Foto: uio.no
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Hun betegner seg som “tredjegenerasjons etterkommer” av marokkanere som kom til Norge.
– Jeg er selv født og oppvokst i Oslos østkant, på Gamle Oslo og Søndre Nordstrand. Farfar kom hit som arbeidsinnvandrer i 1968/1969, og min far like etter, i 1971.
For tiden er hun ansatt som PhD-stipendiat ved universitetet i Oslo ved institutt for kulturstudier og orientalske språk.
Kvinnene ville ikke likt å bli kalt for feminister fordi de anser begrepet for å være importert fra Vesten.
– Jeg forsker på en gruppe samfunnsengasjerte kvinnelige predikanter i Saudi-Arabia. Som regional stormakt og med religiøs innflytelse som hovedsete for islams helligste områder, er det viktig å forstå Saudi-Arabia. Jeg er spesielt interessert i hvilke roller disse kvinnene har i samfunnet og hva det kan fortelle oss om det saudiske samfunnet.
Konservative kvinner
Situasjon og kontekst gjør disse kvinnene særs interessante utifra et forskningsståsted.
– Kvinnene utvider sitt handlingsrom gjennom en konservativ livsstil. De er svært kritiske til global feminisme, som de mener er tolket gjennom en vestlig kontekst og insisterer derfor på å få retten til å definere sine egne såkalte kvinnekamper.
– Ser du for deg at man gjennom forskning kan endre folks narrativ om muslimer og den muslimske verden?
– “Islamsk” feminisme er et omdiskutert begrep som kan ha like mange betydninger som “vestlig” feminisme, uten at “vestlig” nødvendigvis skal tolkes som en motpol til “islamsk”. Jeg tenker at såkalte islamske feminister har til felles at de søker å fremme kvinners stilling og agens (årsak til en viss virkning) gjennom bruk av religiøs diskurs, men som kan ende opp med svært ulike utfall.
– Hva er disse feministenes viktigste kampsaker og hvordan skiller deg seg fra andre feminister i det de står for og kjemper for?
– Kvinnene ville ikke likt å bli kalt for feminister fordi de anser begrepet for å være importert fra Vesten, formet av dens religiøse, kulturelle, sosiale og politiske særtrekk og som derfor gjør den partisk. De ønsker å verne om en religiøs-konservativ livsstil som de mener stadig trues av globalisering og samfunnsendringer. Deres kampsaker er derfor svært mange, men de har til felles et ønske om å fremme religiøs fromhet i det offentlige rom og bekjempe alle inntrykk som kan undergrave et fromt liv. Dette inkluderer å ivareta kjønnssegregering og tradisjonelle kjønnsroller som i deres syn er essensielt for å ivareta kvinners rettigheter i det offentlige rom og i hjemmet.
Kritiserte Ap-nestlederen
I fjor vinter skrev norsk-marokkaneren et innlegg i Aftenposten under tittelen Tajik fraskriver den skoleflinke jenta eller den hardtarbeidende kvinnen selvstending handlingskraft.
– I artikkelen forsøkte jeg å sette et kritisk søkelys mot reduksjonen av kvinners agens til forhåndsbestemte maktkamper.
– Hva må man selv gjøre for at andre ikke skal tolke ens livssituasjon utfra et “narrativ om undertrykking”?
– Hovedbudskapet mitt er at denne strengt todelte forståelsen av minoritetskvinner som enten undertrykket eller motstander av dominans har negative konsekvenser fordi den skaper nye glassvegger, umyndiggjør kvinners valg, samt reduserer deres agens til kamper som på forhånd er bestemt av andre enn dem selv. Slike glassvegger former ikke bare storsamfunnets syn på minoritetskvinner men det påvirker og former også minoritetskvinners eget selvbilde.
Mangfoldig studium
– Hva tenker du om flerkulturell representasjon i samfunnsforskningsmiljøer?
– Etter mitt inntrykk er det en god representasjon på mitt institutt. Som et institutt for kulturstudier og orientalske språk vil jeg mene at bred representasjon fra våre områdestudier er helt nødvendig for god forskning.
– Hva ser du som gode strategier til å få flere med på laget?
– På masterprogrammene for Asia- og Midtøstenstudier undervises det på engelsk, blant annet for å oppmuntre flere utenlandske studenter til å søke.
FAKTA
Kvinners rettigheter i Saudi-Arabia er sterkt begrensede i forhold til nabolandene og ikke minst sammenlignet med andre land på verdensbasis.
World Economic Forums rapport om globalt kjønnsgap rangerer Saudi Arabia som nummer 134 av 145 land for likestilling. Alle kvinner, uansett alder, er pålagt å ha en mannlig verge, og kvinner utgjorde 13 prosents av landets innfødte arbeidsstyrke i 2015.
I 2011 startet Manal al-Sharif en kampanje for at saudiske kvinner kunne få lov til å kjøre, mens i 2013 ble aktivisten og forfatteren Waheja al-Huwaider dømt til ti års fengsel for kidnapping, etter å ha å kjørt en annen kvinne på flukt fra en voldelig ektemann til Canadas ambassade i Riyadh. Huwaider sammenlikner kvinners stilling i landet med moderne slaveri. Andre, som journalisten Sabria Jawhar argumenterer utifra fra et religiøst-feministisk syn, og mener at hvis Koranens kvinnesyn implementeres fullt ut, så ville kvinner hatt en friere stilling i Saudi-Arabia.
I løpet av siste årene har det likevel skjedd flere fremskritt. I 2015 fikk kvinner stemmerett til lokalvalg og kan nå også inneha politiske verv. Flere kvinner blir utdannet ved saudiske universitetet enn menn, og 91 prosent av saudiske kvinner er skrive- og lesedyktige.
Kilde: Norsk Wikipedia
