Foto: Katharina Mortensen
- Advokat-kontoret som satser på mangfold - 13.07.2018
- Norsk-tamilsk advokat: – Alt er interessant! - 16.04.2018
- Endelig klar for fremtiden - 01.07.2017
Lilas, foreldrene og hennes to småsøsken kom til Norge i 2012. Hun savner hjembyen Damaskus, vennene og familien. De fleste hun kjenner, er fortsatt igjen i Damaskus, og holder henne jevnlig oppdatert på hva de gjør og hvordan de har det.
– Vennene mine sender meg meldinger og sier at de skulle ønske jeg var der. Jeg savner å ha barndomsvenner rundt meg.
Selv om hun savner vennene og familien i Damaskus er hun glad hun er i Norge. Det har gitt henne muligheter hun ikke ville fått i Syria.
Jeg hadde aldri klart å få så gode karakterer uten god hjelp fra lærere og medelever.
Tøff start
Lilas begynte på norsk videregående skole i Haugesund under ett år etter at hun kom til Norge. Hun snakket ikke ordentlig norsk enda, men kunne fortelle hva hun het. På bokmål, slik de hadde lært på norskkurset. Overgangen til norsk videregående skole var stor.
– Det var veldig vanskelig i begynnelsen, jeg kunne lite norsk og plutselig skulle jeg lære om vulkaner og jordskjelv på norsk.
Etter at hun var ferdig med det første året på videregående, fikk familien hennes oppholdstillatelse i Norge og ble bosatt i Stavanger. Det var tøft å starte på nytt i en ny by. Lilas forteller at hun var den eneste i klassen som ikke var født i Norge, og at hun hadde få felles interesser med de andre i klassen.
– Alle kjente hverandre også fra før, etter ett år i samme klasse.
Jobbet hardt
– Jeg jobbet veldig hardt på skolen, og måtte skrive over alle bøkene mine til arabisk.
Lilas skryter av lærerne hun hadde i Stavanger. Dem kunne hun alltid spørre om hjelp, de stilte alltid opp for henne. I tillegg var medelevene hennes flinke til å hjelpe henne.
– Jeg hadde aldri klart å få så gode karakterer uten deres hjelp.
Lilas gikk ut av St. Svithun videregående skole med 15 seksere og en samlet poengsum på 60,1. Hun kom rett inn på drømmestudiet: Medisin på Universitetet i Oslo.
Vil hjelpe
Å studere medisin har vært drømmen siden før hun kom til Norge. Alle sa det ville bli umulig for henne å komme inn på studiet i Norge, men å studere i utlandet som mange nordmenn gjør, var uaktuelt.
– Jeg vil ikke flytte fra Norge, jeg har jo nettopp kommet hit.
Lilas’ drøm har alltid vært å hjelpe andre, og å jobbe med et fag som alltid er under utvikling, der hun kan lære noe nytt hele tiden. Hva slags lege hun ønsker å bli, vet hun ikke enda, hun skifter mening ofte.
– Hvis vi lærer om hjertet, vil jeg jobbe med det, hvis vi lærer om hjernen, vil jeg jobbe med det.
Hun har heldigvis god tid, hun er ikke ferdig på medisinstudiet før om fem og et halvt år.
Liker Oslo
Overgangen fra bylivet i Damaskus til å bo i Haugesund var stor.
– Det er jo ingen mennesker i Haugesund!
Lilas var glad for å flytte til Stavanger der det var litt flere folk, men forteller at hun trives bedre i Oslo. Hun liker at det er mange mennesker og mye som skjer rundt henne. Allikevel legger hun ikke skjul på at det var tøft å flytte fra familien i Stavanger.
– Det var vanskelig å dra fra dem.
Mange regler i Norge
I juleferien ble Lilas i Oslo, hennes egen familie feirer ikke jul, men hun fikk tilbud om å være med dem hun kaller sin norske familie på julefeiring. Hun ble introdusert for pinnekjøtt, julegaver og julegrøt. Da de spiste grøt fikk sidemannen hennes mandelen, han viste den til henne og Lilas trodde han ga henne en mandel. Hun tok den ut av hånden hans og puttet den i munnen.
– Det var helt feil, han ble kjempeoppgitt for at jeg hadde spist mandelen.
Lilas ler. Hun synes det er mange regler i Norge, og forteller om sitt første møte med “hyttetur”. De var i Valdres, og måtte måke vei til hytta i to timer før de kunne slappe av. Lilas satt i bilen og lurte på om de ikke like gjerne kunne dra hjem. De dro ikke hjem, og dagen etter gikk hun på langrenn for første gang.
– Det var kjempegøy å gå på langrenn, jeg lærte å skøyte.
Da de stoppet spiste de Kvikk Lunsj, det gjorde hun feil, og det ble lagt merke til.
– Jeg visste ikke at man måtte knekke av én og én rad.
Lilas ler igjen, og forteller at hun fortsatt har mye å lære om norsk kultur.
