifra når noen sa noe rasistisk. Jeg var blitt så vant til det og orket ikke å være hun som lagde dårlig stemning på fest eller på lunsjen med jobben.
Da Tinashe fikk barn derimot, følte hun at hun måtte heve stemmen sin.
– Jeg vil ikke at barna mine og alle andre som kommer etter oss, skal sitte på jobblunsjen eller på festen og føle seg mindre verdt, og ikke føle at man har stemme nok til å si ifra. Det skjedde et skifte der, fordi jeg sier ikke ifra for meg selv bare. Jeg sier ifra for de som kommer etter oss, og da spesielt barna mine.
Håper boka støver ned
“Håndbok til unge antirasister er dedikert til eldstedatteren India.
– Planen var alltid å skrive to bøker. En til hver av døtrene mine. Neste bok blir til de eldste i barnehagen, som er dedikert til fireåringen Ziggy. Det var hele tiden planen, at jeg skulle legge igjen noe til mine to døtre, sier Tinashe før hun stopper opp og bryter ut i latter.
– “Legge igjen noe”, det høres ut som om jeg døde!
Samfunnsdebattanten har ikke tenkt til å legge seg ned og hvile med det første. Boka hennes skal snart gis ut i Danmark og Tyskland, og hun blir stadig invitert på skoler for å holde foredrag om antirasisme. Likevel håper hun på at det kommer en tid hvor hun ikke trenger å holde foredrag om antirasisme, og hvor boka hennes støver ned på et bibliotek.
– Jeg håper at noen skal finne boka nedstøvet på et bibliotek om noen år og si “Hæ? Håndbok for unge antirasister? Trengte de virkelig en bok for å lære om hvordan man stopper rasisme?”
