Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Inne i lokalet på Tukthuset spilles flamenco-toner. En travel Paulo tar oss imot samtidig som har får dagens første ordre fra de fremmøtte kundene.
– Her er det full rulle. Å elske jobben sin, å være glad i det man gjør er kanskje det viktigste i livet, forteller norsk-chileneren, som kom til Oslo som 15-åring.
Sommeren 2016 satset Paulo og hans medarbeidere alt, solgte det gamle pizzeriaet på Bislett og flyttet inn i de store lokalene i nærheten av Ring 1, i det som var et tidligere italiensk restaurant. Som nå severer det Pablo kaller for “latinamerikansk husmannskost”.
Vi lager maten slik bestemor ville gjort det, med klassiske smaker som har vært kjent i generasjoner.
– Stilen vår skal være jordnær og ujålete. Mange med chilensk, peruansk, brasiliansk og annen bakgrunn fra Latin-Amerika vil kjenne seg igjen i maten vår, i smaken. Vi prøver å ha mest mulig naturlige ingredisener i maten, og bruker en del penger på å frakte råvarene fra opprinnelseslandet. Vi lager maten slik bestemor ville gjort det, med klassiske smaker som har vært kjent i generasjoner. Jeg tror dette også kan fenge norske restaurantgåere, for etter flere år med prøving, feiling og så suksess, har jeg erfart at nordmenn setter pris på autentiske matopplevelser.
Kultur og mat
Siden han startet opp Tukthuset i august 2016 har Letelier hatt en drøm om at de store lokalene skal bli mer enn sted for å nyte mat.
– Vi med latinamerikansk bakgrunn har lenge savnet et sted i Oslo hvor vi spiser og føler det latinske. Hvor vi ikke bare spiser peruansk ceviche med chilensk hvitvin, men hvor vi har kulturelle eventer, hvor vi samler folk. Her skal vi feire nasjonaldager, karnevaler og kulturelle merkedager. Og det skal være et sted for nordmenn som vil lære vår kultur og vårt kjøkken å kjenne.
Fra interesse til jobb
Letelier utdannet seg som IT-ingeniør i Norge, men har alltid vært en gourmet ifølge ham selv.
– Da jeg var guttunge i Quilpue, et tettsted mellom Chiles hovedstad Santiago og kystbyen Valparaiso, drev familien en fuente soda, en typisk chilensk blanding av kaférestaurant og kolonialbutikk. Jeg var ofte med og hjalp til, spesielt i feriene. Her utviklet jeg forretningssans og arbeidsmoral.
Paulo ga ikke opp drømmen om å drive egen butikk i Norge, så han tok administrasjonsstudier og baristakurs.
– Jeg er ikke utdannet kjøkkensjef, men jeg har gode medhjelpere her.
Hvite jobbskjorter
Inne på kjøkkenet møter vi Hector og Hector, som står for matlagingen. God planlegging er helt nødvendig at ting skal klaffe på en restaurant, forklarer de.
– Vi kommer tidlig på ettermiddagen og sørger for at alt er rent og i orden. Så går det slag i slag frem til kvelden og nattestimene. Noen ganger, særlig med eventer, kan det komme mye folk, og da er tempoet ekstra høyt, sier Hector.
Skyhøy leie
Hva er for deg den største utfordringen med å drive dette stedet?
– Siden vi satser på kvalitetsprodukter og importerer mye, blir utgiftene store. Men dette er et bevisst valg. Og siden vi ligger såpass sentralt, er leien skyhøy.
Men Paulo vil heller satse høyt og håpe på å kunne holde hodet over vannet i noen år.
– I familien vår har vi forretninger i blodet, og vi vet at man ikke får servert ting på sølvfat. Jeg har troen på dette, at det skal bære frukter, og at det ikke minst skal bli en gastronomisk og ikke minst kulturell samlingsplass for folk. For meg er det nesten en større suksess enn om jeg skulle bli rik på å ha dette stedet.
