Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Jackanin er forfatter og redaktør for to ukrainskspråklige tidsskrifter i den slovakiske byen Presov, 120 kilometer fra grensa til Ukraina.
– For en person kan det virke mye jobb, men når man først blir vant til å skrive og redigere tekster, så blir man produktiv. Hemmeligheten er at man ikke gjør dette til en rutinejobb, sier han til Utrop.
I tillegg driver han byens lokale ukrainske kulturforening, Slovak-Ukrainian Information Centre, som blant annet finansieres med norsk EØS-støtte.
Lokalet ligger i utkanten av sentrum, og er godt dekorert med effekter som minner om et tokulturelt liv.
– Jeg er del av en autonom minoritet. Vi er ukrainere som har bodd i dette området, som nå ligget i Øst-Slovakia, i over 800 år. Vi er ikke innflyttere eller innvandrere.
Aktiv minoritetspolitikk
72-åringen vokste opp under kommunismen i Tsjekkoslovakia, på et tidspunkt hvor man hadde en aktiv politikk overfor de “autonome minoritetsgrupper”.
– Skolen jeg gikk på som barn var tilrettelagt for ukrainsk språk. Senere begynte jeg på gymnas i Presov, som også var ukrainskspråklig. Så fortsatte jeg videre på pedagogisk fakultet. Før i tiden var det faktisk flere ukrainskspråklige skoler, slik at staten måtte ha en aktiv politikk.
Årelang kulturinnsats
Jackanin jobbet i sin aktive yrkesliv som lærer, universitetslærer i ukrainsk litteratur og i den statlige tv- og radiostasjonens ukrainskspråklige kanal, og i pedagogiske forlag.
– Er det fortsatt et stort ukrainsk miljø her i byen, og hvordan er forholdet til den slovakiske majoritet?
– Vi lever slik vi alltid har gjort, og ser hverandre som kulturelt like. Vi samarbeider hele tiden med slovakiske kulturorganisasjonen, og jeg har alltid sett på slovakiskspråklige forfattere som likeverdige.
Tospråklighet sees nesten som en ettertraktet ressurs, sier han.
– Barna som går på ukrainsk skole gjør det ofte bedre på skolen fordi de kan begge språkene, og fordi området her i Presov har en lokal dialekt som skiller seg sterkt ut fra resten av Slovakia.
Kultursamarbeid under krig
Jackanin har selv aldri bodd i Ukraina, men har ofte gjennom årenes løp hatt kontakt med ulike forfatterforeninger og kulturorganisasjoner, blant annet i Lviv og hovedstaden Kyiv.
– Flere av oss er også medlemmer i de ukrainske forfatterforeningene. Avstanden herfra er til Uzhorod er heller ikke så lang. Vi regner dette som et felles kulturområde, og har frem til nå invitert ofte kunstnere, forfattere og sangere til to-kulturelle utvekslinger.
Krigen i Ukraina, som startet 24. februar endret forholdene komplett.
– Fra å være en ren kulturorganisasjon har vi måttet omgjøre driften. I de første månedene etter krigsutbruddet tok vi imot folk fra de hardest rammede områdene. En del av krigsflyktningene var kulturarbeidere, og de har vi mest mulig prøvd å inkludere i våre aktiviteter. Vi føler at alle som kommer hit skal føle seg som del av oss. Senere i høst skal vi ha en litteraturfestival, hvor vi blant annet skal presentere forfattere og skribenter som har flyktet grunnet krigen.
Venner og kolleger i krigssone
Når Utrop om krigen har påvirket ham personlig får Jackanins ansikt et bestemt alvorspreg.
– Vi i kulturforeningen er på en måte ganske bekymret. Jeg har personlig venner og kolleger som har måttet flykte fra krigshandlinger fra hovedstaden Kyiv. Folk som er i min alder eller eldre. Folk har returnert og flyktet igjen, og det er mye usikkerhet som preger deres hverdag.
Takk og lov for at det finnes noe som nettet, konstaterer han.
– Gjennom nettet kan vi holde hverandre oppdatert og fortsette kontakten i en svært vanskelig og umenneskelig situasjon. Lederen for den nasjonale forfatterforeningen i Kyiv sender meg meldinger og spør om hva som foregår her, samtidig som byen blir angrepet. Trykkerier og kulturhus har blitt bombet. Aviser, tidsskifter og annet trykkmateriell kan ikke utgis.
Håper på krigsslutt
Jackanin håper selv at krigen kommer til ende, og det blir fred igjen i Ukraina.
– Jeg har vært oftere i Kyiv enn i nabotraktene, og Ukraina er for meg et annet hjemland.
Han ser for seg at den nåværende konflikten kan bli langvarig.
– Vi kan ikke regne med at ting, slik situasjonen er nå, kommer til å bli bedre på kort sikt. Jeg kan bare håpe at ting vil bli bedre i fremtiden. Et forfattervennepar av meg, som har blitt igjen i krigsrammede Tsjernihiv, sier at byen skal bygget opp igjen, og skal se bedre ut enn før. Når man ser staheten og styrken så er dette helt klart noe som motiverer meg som kulturarbeider, som jobber i en fredssituasjon.
Saken er del av Utrops studietur i landet, gjennomført med EØS-midler
