Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
– Jeg stod overfor nordmannen med heldekkende slør. Han kunne ikke se øynene mine, men jeg ville vise ansiktet mitt for å få uttrykt hva slags fengsel flyktningleiren i Saudi-Arabia var. Selv om jeg var redd for konsekvensene, dro jeg vekk sløret og viste ansiktet mitt til den norske mannen.
Rawafid Shahad (51) sitter på kontorstolen foran en vifte som avkjøler og et lite luftig kontor på Grønland. Hun er iført en svart cardigan og en lys brun hijab. Hun bruker hijab fordi det føles riktig for henne. Det heldekkende sløret hun ble tvunget til å bruke da hun bodde i flyktningleir i Saudi-Arabia, føltes derimot ikke riktig.
50.000 i leir
Året er 1991 og Gulfkrigen herjer i Irak. Sammen med familien, flykter Shahad til Saudi-Arabia, et naboland de ser for seg vil ta dem god imot særlig fordi det også er et muslimsk land. En slik velkomst får de derimot ikke.
Islam i Norge og islam i Irak er to helt forskjellige ting.
– Jeg hadde hus, bil og en stabil jobb i Irak. Plutselig befant jeg meg i en én kilometer lang teltleir med mine to døtre og 50.000 andre, forteller Shahad.
Den utfordrende situasjonen hindret imidlertid ikke Shahad fra å fortsette sitt arbeid som lærer, med lærerutdannelse fra Irak som grunnlag. Hun bidro derfor til å etablere både en jente- og en gutteskole i flyktningleiren. Lærerengasjementet hennes fortsatte etter at hun kom til Norge tre år senere. Det var mannen som så henne uten sløret, som hjalp henne. Han var utsendt fra Norge for å observere familien, som han til slutt godkjente som kvoteflyktninger til Norge.
Ga aldri opp
Etter å ha erfart en syv måneders periode på tettstedet Kirkenær i Hedmark og det faktum at Norge er kaldt, men at man ikke behøver tre gensere på seg i mai måned, ankom Shahad Grønland i Oslo. Alene sammen med sine døtre, kjøpte hun en leilighet.
Shahad innrømmer at situasjonen var vanskelig som alenemor i et nytt land uten å kjenne språket eller kulturen. Men å gi opp var aldri noe alternativ.
– Fra første stund var jeg bestemt på at jeg ønsket å ta i bruk lærerutdannelsen min. Jeg ønsket å jobbe, og jeg ønsket ikke å være avhengig av sosialkontoret.
Hennes tid ved Urtehagen Videregående Privatskole startet ved at hun ble akseptert som elev ved skolen. Mens hun studerte på medielinjen, fikk hun sjansen til å være vikar for noen av lærerne som var syke. Og ikke lenge etterpå fikk hun tilbudet om å ta over som daglig leder ved skolen; en stilling hun har hatt siden 2001.
Ved siden av sitter hun i styret for Urtehagen Stiftelse; en virksomhet som driver kulturelle og sosiale tjenester, fortrinnsvis for barn og unge.
Muslimsk skoletilbud
Urtehagen Videregående Privatskole er det eneste muslimske skoletilbudet i landet, og et svært viktig tilbud, ifølge Shahad. Barne- og ungdomsskole finnes det derimot ikke, til tross for en lang kamp for å få det godkjent fra Shahad sin side.
For en slik skole ble først godkjent av Utdanningsdirektoratet, men kritisert av flere partier, blant annet fordi de mente skolen ville hindre integrering. Til slutt ble planene lagt på hylla, og siden den gang har Shahad søkt om tillatelse hvert år, uten hell.
– Jeg har ikke hatt et ønske om å sende egne barn på muslimsk skole, men andre muslimske familier bør ha muligheten til det. Barna mine har gått i klasse med utelukkende innvandrerbarn, men det er ikke problemet. Så lenge kvaliteten er god, har ikke hvem man går i klassen med noe å si, sier Shahad.
– Snakk til meg
Ifølge rektoren er Urtehagen opptatt av å integrere muslimer i Norge. Både ved at undervisningen foregår på norsk, foruten arabisktimene, og ved at de voksne elevene får informasjon om sine rettigheter og plikter i det norske samfunnet. For Shahad er faget ”Islam i Norge”, et viktig fagtilbud ved skolen.
– Islam i Norge og islam i Irak er to helt forskjellige ting. Flere av kvinnene som går på voksenopplæringen, er vokst opp med en konservativ oppfatning av islam. Disse kvinnene og det norske samfunnet generelt, må forstå at islam ikke hindrer noen fra å være aktiv i samfunnet. Islam undertrykker heller ikke kvinner. Kvinner kan, bare noen åpner døren for dem, sier hun og understreker poenget med ordene:
”Snakk til meg, ikke snakk om meg”.
Selv om veien til et trygt og stabilt liv i Norge har vært tøff, og selv om Shahad har et ønske om en gang å vende tilbake til hjemlandet, er hun tilfreds med livet nå.
– Med så mange nedturer i livet, er jeg fornøyd med å ha lykkes, sier hun.
