Foto: Skjermdump/bokser.org
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Veien framover er for lengst staket ut i eget hode for Lukungu.
– For meg er det å vinne en boksekamp mot alle odds. Hadde noen for ti år siden fortalt meg at jeg skulle være nordisk mester og dobbelt norgesmester samt en del av landslaget i boksing som 25-åring, ville jeg trodd de var gale, sier Ahadi til Tønsbergs Blad.
Sammen med sin nesten voksne søster ble hun av foreldrene sendt på flukt fra Kongo sammen med millioner andre i håp om en tryggere havn.
– Jeg har få minner fra Kongo, men jeg husker deler av flukten og båtturene. Hele opplevelsen var et mareritt.
Utfordrende oppvekst
Oppveksten fikk hun i Larvik. Den lille familien var helt alene på et annet kontinent, i et nytt land med fremmed språk og kultur.
– Jeg slet med å føle meg akseptert, å passe inn og finne min plass. Det vanskeligste startet på ungdomsskolen. Jeg begynte å forstå språket bedre og skjønte etter hvert hva de andre kalte meg. Det gikk opp for meg at blant annet hudfargen min hadde vært tema i negativ forstand hele tiden.
Fant seg selv i boksingen
Et ødelagt korsbånd på fotballbanen for Nanset ledet henne til en personlig trener som oppfordret henne til å prøve boksing.
– I boksingen fikk jeg umiddelbart følelsen at jeg fant meg selv. Det eneste stedet jeg kunne slå tilbake og ta igjen. Det var noe med å oppleve rettferdighet i ringen.
Nå er norsk-kongoleresens mål å komme til neste OL i Paris i 2024.
– Hver kamp handler om å fortelle min historie. Når jeg vinner, mister jeg helt kontroll og skriker ut av glede. Folk forstår ikke hvor mange år jeg har kjempet meg ut av alt som var feil og fram mot det som for meg er helt rett.
